S.E. Kjeldsen og medarbeidere svarer:

Vi takker for detaljerte kommentarer. Momentene har vært med i tidligere innlegg fra oss, men er blitt redigert bort av plasshensyn.

Utgangspunktet for denne debatten var at Helsedepartementet per 1.3. 2004, for å tilfredsstille provenykravet, innførte tvungen forskrivning av tiazid som førstevalg i behandlingen av «ukomplisert hypertensjon». Med et blikk på tabell 1 med data fra MRC-studien (1) forstår man at dette ikke var noen heldig løsning. Det er ingen dokumentasjon for at tiazider i monoterapi forebygger hovedproblemet ved mild til moderat hypertensjon hos yngre og middelaldrende pasienter. Faktisk kan det være slik at risikoen for koronarsykdom øker (1, 2) og annen effektiv behandling forsinkes. Man kan gjerne argumentere med at man i studiene har brukt for høye doser tiazid eller at man mangler kunnskap om effekter utover mortalitet (2). Men små doser tiazid har knapt noen blodtrykkssenkende effekt (3) og har ikke vært undersøkt angående morbiditet og mortalitet i store studier. Små doser tiazider brukes med rette for å potensere effekten av den blodtrykkssenkende effekten av andre medikamenter, særlig ACE-hemmere og reseptorantagonist/-blokker (4). Helsedepartementet har altså fortsatt til gode å vise til én eneste studie som viser at tiazid forebygger hjerteinfarkt i den pasientkategori som deres vedtak gjelder for. Henvisningen til den i denne sammenheng irrelevante ALLHAT-studien (5), med eldre pasienter med etablert hjertesykdom eller svært høy risiko, synes å ha forstummet.

Landmark & Reikvam begrenser seg til å diskutere bruk av tiazider, og her er vi vel ganske enige. De unngår imidlertid å kommentere de administrative sider ved debatten. Når det gjelder annen relevant litteratur, vet Landmark og Reikvam at vi tillegger den stor betydning (6).