Eksisterende, planlagte og mulige eksempler
Men det finnes noen viktige og gode eksempler og forslag på hva sektoren som helsevesen kan satse på fremover. Men det er vanskelig å få det til, fordi ingen har ansvaret og strukturene mangler.
Norsk kvalitetsforbedring av laboratorievirksomhet utenfor sykehus (NOKLUS) er et prima eksempel på viktig og nyttig institusjonsbygging innen primærhelsetjenesten. NOKLUS Senter, knyttet til Universitetet i Bergen, sender ut laboratorieprøver med ukjente verdier til deltakende laboratorier. Det blir sendt tilbakemelding om hvordan resultatene er sammenliknet med andre, med fasitverdier og med retningslinjer. NOKLUS fikk «Det nytter»-prisen i 1997 fordi prosjektet har bidratt til å bedre kvaliteten på laboratorievirksomheten i allmennpraksis. NOKLUS er et internasjonalt kjent eksempel på en organsiasjon som har bidratt til økt kvalitet i primærhelsetjenesten, og der kvalitetsforbedring, forskning og fagutvikling går hånd i hånd. Ordningen ble kjempet gjennom fra allmennpraksis, fikk prosjektfinansiering gjennom Legeforeningens kvalitetssikringsfond, men er også et eksempel på at det mangler gode ordninger for finansiering av slike fellesinstitusjoner over faste budsjetter.
Fra 2002 har Nettverk for distriktsmedisinsk fagutvikling vært etablert ved Universitetet i Tromsø. Målsettingen er å være et bindeledd mellom miljøer med ansvar og interesse for distriktsmedisin, dessuten å fungere som en pådriver for utviklingen av faget. Planen er at nettverket skal danne grunnlaget for et Nasjonalt senter for distriktsmedisinsk fagutvikling. Å fungere som primærlege i distrikt krever både spesifikk fagkompetanse og en oppfatning av rollen man forventes å fylle. Forskning og fagutvikling innen dette viktige området for norsk primærhelsetjeneste er tenkt utført gjennom senteret og nettverket, men en endelig organisasjonsmodell og finansiering er ikke på plass.
Legevaktmedisin er i søkelyset fordi økte krav til kvalitet gjør denne delen av primærhelsetjenesten ekstra utsatt: Arbeidet går ofte fort for seg med ukjente pasienter, utført av leger med varierende erfaring, samt under manglende samhandling med støtteapparatet. Etter mange endringer i organisatoriske modeller for legevakt, mener mange at man nå må rette oppmerksomheten mot det faglige innholdet. I forbindelse med behandlingen av stortingsmeldingen om akuttmedisinsk beredskap gikk sosialkomiteen inn for et nasjonalt senter for legevaktmedisin knyttet til Universitetet i Bergen og Nasjonalt senter for helsetjenestens kommunikasjonsberedskap (KoKom). Senteret er tenkt å ha oppgaver innen utdanning av helsepersonell og andre relevante faggrupper, utviklingsarbeid, forskning, epidemiologisk overvåking og statistikk. Etablering av senteret er ennå ikke skjedd, men Sosial- og helsedirektoratet har prioritert tiltaket overfor departementet.
Distriktsmedisin og legevaktmedisin er gode eksempel på at fagmiljøene ved universitetene får politisk støtte for viktige tiltak, men at primærhelsetjenesten selv ikke har organer som kan følge opp, at det mangler «adressat» både organisatorisk og finansielt for denne typen tiltak i primærhelsetjenesten.
Det finnes en rekke andre områder der fastlegene har viktige oppgaver, men der fagutvikling, beslutningsstøtte og forskning er svak, eller der spesialisthelsetjenesten er ensidig premissleverandør eller bestemmende for faginnholdet. Et siste eksempel er aldersmedisin og medisinske tjenester i eldreomsorgen med kjente vansker når det gjelder organisering, rekruttering og faglig innhold. Igjen kan enkeltkommuner og enkeltleger ikke stå for nasjonale og regionale tiltak for forskning og fagutvikling. Vi er overbevist om at dersom sykehjemmene hadde vært lagt under helseforetakene, ville vi sett en interesse for faginnholdet, kvaliteten og fagutviklingen av en helt annen dimensjon – selv om en slik forankring trolig ikke er hensiktsmessig av andre årsaker.