50 år i år – lenge leve turnustjenesten?

Tanken om en obligatorisk praktisk tjeneste etter medisinsk embetseksamen er gammel. Allerede i 1911 foreslo en studieplankomité oppnevnt av Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo og ledet av Hjalmar Schiøtz, at studiet burde følges av en obligatorisk kandidattjeneste (1). Forslaget ble ikke tatt til følge, og den praktiske tjenesten begrenset seg til uketjenester og noen forelesninger av privatpraktiserende leger. I 1948 leverte en studieplankomité ledet av Johan Holst sin innstilling om revisjon av medisinstudiet. Den viktigste endringen var forslaget om forkorting av studietiden med en etterfølgende periode med halvannet års praktisk tjeneste. Dette skulle være en forutsetning for å få autorisasjon som lege. En forutsetning for forslaget om en så lang tjeneste var at Den norske lægeforening godkjente tjenesten som tilstrekkelig for å kunne påbegynne spesialistutdanning. Det ble ikke definert noen målsetting for tjenesten, men det ble slått fast at de som utførte tjenesten, skulle arbeide som leger og få lønn deretter.

Studieplankomiteens innstilling ble i 1950 godkjent som «reglement for medisinsk embetseksamen» (2). En ny studieordning for medisinere var dermed etablert med ett års obligatorisk tjeneste ved sykehus og et halvt års tjeneste i primærhelsetjenesten. Samme år ble det nedsatt en ny komite for «å nærmere utrede spørsmålene omkring turnustjenesten». Komiteen, der Axel Strøm fra Legeforeningen, var leder, fremmet sin innstilling vinteren 1952 med forslag om at tjenesten skulle foregå ved delte sykehus, dvs. sykehus med medisinsk og kirurgisk avdeling, men ikke ved universitetssykehusene. Det ble også lagt frem retningslinjer om at turnuskandidatene skulle delta både i den praktiske legetjenesten og i offentlig legearbeid i det halve året hos praktiserende offentlig lege.

En forutsetning for ordningen var at turnustjenesten skulle være en del av studiet og ligge under universitetene, men Kirke- og undervisningsdepartementet mente turnustjenesten var departementet uvedkommende. Derfor fremmet Sosialdepartementet en kongelig resolusjon om innføring av turnustjeneste for leger, som ble vedtatt 23. april 1954 (3). Dermed var obligatorisk turnustjeneste innført. Tjenesten skulle være en overgang mellom studium og selvstendig legearbeid. På grunnlag av medisinsk embetseksamen fikk man en midlertidig lisens og rett til å kalle seg lege. Den endelige autorisasjonen ble utstedt etter endt turnustjeneste.

I 1955 ble det etablert et organ til å overvåke innføringen av obligatorisk turnustjeneste, kalt Turnuskomiteen, med representanter for fakultetene i Oslo og Bergen, Legeforeningen, Helsedirektoratet og studentene. Turnuskomiteens arbeid i den første femårsperioden besto primært i å utforme turnustjenesten ved de enkelte sykehus og distrikt. I den samme perioden forandret legesituasjonen seg mot et legeunderskudd. Helsedirektoratet besluttet derfor i 1964 at turnuskandidater skulle kunne fungere alene i distrikt. Dette var en måte å skaffe befolkningen legehjelp på. Beslutningen var ikke problemfri. Spørsmålet ble reist om denne type plasseringer var i strid med turnustjenesten intensjoner, og at de bidrog til å skjule et problem, nemlig legemangel. Turnuskomiteens formann, Axel Strøm, bad seg fritatt for vervet fordi han mente beslutningen var i strid med forutsetningen for turnustjenesten (4).

Turnuskomiteen fikk i siste halvdel av 1960-årene mandat til å treffe tiltak med sikte på å bedre kvaliteten og den utdanningsmessige verdien av turnustjenesten. I mandatet lå også behandling og fremming av ankesaker ved søknad om særplass overfor Helsedirektoratet. For første gang ble det besluttet å foreta en analyse av turnustjenesten ved innhenting av materiale både fra sykehus og distrikter.

Både den første og den andre turnuskomiteen måtte tåle mye kritikk fra turnuskandidatene. Etter deres syn tok ikke Legeforeningen tilstrekkelig godt vare på deres økonomiske interesser, fakultetene hadde en mangelfull sikring av studiets kvalitet, og Helsedirektoratet forsøkte å skjule problemet med legemangel. Misnøyen resulterte i at det i 1965 ble opprettet en egen kandidatforening, og nyutdannede kandidater ble anmodet om å ta turnustjeneste i Sverige eller andre land utenfor Norge. Tidsskriftet ble hyppig brukt som debattforum. Misnøyen gjaldt både arbeids-, lønns- og boligforhold, tjenestens utdanningsverdi og et generelt krav om endringer i tjenesten. Yngre legers forening (Ylf) kjempet frem endringer i turnuskandidatenes lønn og fikk i 1965 på plass minstekrav til boligforhold som ble forpliktende for sykehusene og distriktslegene.

Frem til 1969 var det opp til sykehusene om de ville ta imot turnuskandidater eller ei. Noen ganger skjedde det ved pålegg fra Helsedirektoratet, men med Sykehusloven ble plikten til å ta imot kandidater lovhjemlet i 1989. Tilsvarende plikt ble pålagt kommunene ved innføring om lov om helsetjenester i kommunene i 1982 (5).

Oppgitte interessekonflikter: Ingen