Offentlige utredninger
De statlige føringene for helsepolitikken i 1990-årene ble gitt i St.meld. nr. 41 (1987 – 88). Helsepolitikken mot år 2000. Nasjonal helseplan (4) mens Tove Strand Gerhardsen var statsråd. Meldingen tok opp sykdommer knyttet til svangerskap, fødsel og det første leveåret, samt misdannelser og arvelige tilstander. Den påpekte forebyggingspotensialet innen svangerskapsomsorgen, men diskuterte ikke fødsler eller fødeinstitusjoner.
De faglige krav til institusjonene og krav til akuttberedskap ved sykehusene ble grundig drøftet i St.meld. nr. 50 (1993 – 94). Samarbeid og styring. Mål og virkemidler for en bedre helsetjeneste (5), som kom i Werner Christies statsrådstid. Spesielt ble det satt søkelys på de små sykehusenes problemer. Meldingen forutsetter at den akuttmedisinske beredskap må tilfredsstille minstestandarder, og anbefalte at dersom det ikke finnes spesialist i obstetrikk, må fødeavdelingen defineres som fødestue. En viktig premiss for de anbefalinger Sosial- og helsedepartementet kom med, var Helsedirektoratets utredning om forholdet mellom pasientvolum og behandlingskvalitet (6).
I forbindelse med vurdering av regional helseplanlegging anmodet Sosial- og helsedepartementet Statens helsetilsyn i mai 1996 om en vurdering av hvilke faglige krav som bør stilles til bemanning og vaktberedskap ved fødestuer og fødeavdelinger ved lokalsykehus. Det ble spesifikt spurt om minimumskrav til antall fødsler ved en fødeavdeling. Statens helsetilsyn oppnevnte en utredningsgruppe, og de anbefalingene denne kom med, fikk tilslutning fra Helsedirektøren og ble utgitt i Helsetilsynets utredningsserie (7). Hovedpunktene er gjengitt i ramme 1.
Det var opp til fylkeskommunene, som hadde driftsansvaret, selv å velge hvordan de ville organisere tilbudet så lenge lovens krav om faglig forsvarlig drift var oppfylt.
Utredningen ble sendt til høring og samlet bred støtte. Departementet la i St.meld. nr. 24 (1996 – 97). Tilgjengelighet og faglighet. Om sykehus og spesialisthelsetjeneste (8) anbefalingene til grunn for utformingen av fremtidige faglige krav til fødeinstitusjoner. Denne meldingen kom mens Gudmund Hernes var helseminister.
Ved behandlingen i Stortinget uttalte sosialkomiteen (9): ”Komiteen vil også peke på at kravene for å opprettholde en fødeavdeling på minimum 400 fødsler ikke bør eller kan være et absolutt krav i områder med spredt bosetting og lange avstander. Komiteen har en følelse av at disse faglige rigorøse betingelsene er utformet av fagpersonale i sentrale strøk med liten kjennskap til hvilke problemer dette kan medføre for fremtidige fødende med lang vei og usikre transportforhold.”
Parallelt med dette ble det ved Lofoten sykehus startet et prosjekt med alternativ driftsform og seleksjon av lavrisikofødende til sykehuset (10, 15, 16). Erfaringene fra dette prosjektet viste at driftsomleggingen hadde vært medisinsk forsvarlig. 70 % av de fødende i Lofoten kunne forløses ved sykehuset. Av dem som var endelig utvalgt til fødsel ved Lofoten sykehus, måtte 8,2 % overflyttes til Nordland sentralsykehus.
I april 1998 reiste Sonja Irene Sjøli en interpellasjon i Stortinget hvor helseministeren ble bedt om å ta initiativ til en konsensuskonferanse om hvordan fødselsomsorgen i Norge skulle organiseres. Helseministeren (Dagfinn Høybråten) bad Norges forskningsråd om å arrangere en konsensuskonferanse. Forskningsrådet fant imidlertid problemstillingene lite egnet for en konsensuskonferanse og arrangerte i stedet en legkvinnekonferanse (11) og en nasjonal fagkonferanse om fødselsomsorgen. Hovedkonklusjonene fra fagkonferansen er gitt i ramme 2 (12).
På bakgrunn av Stortingets behandling av St.meld. nr. 24 (1996 – 97) oppnevnte Sosial- og helsedepartementet i september 1997 et utvalgt for å vurdere den akuttmedisinske beredskap. Utvalget avgav sin innstilling i juni 1998, NOU 1998: 8. Hvis det haster . . . Faglige krav til akuttmedisinsk beredskap (13). I et eget kapittel ble fødeinstitusjoner diskutert, og utvalget sluttet seg i hovedsak til de anbefalingene som er gitt i Statens helsetilsyns utredning (7).
På basis av ovennevnte utredning og høringsuttalelser, resultatene fra Lofot-prosjektet og den nasjonale fagkonferansen gjorde Sosial- og helsedepartementet da Tore Tønne var helseminister på ny en vurdering av fødselsomsorgen i St.meld. nr. 43 (1999 – 2000). Om akuttmedisinsk beredskap (14).
Det heter i meldingen: ”Det overordnede målet for fødselsomsorgen må være at det fremdeles skal kunne tilbys et desentralisert fødetilbud i Norge, og at det skal holde god faglig standard.
Departementet foreslår at Helsetilsynets inndeling av fødeinstitusjonene i kvinneklinikker (mer enn 1 500 fødsler per år), fødeavdelinger (minst 400 – 500 fødsler per år) og fødestuer (minst 40 fødsler per år) gjøres veiledende for planleggingen av den framtidige fødselsomsorgen. Inndelingen anbefales av akuttutvalget, og møter få innsigelser blant høringsinstansene. Den forutsetter imidlertid at den fødende får god oppfølging av jordmor under svangerskapet, at risikofødsler blir selektert til riktig nivå, og at det utarbeides klare rutiner for hvordan de ulike fødeinstitusjoner skal samarbeide.”
Videre foreslo departementet en videreføring av Lofot-prosjektet ved andre lokalsykehus der antall fødsler er under 400.
Stortinget bad ved behandlingen av meldingen regjeringen gjøre Statens helsetilsyns nivådeling for fødselsomsorgen gjeldende for planlegging og organisering av fødselsomsorgen. Videre bad Stortinget regjeringen opprette et nasjonalt råd for fødselsomsorgen.