A. Bretteville-Jensen & O. Kaarbøe svarer

Brev til redaktøren
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Jon Lekven kommer med interessante betraktninger til vår kronikk. Han ber oss utdype to spørsmål rundt økonomi og prioritering. Det skal vi kort gjøre. Vi skriver at i et system med innsatsstyrt finansiering (ISF) «kan betaler aktivt bruke prismekanismen for å vri ressursene i en bestemt retning» (1). Lekven påpeker at prioriteringer ikke skal styres ut fra økonomi, men ut fra de regler og retningslinjer som ligger i pasientrettighetsloven og prioriteringsforskriften. Det er vi enig i. Det er derfor viktig at finansieringssystemet innrettes slik at det understøtter, og ikke motarbeider, gode prioriteringer. Vi er klar over at dette er en krevende oppgave, men det er også den eneste korrekte måten å utforme finansieringssystemet på.

    Økonomiske virkemidler er i liten grad eksplisitt tatt i bruk for å understøtte vedtatte prioriteringer i Norge. Dette gjelder både på tilbudssiden (finansiering av helseprodusenter) og etterspørselssiden (egenandeler). Ett unntak på tilbudssiden er dagkirurgi som ble inkludert i ISF-ordningen for å stimulere til økt overgang fra behandling på sengeavdelinger (2). Egenandeler innen sterilisering og kunstig befruktninger er ett unntak på etterspørselssiden.

    Lekven påpeker at innsatsstyrt finansiering er «først og fremst et pengefordelingssystem for de regionale helseforetak». Det er vi ikke enig i. Da innsatsstyrt finansiering ble innført, ønsket sentrale myndigheter å vri de fylkeskommunale prioriteringer mot sykehussektoren. I tillegg var det et uttalt ønske at fylkene skulle inngå aktivitetsbaserte kontrakter med sykehusene (3). En finansieringsmodell hvor de regionale helseforetakene finansieres med en per capita-basert ramme, samtidig som regionale helseforetak inngår aktivitetsbaserte kontrakter med helseforetakene, vil i stor grad kunne hindre det dilemma som Lekven illustrerer. En slik modell vil gi de regionale helseforetakene større handlefrihet og mulighet til å ta hensyn til forskjeller mellom de enkelte helseforetak ved å tilpasse de aktivitetsbaserte kontraktene. I tillegg må det innføres mekanismer som kan sikre at de lokale tilpasningene ikke går på tvers av nasjonale prioriteringer. Kanskje det foreslåtte beregningsutvalget for spesialisthelsetjenesten kan være til hjelp her (4).

    Den skisserte modellen vil også være konsistent med handlingsplaner som stiller ekstra midler til rådighet for spesifikke deler av spesialisthelsetjenesten, eksempelvis psykiatriplanen, ved at myndighetene, sammen med økte rammer, setter krav til de regionale helseforetakene om aktivitetsøkning.

    PDF
    Skriv ut
    Relaterte artikler

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media