Diskusjon
Undersøkelsen viser at denne type «permanent» helsetilbud med invitasjon av visse årskull i middelalder kan gi rimelig godt fremmøte i flere år. I årene før bydelsreformen, med screening sentralisert til ett Oslo helseråd benyttet mange seg av tilbudet. Ved bydelsreformen i 1988 ble ansvaret for oppgaver og tjenester etter kommunehelsetjenesteloven desentralisert til 25 bydelsutvalg. Vurderingen av 40-åringsundersøkelsens nytte og betydning varierte nok mellom bydelene, og i løpet av kort tid avviklet mange bydeler screeningen. Blant de deltakende bydelene varierte imidlertid også fremmøtet til undersøkelsen (6). Årsakene kan her være flere: En generell samfunnsutvikling mot mer individuelt konsumerende fremfor mer kollektivt samfunnsbevisste holdninger til deltakelse er en mulig årsak. Mange 40-åringer følte etter hvert at de fikk et tilsvarende tilbud hos egen lege, hos bedriftslege eller andre som tok opp «ideen».
Det er likevel slik at noen få bydeler, som for eksempel Romsås og Nordstrand, opprettholdt et høyt fremmøte til langt ut i 1990-årene (Romsås ca. 80 %). Dette skyldtes i betydelig grad innsats og prioritering av entusiastisk helsepersonell og myndigheter for denne type aktivitet.
I slutten av 1990-årene ble Oslo-helsa publisert (7), og de store forskjeller i sykelighet og dødelighet mellom bydeler i Oslo som der og ellers (3) ble rapportert, banet veien for et nytt stort prosjekt, nemlig Helseundersøkelsen i bydelsregioner i Oslo (HUBRO) (8) og et viktig delprosjekt som Mosjon på Romsås (MoRo) (9). Etter HUBRO finnes det nå ingen faste planer for denne type aktivitet i Oslo. Det varierte inklusjonsantallet vil kunne påvirke validiteten til de rapporterte utviklingstrekkene. Man må også påregne at noen variabler kan få et skifte i gjennomsnittsnivå fra før til etter bydelsreformen, da vestre og indre bydeler deltok i mindre grad etter reformen.
Gjennomsnittsinntekten i 1987 var kr 107 150 i de «gode» bydelene, mens for resten var den kr 113 932. Gjennomgående kan dette tyde på et noe lavere sosioøkonomisk nivå blant de «gode» bydeler. Faktorer som røyking og stillesittende fritidsaktivitet varierer ofte med sosioøkonomisk bakgrunn, og endringer i disse variablene fra før til etter bydelsreformen kan derfor påregnes også blant de deltakende personene. Uventede trender som er ulike dem man har sett i andre undersøkelser, må derfor tolkes med forsiktighet.
Økningen av kroppsvekt og andre relaterte variabler, som andel med BMI > 30 kg/m2 og selvrapportert diabetes i dette materialet, stemmer godt med funn fra andre undersøkelser (10, 11). Resultatene reflekterer en generell trend i den industrialiserte verden, med sterkt økende kroppsvekt fra 1980-årene og utover. Både redusert fysisk aktivitet og totalt sett høyere energiinntak kan ha bidratt til dette. Data fra Sverige tyder derimot ikke på noen markert økning i prevalens av kjent diabetes i de siste 25 år til tross for noenlunde samme økning i antropometriske variabler som i 40-åringsundersøkelsen (12). En typisk forstyrrende variabel er etnisitet, da innvandrere fra det subindiske kontinentet er mer overvektige og har i forhold til kroppsmasseindeks enda høyere prevalens av diabetes enn vestlige populasjoner (13). I 40-åringsundersøkelsen ble det ikke spurt om etnisk opprinnelse.
Til tross for at kroppsvekten stiger, har ikke blodtrykket steget – heller det motsatte. Tendensen til lavere i blodtrykk ble allerede observert i den første rapporten fra 40-åringsundersøkelsen og er ellers blitt rapportert i andre norske fylkesundersøkelser i populasjoner uten medikamentell blodtrykksbehandling (3). Et mindre fett- og saltholdig kosthold kan ha bidratt i noen grad, men det må likevel nevnes at andre måleapparater ble brukt etter bydelsreformen.
Konsistente utviklingstrekk som følger med økende kroppsvekt, er stigning i prevalens av selvrapportert diabetes og høyere triglyseridnivå.
Prevalensen av dagligrøykere har sunket svakt i perioden, men dette samsvarer ikke helt med den forsterkede reduksjon som har funnet sted de aller siste år her i landet. Grad av fysisk inaktivitet i fritiden har også økt noe for menn, men ikke for kvinner. Dette stemmer overens med andre norske funn (14).
Serumnivået for totalkolesterol er imidlertid blitt systematisk redusert i denne perioden, og dette samsvarer med en fallende andel av mettet fett i det norske kostholdet (15). Vi ser altså at kolesterolnivået kan vise en fallende trend i mange år til tross for samtidig stigning i vekt og triglyseridkonsentrasjonen. Man må anta at den kolesteroløkende effekt av vektøkningen foreløpig er for svak til å motvirke den mer dominerende effekt av nedgangen i inntaket av mettet fett som har skjedd i samme periode.
Redusert risikonivå for viktige faktorer som røyking, blodtrykk og totalt serum-kolesterol samsvarer i noen grad med den nedgang i dødelighet av hjerte- og karsykdommer som har funnet sted i perioden. Imidlertid er denne sammensatt av mange komponenter som ikke er knyttet til primærpreventive tiltak, så som nye og forbedrede prosedyrer for livreddende akutt behandling, nye og effektive medikamenter etc. Finske data tyder på at så mye som 70 – 80 % av nedgangen i dødeligheten av iskemisk hjertesykdom skyldes samtidig svekket risiko med henblikk på de tre nevnte klassiske risikofaktorer (16). Amerikanske data anslår imidlertid disses innvirkning via primærforebygging til å være lavere og heller i størrelsesorden 25 % (17).
Totalt sett stemmer disse funnene godt med dem som ble gjort blant 40 – 42 år gamle menn og kvinner fra de fylker i Norge som ble dekket av Statens helseundersøkelser i perioden 1974 – 99 (18). Foreløpig ser man imidlertid ikke noe til en «forventet» økning i dødeligheten av hjerte- og karsykdom forårsaket av økende grad av diabetes og høyere nivå av andre risikofaktorer som BMI, triglyserider, glukose etc. Her må imidlertid tilføyes at overvektstrenden er relativt ny, gjelder særlig for visse undergrupper i befolkningen og at bedret diabetesbehandling har kommet i gang.