Etisk begrunnelse for elektiv ventilasjon
Kan så det «å starte omfattende behandlingstiltak hos en håpløst syk pasient alene for det formål at vedkommende eventuelt senere skal kunne avgi organer» (1) uten at man kjenner pasientens vilje og uten at de pårørende har tatt opp temaet, ses på som en krenkelse – slik Rådet for legeetikk hevder?
Ettersom pasienten ikke lenger faktisk kan utøve sin autonomi, kan vi ikke basere oss på et reelt informert samtykke til elektiv ventilasjon. Ettersom rådet mener at man i en slik situasjon ikke kan spørre de pårørende om pasientens eventuelle syn på elektiv ventilasjon, kan vi strengt tatt heller ikke benytte oss av et stedfortredende samtykke – dvs. at pårørende mentalt forsøker å sette seg i pasientens sted og uttaler seg på dennes vegne. Dermed sitter vi tilbake med det antatte (hypotetiske) samtykke. Kan vi så anta at pasienten i prinsippet ville ha samtykket hvis han hadde vært i stand til dette? Vi mener at svaret er ja – for enhver pasient – og at et slikt syn kan begrunnes nettopp ut fra Kants etikk (6). I tillegg finner man sterke argumenter for et slikt syn i de fire prinsippene for helseetikk (3) – (5).
Ifølge Kant er menneskets fornuft delt i det han kaller den teoretiske og den praktiske fornuft. Den teoretiske fornuft dreier seg om hvordan vi betrakter verden i tid (som bare går i én retning), i rom (tredimensjonalt) og som bl.a. årsaksbestemt. Disse anskuelsesformene og kategoriene, som han kaller dem, er så å si «innebygd» i ethvert menneske uavhengig av historisk epoke og kultur. Det samme er tilfellet med den praktiske fornuft, der moralloven har sitt utgangspunkt «lokalisert». Moral er hos Kant primært et spørsmål om fornuft og ikke om følelser. Ettersom alle mennesker har den samme fornuft, har de således innerst inne også samme moral. Det er denne moralen som er vår indre stemme og som uttrykker seg i det Kant kaller det kategoriske imperativ.
Vi har hittil sett på den andre formuleringen, som Rådet for legeetikk støtter seg til, av i alt fire formuleringer av det kategoriske imperativ. Den første formuleringen lyder: «Handle bare efter den maksime [regel] gjennom hvilken du samtidig kan ville at den skal bli en almen lov» (6). Regelen skal altså kunne universaliseres eller gjøres allmenn: Det skal være mulig for alle mennesker å følge den. Moralsk akseptable regler er på denne måten identiske med de regler som «overlever» testen «handle bare efter den maksime gjennom hvilken du samtidig kan ville at den skal bli en almen lov» (6). Den tredje formuleringen sier at et fornuftig vesen skal handle «på en slik måte at det kan betrakte seg selv som en allment lovgivende vilje» (6). Dette er et krav om at du skal handle som om du gir lover for «alle og enhver», deg selv inkludert, hvilket er et fornuftskrav til upartiskhet (jf. loven er lik for alle).
I spørsmålet om elektiv ventilasjon kan vi begrunne et antatt samtykke både ut fra første, andre og tredje formulering. Regelen om at et menneske som er håpløst sykt og døende bør kunne holdes i live utelukkende med det formål at det kan avgi organer, kan uten problemer universaliseres. Det er både logisk konsistent og noe man rasjonelt kan ville for alle og enhver – seg selv inkludert. I utgangspunktet er også en selv potensiell mottaker av organer. Dette er ikke egoistisk eller følelsesmessig motivert, men rasjonelt motivert.
Vi kan også anta at en person vil være «indre», rasjonelt motivert til å respektere andres liv og verdi (deres Wert). Dermed vil han/hun akseptere det moralske påbud om å behandle dem som trenger organer som formål i seg selv. Følgelig kan vi også gå ut ifra at han/hun ville ha samtykket til elektiv ventilasjon for å redde andres liv. Den døendes siste vilje blir da oppfylt og praksisen er derfor etisk akseptabel. Vi ville med andre ord ikke ha krenket den døendes autonomi ved å bruke ham som et middel til å skaffe oss organer – vi ville tvert imot samtidig ha behandlet ham som et formål ved å respektere hans siste vilje. Vi har dermed nådd stikk motsatt konklusjon av den rådet har gjort.
Den tredje formuleringen krever upartiskhet. Det er sikret ved at organdonasjon gjennomføres uavhengig av hvem som er giver og mottaker, og at det ikke er noen forbindelse dem imellom.