Tenåringer med piercing og tatovering

Eivind Meland, Hans-Johan Breidablik, Lars Jørgen Vik, Tor-Johan Ekeland Om forfatterne
Artikkel

Eleven: Jeg har slått opp med kjæresten. Hun var nerd! De nye vennene mine har sagt at de skal finne en ny kjæreste til meg.

Skolelegen: Hvem er det som skal bestemme hvem du skal ha til kjæreste?

Eleven: Jeg er lei av å bli oppfattet som nerd. Alle lærerne venter så mye av meg. Jeg kunne spy! Jeg har lyst til å være kul! Ta det litt piano og drite i skolen når jeg har lyst til det.

Skolelegen: Det er viktig å lytte til behovene sine, men er det sikkert at det er dette du vil – at dette er det eneste alternativet du har?

Samtalen over fra et skolelegekontor på en ungdomsskole i Bergen illustrerer hva som kan stå på spill når ungdom søker etter sosial praksis som kan ivareta egne behov. I en slik søken spiller tilhørighet og identitet en sentral rolle. I en tidligere artikkel i Tidsskriftet har vi beskrevet fenomenet kroppsdekorering (piercing og tatovering) som et viktig identitetsuttrykk (1). Slik dekorering har signalisert både positive kjennetegn og mer tvilsomme attributter (2, 3).

Selv om kroppsdekorering har vært praktisert i årtusener (4, 5), har det skjedd viktige endringer de siste tiår. I dag er tatovering og piercing blitt så vanlig at man trygt kan si at det historisk sett ikke finnes paralleller til den store utbredelsen skikken har fått, og dekoreringen appellerer til flere ulike grupper og subkulturer enn før (6). Den økte utbredelsen kan sannsynligvis forklares med at det er blitt mote, en mote som er dannet av forskjellige popgrupper, skuespillere og andre mediekjendiser (7).

Vi kan forstå kroppsdekorering ut fra ulike perspektiver. Fra et helsemessig ståsted har komplikasjonsrisiko og smitteoverføring vært vektlagt (6, 8). Den helsemessige interessen har også vært knyttet til hvordan kroppsdekorerte er utsatt for risikofylt og helseskadelig atferd (9, 10). Fra et historisk perspektiv handler kroppsdekorering om estetikk, religiøse ritualer, gruppetilhørighet og identitetskonstruksjon. I essens dreier det seg om kommunikasjon – om å benytte kroppen som «lerret» for tegnproduksjon. I førmoderne samfunn var slike funksjoner innvevd i hverandre som elementer i den kulturelle orden. Når fenomenet i moderne samfunn har fått en epidemisk utbredelse, antar vi at vi både står overfor noe universelt menneskelig og noe spesifikt for den aktuelle kulturelle situasjonen. I evolusjonspsykologisk perspektiv er det universelle knyttet til gruppebaserte identitetsprosjekter (11).

Samtalen fra skolelegekontoret demonstrerer hvordan vi kategoriserer oss selv og andre etter dimensjonen inngruppe (vi/oss) eller utgruppe (dere/dem). Slike kategorier er viktige elementer i sosial identitetsteori (12). Ifølge denne vil individet både gjennom selvkategorisering og kategorisering av andre etablere identitet gjennom å kommunisere hvem man er lik (tilhørlighet) og hvem man er forskjellig fra (opposisjon). Identitet skapes altså i et spenningsfelt mellom tilhørighet og opposisjon. Utseendet er sannsynlig viktig i sosiale forhandlinger om identitet: frisyre, påkledning og sminke kan følgelig spille en rolle som identitetsmarkører (13, 14). For noen tenåringer blir kroppskunst i form av tatovering og piercing viktige identitetsuttrykk. I et materiale som omfattet 766 studenter fra USA og Australia angav studentene hyppigst ønsket om markering av identitet (self-expression), det å føle seg unik og forskjellig som årsak til kroppsdekoreringen (15).

