Diskusjon
Kroppsdekorerende ungdom tidlig i tenårene skiller seg fra sine ikke-dekorerende jevnaldrende ved en markert overhyppighet av beruselse, regelmessig røyking og nærhet til narkotikamiljøer. De er like engasjert som annen ungdom i idrett og annen organisert fritidsaktivitet og rapporterer en like høy grad av fortrolighet i vennskap med jevnaldrende. De tilbringer mer tid sammen med et større antall venner enn sine ikke-dekorerte medelever. Kroppsdekorerte rapporterer større relasjonelle vansker med foreldrene enn annen ungdom og oppgir lavere grad av mestring og trivsel i skolen. Selv om relasjonene med de voksne i skolen synes vanskeligere, er denne forskjell liten og ikke statistisk signifikant.
Undersøkelsen baserer seg på en tverrsnittsstudie, og er følgelig en deskriptiv undersøkelse som handler om assosiasjoner. Den er gjennomført i en middels stor by på Nordvestlandet, og det kan kanskje stilles spørsmål ved undersøkelsens eksterne validitet. Vi antar at resultatene har gyldighet også for andre kontekster. Fenomener som uttrykker motestrømninger i ungdomskulturen er i økende grad universelle, og resultatene stemmer også overens med andre undersøkelser (9, 10). Det kan muligens også innvendes at målene som inngår i samlevariablene, kan synes tilfeldige. Vi vil imidlertid fremholde at de forskjellige arenaer for sosial integrasjon som er valgt, er relevante for ungdom. Variablene har også vist tilfredsstillende konstruksjonsvaliditet i andre undersøkelser (16, 17). Også resultatene som rapporteres i denne undersøkelse, dokumenterer variablenes konstruksjonsvaliditet.
Vi tok opp piercing og tatovering i samme spørsmål. Det er derfor ikke mulig å angi frekvenser og sammenhenger for disse fenomenene atskilt. I det meste av litteraturen er imidlertid fenomenene beskrevet sammen, og derfor vil sammenlikninger mellom våre og andres funn være valide. Vi kan heller ikke definere piercing nøyaktig og konkret. Det er for eksempel en teoretisk mulighet for at hull i øreflippen hos jenter kan defineres som piercing, men vi tror ikke at det er en vanlig oppfatning.
Overensstemmende med resultatene fra denne undersøkelsen fant Forbes i en studie blant gravide ungdommer at de som hadde tatovering i større grad anså seg selv som «risikotakere» (9). Det har vist seg at risikoatferd ofte består av atferdselementer som henger sammen på en slik måte at risikoatferden kan sies å være en livsstil. Eksempler er lovstridig atferd, alkohol- og stoffbruk og tidlig seksuell aktivitet (18). Våre funn kan tyde på at kroppsdekorering i noen grad også er en del av slik livsstil. Eksperimenterende atferd som for eksempel røyking, alkoholbruk og nærhet til narkotikamiljø synes å være elementer i denne livsstilen. Dette er også i samsvar med en undersøkelse blant problemungdom i USA, hvor det var en klar sammenheng mellom bruk av alkohol og marihuana og det å ha tatovering (10). Også i andre undersøkelser finner man økt risiko for røyking, bruk av alkohol og andre narkotiske stoffer ved kroppsdekorering (19).
Marcoux fant at ungdommer med tatoveringer oftere hadde problemer på skolen enn andre (15). Vi fant også klare indikasjoner på dette i vårt materiale. Imidlertid syntes det som om relasjonene med de voksne i skolen i liten grad var forskjellig mellom gruppene. Det var først og fremst egenvurdert mestring og trivsel i skolen som skilte dem. Relasjonene med foreldre ble rapportert å være mer problematisk, i motsetning til integrasjon i idretts- og organisasjonsliv og med venner. Dette motsetningsforhold kan belyses med sosial identitetsteori: Den vanskelige relasjonen til foreldre ivaretar behovet for opposisjon, mens integrasjonen med venner ivaretar behovet for tilhørighet (12).
En del ungdommer har en aktivitetsprofil som er kjennetegnet ved at de aktivt oppsøker farlige situasjoner eller tilstander. Vi har funnet indikasjoner på at de som lar seg dekorere også i andre situasjoner er mer villig til å la seg utsette for risiko enn de som ikke tatoverer eller piercer seg. De kroppsdekorerte røyker og drikker mer, har oftere vært beruset og er blitt tilbudt narkotiske stoffer hyppigere. Derfor kan Farrow og medarbeidere delvis ha rett i at «Til en viss grad er denne ungdommen mer fremmedgjort for familien, skolen og andre sosiale institusjoner enn sine ikke-tatoverte jevnaldrende» (19). Vår studie understreker imidlertid at dette er en sannhet med noen viktige modifikasjoner iallfall i en moderne norsk kontekst.
Denne konklusjonen har allikevel en viss relevans også for vårt materiale. Det kan derfor være nærliggende å si at kroppsdekorering er en skikk blant marginalisert ungdom. Men det «marginale» kan også være uttrykk for en aktiv minoritetserklæring. Dette er også ungdom som er mer orientert mot venner og jevnaldrende og mer risikoorientert i sitt levesett, slik mange undersøkelser har vist. «Risiko» er imidlertid et normativt begrep, og det kan godt tenkes at det her like mye dreier seg om å ta avstand fra noen majoritetsnormer som en subjektiv trang til å leve risikofylt. Som sosial identitetsteori viser, kan bruk av visse identitetsmarkører like mye handle om å kommunisere «hvem man ikke er» som «hvem man er» (20). Vi kan derfor tenke oss at vi blant disse ungdommene finner flere som ikke identifiserer seg med majoritetskulturens kategorier for vellykket identitet. Det kan være flere grunner til dette, blant annet at deler av ungdommen står fjernt fra disse kategoriene. En slik situasjon kan løses gjennom aktivt å kommunisere avstand til majoritetskulturen og dens normer for levesett. Gjennom å kommunisere sin forskjellighet fra majoritetskulturens normer og idealer, blir man samtidig «noe for seg selv». Det ville i så fall være ganske typisk at majoritetskulturen reagerer overfor slike fenomener med moralske og helsemessige bekymringer. Om vårt resonnement ovenfor har noe for seg, vil slike reaksjoner kunne bidra til å styrke en identitetsgivende funksjon av piercing og tatovering.
I samfunnsvitenskapelige analyser av den moderne ungdomskultur blir det lagt vekt på at ungdommens sosialisering i økende grad synes å foregå på arenaer som er isolert fra de voksnes verden (21). Det må i første rekke være de voksnes ansvar å bryte denne isolasjonen. Et interessant perspektiv på helsefremmende arbeid er således bestrebelsene på å gjenopprette dialogen mellom generasjonene og å skape arenaer der slik dialog kan foregå (22).
Det er derfor viktig å understreke at denne undersøkelsen ikke bare sier noe om ungdom som kroppsdekorerer seg. Den sier også noe om voksenkulturen og majoritetskulturen: Om i hvilken grad skolen skaper eller ikke skaper mestringserfaringer for barna våre, om i hvilken grad vi som foreldre klarer å opprettholde en god dialog med barna i de viktige pubertetsårene. Vi kan nemlig lære viktige ting om oss selv ved å studere det aparte og det marginaliserte. I det forebyggende og helsefremmende arbeid i skolen vil det være viktig å anerkjenne ungdommens behov for identitetsuttrykk, og ha øye for at såkalt risikoatferd kan ha identitetsgivende funksjon. Hvis vi ikke er i stand til det, kan velment innsats fra pedagoger og skolehelsetjeneste hindre dialog og bidra til marginalisering og sementering av lite funksjonelle identiteter.