PSA-testen – nok en gang

Harald H. Drøsdal Om forfatteren

Jeg takker Inger Natvig Norderhaug for svar på mitt innlegg i Tidsskriftet nr. 5/2005 om PSA-testing (1, 2). Hva som er tilfredsstillende behandling for hvilken som helst kreftsykdom, vil være åpent for ulike vurderinger. Vi mangler kunnskaper om diagnose, behandling og eventuelt forebygging av prostatakreft, som er vår mest utbredte kreftsykdom. Det er derfor uforståelig at deler av fag- og forskningsmiljøet bruker store ressurser på å motarbeide tidlig diagnostikk og derved frata mennesker mulighet til helbredelse og nærmest utelukker forskning på sykdommen uten metastaser.

PSA-testen er rimelig, enkel og akseptabel for befolkningen. Sensitivitet og spesifisitet i kombinasjon med ultralyd og biopsi er sammenliknbar med test for brystkreft og cervixkreft. Sykdommen har en latenstid på 30 – 40 år (3) og kan behandles med god effekt i tidlig fase (3, 4). WHO-kriteriene er oppfylt. Uten systematisk forskning på tidlig sykdom vil den ideelle test eller behandling aldri bli funnet. Det forutsetter i dag bruk av PSA-testing.

Statens legemiddelverk har nylig gjort en bred gjennomgang av prostatakreft (5). Der oppgis dødeligheten ved høyt til middels differensiert organbegrenset prostatakreft til 20 % etter ti år. Da er det sannsynligvis en betydelig høyere prosent med metastaser. Det er ingen god prognose for en frisk 60-åring med forventet livslengde på over 80 år. Artikkelen lister videre opp en rekke behandlingsalternativer med kurasjon som mål (5).

Holmberg og medarbeidere fant i sin sammenliknende studie en 50 % reduksjon av kreftmortalitet etter 6,2 års gjennomsnittlig oppfølging (4). Han skriver: «Surgical removal of primary tumor will prevent spread and provide cure only in men with localized disease at diagnosis, our findings indicate that this effect will be tangible beyond five years after surgery.» Kan prostatakreft påvises før spredning uten bruk av PSA-test? Jeg kan ikke det.

Det synes ikke riktig at det er vesentlig forskjell i livskvalitet mellom prostatektomerte og ubehandlede pasienter. Holmbergs pasienter ble evaluert av Steineck og medarbeidere (6). Han fant ingen forskjell i subjektiv livskvalitet med en gjennomsnittlig oppfølgingstid på fire år. Når vi vet at forskjellen i metastaser og mortalitet først ble tydelig etter ca. fire år, er det sannsynlig at livskvaliteten vil relativt sett bedre seg i behandlingsgruppen og avta i den ubehandlede gruppen. Kampen mot PSA-testing er etter mitt syn dårlig faglig og etisk fundert.

1

Drøsdal HH. PSA-test til besvær? Tidsskr Nor Lægeforen 2005; 125: 623.

2

Norderhaug IN. PSA-test til besvær? Tilsvar. Tidsskr Nor Lægeforen 2005; 125: 623.

3

Lilleby W, Sudbø J, Fosså SD. Biologi og behandlingsmuligheter ved utvikling av prostatakreft Tidsskr Nor Lægeforen 2005; 125: 571 – 4.

4

Holmberg L, Bill-Axelson A, Helgesen F et al. Randomized trial comparing radical prostatectomy with watchful waiting in early cancer. N Eng J Med 2002; 347: 781 – 9.

5

Behandling av prostatakreft. Nr. 4/2004. Oslo: Statens legemiddelverk, 2004.

6

Steineck G, Helgesen F, Adolfsson J et.al. Quality of life after prostatectomy or watchful waiting. N Eng J Med 2002: 347: 790 – 6.

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Anbefalte artikler