Visse former for kroppsdekorering har hatt et spesifikt utgangspunkt som markør for gruppeidentifikasjon (sjømann, punker etc.). Imidlertid kjennetegnes moderne kultur ved at tegnene også fanges opp av medier, blir mote og suges opp av allmennkulturen. En slik tegnsirkulasjon innebærer at betydningen endres og alminneliggjøres (2). Som identitetsmarkører blir de etter hvert usikre. Nye tegntyper må utvikles og spesifiseres for å kunne tjene den opprinnelige funksjon. Selv om det moderne samfunn gir tilgang på et omskiftelig marked av identitetsmarkører, trenger ikke dette oppleves bare som en subjektiv frihet, men også som en strevsom jakt etter identitetsgivende uttrykk. Det er derfor interessant å se i hvilken grad piercing og tatovering blant ungdom fortsatt er en sosialt differensiert praksis.

Denne undersøkelsen tillot å identifisere sosial integrasjon på ulike arenaer som synes viktige i tenårene: familie-, venne-, organisasjonslivs- og skolearenaen. Formålet med undersøkelsen var følgelig å studere i hvilken grad ungdom, som kroppsdekorerer seg tidlig i tenårene, har spesielle kjennetegn når det gjelder sosial integrasjon og helsemessig risikoatferd.

Materiale og metode

Materialet er basert på en spørreundersøkelse i oktober 2000 blant elever i 6., 8. og 10. klasse i Ålesund (alder 11 – 15 år). Totalt besvarte 1 237 elever skjemaet, dvs. 85 % av elevmassen på disse klassetrinnene. Datainnsamlingen ble gjennomført i klassene under lærers nærvær etter at læreren hadde orientert om undersøkelsen. Det ble understreket at svarene ble sikret anonym behandling. De eldste elevene brukte en skoletime på besvarelsen, mens de yngste hadde to skoletimer til disposisjon.

Spørreskjemaet inneholdt 107 spørsmål som dekket et vidt spekter av forhold innen helse, miljø og livsstil. Spørsmålene hadde hovedsakelig lukkede svaralternativer for avkryssing. En rekke av spørsmålene var hentet fra WHOs (i Norge HEMIL) og UNG-HUNTs spørreundersøkelser i skoler. Andre spørsmål ble konstruert av andreforfatter (H-JB) i samarbeid med Kristian Tambs ved Nasjonalt folkehelseinstitutt og helsesøstre og pedagogisk personale ved de aktuelle skolene.

Reliabiliteten ble testet ved å krysstabulere enkelte spørsmål med likeverdig innhold. To spørsmål om røyking inneholdt ingen inkonsistente svar. To spørsmål om sykehusinnleggelse inneholdt fire inkonsistente svar. Mange av spørsmålene er også brukt ved andre undersøkelser, og det var gjennomgående høy og lik svarprosent, noe som kunne tyde på at respondentene oppfatter spørsmålene som adekvate. Den indre konsistens mellom spørsmål som var antatt å uttrykke egenskaper og fenomener, ble også testet med Cronbachs alfa. Det fremgår av tabell 1 at den interne reliabilitet var tilfredsstillende.

Tabell 1  Presentasjon av variabler som ble brukt til å evaluere sosial aktivitet og integrasjon med antall svarkategorier og gyldige svar. Gjennomsnitt og standarddeviasjon samt spredningen (minimums- og maksimumsverdien) er oppgitt, og også Cronbachs alfa der dette er relevant

Variabel

Svar-kategorier

Gyldige svar

Cronbachs alfa

Gjennomsnitt (SD)

Spredning

Driver idrett (timer per uke)

6

1 223

3,9 (1,4)

1 – 6

Dager med organisert virksomhet

8

755

3,3 (1,5)

1 – 8

Vennskaps relasjonskvalitet

1 237

0,73

3,6 (0,6)

1 – 4,8

Hender det at du kjenner deg ensom?

4

1 230

Andre elever godtar meg som jeg er

5

1 216

Snakke med venner, samme kjønn

5

1 144

Snakke med venner, motsatt kjønn

5

1 105

Vennskaps relasjonskvantitet

1 237

0,71

3,9 (0,7)

1 – 5,3

Antall gode venner i klassen

5

1 224

Hvor mange gode venner?

