Spiseforstyrrelser i Norge
Helt siden anorexia nervosa og bulimia nervosa ble akseptert som medisinske lidelser, har de vært gjenstand for klinisk fascinasjon og vitenskapelig interesse i flere land. Søk gjennom medisinsk litteratur i det 19. århundre viser at de to lidelsene er diskutert i franske, britiske, amerikanske, australske, nederlandske, spanske, italienske, estiske, belgiske, kanadiske og brasilianske tidsskrifter (7, 12, 19). Tidlige kasuistikker fra Danmark og Sverige er også presentert (19).
I norsk medisinsk litteratur finner vi til sammenlikning kun noen korte sammendrag fra internasjonale tidsskrifter om anorexia nervosa og bulimia nervosa fra denne tiden. Den labre interessen skyldtes nok til dels et lavt antall tilfeller av lidelsene. Det norske samfunnet var fattig og isolert, og svært få kom i kontakt med kontinentale holdninger knyttet til for eksempel kvinnelig skjønnhet og fokus på en slank figur (12).
En annen forklaring kan være motstand mot å endre tradisjonelle holdninger og overbevisninger til mentale lidelsers klassifisering og etiologi (12). Symptomer på forstyrret spiseatferd ble tolket og studert innenfor datidens referanserammer. Således ble spiseforstyrrelsenes historie i Norge innledet med et fåtall tidlige kasuistikker av symptomer på spiseproblemer i medisinsk litteratur sent på 1800-tallet. Inspirert av tysk medisin skrev Vetlesen i 1886 om lidelsen «nervøs dyspepsi» i Norsk Magazin for Lægevidenskaben (20). Han beskrev blant annet en 40 år gammel kvinne med magesmerter, fordøyelsesproblemer og selvfremkalte brekninger relatert til «sterke mentale inntrykk». Pasienten følte seg lettet etter å ha kastet opp, noe som ble en nokså lystbetont atferd. I forkant av dette var det faser med appetittsvingninger og spisevegring. Prognosen ble vurdert til å være dårlig, og behandlingen bestod av «moralsk press i forhold til matinntak», «tiltak for å roe ned nervesystemet» samt bedring av pasientens allmenntilstand. Kvinnen ble ikke tvunget til å spise, og bruk av medisiner ble frarådet (21).
Selmer (22) beskrev to unge jenter med «hysteria» i et tysk tidsskrift. Uten å referere til det selv hadde hans første pasient et sykdomsbilde med mange likhetstrekk med anorexia nervosa, mens den andre i stor grad fremstår som en normalvektig bulimisk pasient (23). Mye tyder på at spiseforstyrrelser var mer eller mindre ukjent for den norske legestand frem til midten av 1900-tallet (24). Det første empiriske arbeidet ble presentert i 1951 (25). Studien beskriver utfallet hos et begrenset antall anoreksipasienter, og anorexia nervosa er definert som en særegen variant av «hysterisk nevrose».
Vitenskapelige studier på utfall og prognose har eksistert i norsk psykiatrisk historie for flere grupper av psykiske lidelser siden 1950-årene (26, 27). Det var imidlertid ikke før i 1980-årene at utfall og prognose for spiseforstyrrelser ble et tema av særlig interesse for vitenskapelig forskning (28, 29). I Danmark og Sverige samt i flere andre europeiske land er derimot relativt store studier omkring utfall og prognose blitt gjennomført siden tidlig i 1930-årene (12).
I perioden 1950 – 80 var fire norske leger særlig opptatt av spiseforstyrrelser, nemlig endokrinologene Hans H. Bassøe (1922 – 2004) ved Haukeland Universitetssykehus og Olav Trygstad ved Rikshospitalet (f. 1929), og psykiaterne Finn Askevold (1917 – 2003) ved Rikshospitalet og Marie Nævestad (f. 1913) ved Ullevål universitetssykehus. Bassøe og Askevold publiserte studier som fortsatt siteres (29, 30). Nævestad var inspirert av Hilde Bruchs arbeider, og publiserte en artikkel på norsk i 1969 om psykoterapien ved anorexia nervosa (31).
I løpet av 1980-årene ble spiseforstyrrelser kjent i vår kultur, og sykdommen er blitt mer og mer synlig. En effekt av økt offentlig og faglig interesse, klinisk kompetanse og internasjonal innflytelse er at flere pasienter kommer til behandling (21). Det er fortsatt behov for økt behandlingskapasitet, bedre kliniske ferdigheter og bedre organisering av behandlingstilbudet til pasienter med spiseforstyrrelser. Det kliniske arbeidet er organisert i mange spredte enheter som hver og en utvikler sin egen behandlingsmodell, og de har relativt liten kontakt med hverandre (21). Godt dokumenterte behandlingsmetoder, som kognitiv terapi og interpersonlig psykoterapi, er sparsomt benyttet i norske behandlingsinstitusjoner (21).
Anorexia nervosa er gjerne knyttet til høy morbiditet, noe flere registerbaserte studier har vist. Imidlertid kan det være grunn til å stille spørsmål ved slike studiers metodologiske holdbarhet. En ny norsk studie basert på dødsårsaksregisteret og pasientregisteret har pekt på at tall fra registerstudier bør tolkes med varsomhet (32). Dette gjelder særskilt registerstudier som ikke er koblet til godt definerte kliniske utvalg.
I Norge har det vært et problem at den økende kliniske interessen ikke er blitt fulgt opp med tilsvarende forskningsvirksomhet. Samtidig har den offentlige koordineringen av behandlingen vært for svak (33). Helsemyndighetene har nylig bedt om et vitenskapelig basert estimat over det totale behovet for behandling (33). I de senere år er det blitt satt i verk tiltak for å utvikle en nasjonal modell for behandling av spiseforstyrrelser. Nøkkelen er å styrke den faglige kompetansen i behandlingsinstitusjonene, heller enn å bygge spesialiserte sentre og klinikker. Det vil i tillegg bli viktig fremover å diskutere ansvarsfordelingen mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten.