Biologisk tilgjengelighet, Cmaks og tmaks
Nettoresultatet av alle disse, og andre, fallgruver på medikamentets vei mot den systemiske sirkulasjonen, uttrykkes som legemidlets biologiske tilgjengelighet eller biotilgjengelighet. Den biologiske tilgjengeligheten er naturligvis avhengig av virkestoffets egenskaper og administrasjonsmåte og kan også endres av hvordan legemidlet formuleres. Dette betyr blant annet at to forskjellig formulerte tabletter med samme mengde identisk virkestoff kan ha ulik biologisk tilgjengelighet og dermed også forskjellig effekt. Enkelte depottabletter har lavere biotilgjengelighet enn vanlige tabletter, noe det må tas hensyn til ved valg av dosering. For eksempel tilsvarer effekten av 30 mg Lasix Retard (med virkestoffet furosemid) depottabletter 20 mg av standardformulert Lasix.
Den biologiske tilgjengeligheten oppgis i regelen som et forholdstall mellom to arealer som defineres av de respektive tid/konsentrasjonskurvene og hvor brøkens nevner utgjøres av gullstandarden, som er den intravenøse tilførselen. Biotilgjengeligheten oppgis dermed som forholdstall mellom 0 og 1 eller som et prosenttall, og symboliseres ofte med bokstaven F. Hvis man for eksempel ønsker å bestemme den biologiske tilgjengeligheten for morfinmikstur, tas serielle blodprøver fra forsøkspersoner etter inntak av for eksempel 10 mg mikstur gitt peroralt og etter 10 mg morfin gitt intravenøst. Forholdet mellom de arealene som defineres etter de to inntaksmåtene, gir biotilgjengeligheten, som for morfin typisk er ca. 0,3 (eller 30 %). Dette betyr at hvis man skal gå over fra parenteralt til peroralt morfin, må dosen i gjennomsnitt tredobles for å få samme effekt. Den biologiske tilgjengeligheten kan på denne måten bestemmes for alle legemidlets administrasjonsformer. Intravenøs tilførsel resulterer alltid i en biotilgjengelighet på 1 (eller 100 %). Tabell 1 angir oral biotilgjengelighet for noen mye brukte legemidler (1). Vær oppmerksom på at lav oral biotilgjengelighet i seg selv ikke utelukker at legemidlet kan gis enteralt; når det gjelder for eksempel bisfosfonater som alendronat, kan lav biotilgjengelighet kompenseres ved tilsvarende doseøkninger. I andre tilfeller, som i eksemplet med glyseroltrinitrat, vil den lave biotilgjengeligheten føre til at midlet må administreres på annen måte enn enteralt (tab 1).
Variabelen biologisk tilgjengelighet er utelukkende kvantitativ og forteller ikke noe om forløpet av tid/konsentrasjonskurven etter inntak av et medikament. Sammen kan variablene Cmaks (den maksimale konsentrasjonen) og tmaks (tid fra inntak til Cmaks oppnås) definere kurveforløpets toppunkt entydig (fig 1). Alle disse tre variablene bør være kjent før man kan ha velfunderte forventninger om et legemiddels effekter. Man kan for eksempel tenke seg at et antibiotikum i pilleform kan være uvirksomt til tross for en relativt høy biotilgjengelighet hvis kurveforløpet er forsinket på en slik måte at Cmaks ikke overstiger midlets minste mikrobeinhiberende konsentrasjon (som tilsvarer Ceff i figur 1). Et annet eksempel er at selv om paracetamol brusetabletter og ordinære tabletter har samme biotilgjengelighet, har brusetablettene en raskere innsettende effekt fordi tiden til Cmaks oppnås er kortere.