4

1 223

Hvor ofte sammen med venner?

4

1 220

Kvelder ute med venner

8

1 195

Vansker med å skaffe nye venner

4

1 209

Integrasjon i skolen

1 237

0,78

3,7 (0,5)

1 – 4,6

Hvordan liker du deg på skolen?

4

1 225

Er fornøyd med skoleprestasjonene?

5

1 208

Jeg klarer meg bra på skolen

5

1 215

Kjenner meg trygg på skolen

5

1 221

I klassen liker vi å være sammen

5

1 223

Skulket skolen etter ferien

3

1 233

Relasjon til foreldre

1 235

0,84

4,3 (0,6)

1 – 5

Foreldre hjelper hvis problemer

5

1 230

Foreldre oppmuntrer til å gjøre det bra

5

1 228

Foreldre interesserte i hva som skjer

5

1 228

Lett eller vanskelig å snakke med far

5

1 136

Lett eller vanskelig å snakke med mor

5

1 182

Relasjon til voksne i skolen

1 230

0,82

3,3 (0,9)

1 – 5

Lærerne oppmuntrer meg til å si min  mening

5

1 217

Lærerne opptatte av hvordan jeg har det

5

1 217

Lett eller vanskelig å snakke med lærer

5

1 133

Lett eller vanskelig å snakke med helse søster

5

1 112

Tabell 1 viser hvilke variabler som inngår i samlevariabler for «vennskaps relasjonskvalitet», «vennskaps relasjonskvantitet», «integrasjon i skolen», «relasjon til foreldre» og «relasjon til voksne i skolen». Tre av disse variablene er sterkt knyttet til dialogisk og relasjonell fortrolighet og sosial støtte. Integrasjon i skolen handler om mestringsfølelse i forhold til skolearbeidet og trivsel i skolen. Vennskaps relasjonskvantitet dreier seg om antall og tid tilbrakt med venner og med hvilken letthet elevene skaffer seg nye venner. Samlevariablene ble konstruert som gjennomsnitt av de enkeltvariablene som inngår i konstruksjonen. 0,6 – 11 % av deltakerne svarte mangelfullt på enkeltvariabler. Bare fem av enkeltvariablene manglet mer enn 5 % og bare én mer enn 10 % svar.

Grupperingsvariabelen i denne undersøkelsen var spørsmålet: «Har du piercing eller tatovering (ekte)?» Elevene kunne krysse av for ja eller nei. Vi spurte altså om piercing og tatovering i det samme spørsmålet. For korthets skyld vil vi i det følgende bruke uttrykket kroppsdekorering for tatovering eller piercing. På tilsvarende måte kaller vi dem som har piercing eller tatovering, for kroppsdekorerte (-dekorerende), og dem som ikke har det, for ikke-dekorerte (-dekorerende). Vi har i hovedsak tolket resultatene i lys av sosial identitetsteori.

Statistikk

Resultatene presenteres vesentlig som prosentvise frekvensfordelinger i gruppene kroppsdekorerte og ikke-dekorerte og som gjennomsnitt og gjennomsnittsforskjell med 95 % konfidensintervall. Vi brukte krysstabulering med khikvadrattest og t-test for uavhengige utvalg til signifikanstesting. Lineær og logistisk regresjonsanalyse ble anvendt for å korrigere for mulig konfundering av kjønn og alder. Resultatene presenteres i tabellform. 5 % signifikansgrense og 95 % konfidensintervall ble brukt.

Etikk

Undersøkelsen var godkjent av Regional komité for medisinsk forskningsetikk, Vest-Norge og Datatilsynet. Data var samlet inn og oppbevart kodet. Elevene ble nøye informert om at deltakelsen i undersøkelsen var frivillig, og informert samtykke var innhentet. Svarene ble levert i lukket og kodet svarkonvolutt.

Resultater

I tabell 1 tilsvarer gjennomsnittsverdiene at ungdom tidlig i tenårene er engasjert i organisert aktivitet i gjennomsnitt 2 – 3 kvelder i uken, og driver med idrett ca. to timer i gjennomsnitt per uke.

Tabell 2 viser at kroppsdekorerende tenåringer er minst like aktive i fritiden som deres ikke-dekorerende jevnaldrende. De har også i like stor grad nærhet og fortrolighet i vennskapsforhold (relasjonskvalitet) som ikke-dekorerte ungdommer, men tilbringer mer tid med flere venner (relasjonskvantitet). Kroppsdekorert ungdom rapporterer dårligere trivsel og mestring i skolen enn sine ikke-dekorerte jevnaldrende. Den kroppsdekorerte gruppen angir også mindre grad av støtte fra og fortrolighet med foreldrene. De har noe dårligere relasjon med voksne i skolen, men forskjellen er liten og ikke statistisk signifikant.

Tabell 2  Forskjeller i sosial aktivitet og integrasjon mellom kroppsdekorerte og ikke-dekorerte analysert ujustert og justert for alder og kjønn ved hjelp av multippel lineær regresjonsanalyse

Variabel

Gruppe

Gjennomsnitt

Gjennomsnittlig forskjell (95 % KI)

Justert standardisert beta (p-verdi)

Driver idrett (timer per uke)

Dekorerte

4,0

Ikke-dekorerte

3,9

– 0,1 (– 0,4 – 0,2)

0,00 (0,8)

Dager med organisert virk somhet

Dekorerte

3,6

Ikke-dekorerte

3,3

– 0,3 (– 0,6 – 0,1)

0,00 (0,9)

Vennskaps relasjonskvalitet

Dekorerte

3,7

Ikke-dekorerte

3,6

– 0,1 (– 0,2 – 0,0)

0,00 (1,0)

Vennskaps relasjonskvantitet

Dekorerte

3,9

Ikke-dekorerte

4,1

– 0,2 (– 0,4 – – 0,1)

0,08 (0,01)

Integrasjon i skolen

Dekorerte

3,4

Ikke-dekorerte

3,8

0,4 (0,3 – 0,5)

– 0,20 (< 0,001)

Relasjon til foreldre

Dekorerte

4,0

Ikke-dekorerte

4,4

0,4 (0,3 – 0,6)

– 0,12 (< 0,001)

Relasjon til voksne i skolen

Dekorerte

3,3

Ikke-dekorerte

3,0

0,3 (0,2 – 0,5)

– 0,06 (0,06)

Tabell 3 viser store forskjeller mellom kroppsdekorerende tenåringer og ikke-dekorerende jevnaldrende når det gjelder eksperimenterende atferd. Det er fire ganger så vanlig å røyke regelmessig, å ha vært beruset og ha blitt tilbudt narkotiske stoffer blant kroppsdekorerte sammenliknet med andre på samme alder.

Tabell 3  Regelmessig røyking, ruserfaring og tilbud om narkotika blant kroppsdekorerte og ikke-dekorerte analysert ujustert og justert for alder og kjønn ved hjelp av logistisk regresjonsanalyse

Variabel

Gruppe

Antall (%)

Prosent forskjell (KI)

Justert oddsratio (p-verdi)

Regelmessig røyking

Dekorerte

50 (48)

Ikke-dekorerte

133 (12)

36 (26 – 46)

4,3 (< 0,001)

Har vært beruset

Dekorerte

65 (63)

Ikke-dekorerte

171 (16)

47 (37 – 57)

6,3 (< 0,001)

Tilbudt narkotika

Dekorerte

52 (50)

Ikke-dekorerte

134 (12)

38 (29 – 48)

5,1 (< 0,001)

Diskusjon

Kroppsdekorerende ungdom tidlig i tenårene skiller seg fra sine ikke-dekorerende jevnaldrende ved en markert overhyppighet av beruselse, regelmessig røyking og nærhet til narkotikamiljøer. De er like engasjert som annen ungdom i idrett og annen organisert fritidsaktivitet og rapporterer en like høy grad av fortrolighet i vennskap med jevnaldrende. De tilbringer mer tid sammen med et større antall venner enn sine ikke-dekorerte medelever. Kroppsdekorerte rapporterer større relasjonelle vansker med foreldrene enn annen ungdom og oppgir lavere grad av mestring og trivsel i skolen. Selv om relasjonene med de voksne i skolen synes vanskeligere, er denne forskjell liten og ikke statistisk signifikant.

Undersøkelsen baserer seg på en tverrsnittsstudie, og er følgelig en deskriptiv undersøkelse som handler om assosiasjoner. Den er gjennomført i en middels stor by på Nordvestlandet, og det kan kanskje stilles spørsmål ved undersøkelsens eksterne validitet. Vi antar at resultatene har gyldighet også for andre kontekster. Fenomener som uttrykker motestrømninger i ungdomskulturen er i økende grad universelle, og resultatene stemmer også overens med andre undersøkelser (9, 10). Det kan muligens også innvendes at målene som inngår i samlevariablene, kan synes tilfeldige. Vi vil imidlertid fremholde at de forskjellige arenaer for sosial integrasjon som er valgt, er relevante for ungdom. Variablene har også vist tilfredsstillende konstruksjonsvaliditet i andre undersøkelser (16, 17). Også resultatene som rapporteres i denne undersøkelse, dokumenterer variablenes konstruksjonsvaliditet.

Vi tok opp piercing og tatovering i samme spørsmål. Det er derfor ikke mulig å angi frekvenser og sammenhenger for disse fenomenene atskilt. I det meste av litteraturen er imidlertid fenomenene beskrevet sammen, og derfor vil sammenlikninger mellom våre og andres funn være valide. Vi kan heller ikke definere piercing nøyaktig og konkret. Det er for eksempel en teoretisk mulighet for at hull i øreflippen hos jenter kan defineres som piercing, men vi tror ikke at det er en vanlig oppfatning.

Overensstemmende med resultatene fra denne undersøkelsen fant Forbes i en studie blant gravide ungdommer at de som hadde tatovering i større grad anså seg selv som «risikotakere» (9). Det har vist seg at risikoatferd ofte består av atferdselementer som henger sammen på en slik måte at risikoatferden kan sies å være en livsstil. Eksempler er lovstridig atferd, alkohol- og stoffbruk og tidlig seksuell aktivitet (18). Våre funn kan tyde på at kroppsdekorering i noen grad også er en del av slik livsstil. Eksperimenterende atferd som for eksempel røyking, alkoholbruk og nærhet til narkotikamiljø synes å være elementer i denne livsstilen. Dette er også i samsvar med en undersøkelse blant problemungdom i USA, hvor det var en klar sammenheng mellom bruk av alkohol og marihuana og det å ha tatovering (10). Også i andre undersøkelser finner man økt risiko for røyking, bruk av alkohol og andre narkotiske stoffer ved kroppsdekorering (19).

Marcoux fant at ungdommer med tatoveringer oftere hadde problemer på skolen enn andre (15). Vi fant også klare indikasjoner på dette i vårt materiale. Imidlertid syntes det som om relasjonene med de voksne i skolen i liten grad var forskjellig mellom gruppene. Det var først og fremst egenvurdert mestring og trivsel i skolen som skilte dem. Relasjonene med foreldre ble rapportert å være mer problematisk, i motsetning til integrasjon i idretts- og organisasjonsliv og med venner. Dette motsetningsforhold kan belyses med sosial identitetsteori: Den vanskelige relasjonen til foreldre ivaretar behovet for opposisjon, mens integrasjonen med venner ivaretar behovet for tilhørighet (12).

En del ungdommer har en aktivitetsprofil som er kjennetegnet ved at de aktivt oppsøker farlige situasjoner eller tilstander. Vi har funnet indikasjoner på at de som lar seg dekorere også i andre situasjoner er mer villig til å la seg utsette for risiko enn de som ikke tatoverer eller piercer seg. De kroppsdekorerte røyker og drikker mer, har oftere vært beruset og er blitt tilbudt narkotiske stoffer hyppigere. Derfor kan Farrow og medarbeidere delvis ha rett i at «Til en viss grad er denne ungdommen mer fremmedgjort for familien, skolen og andre sosiale institusjoner enn sine ikke-tatoverte jevnaldrende» (19). Vår studie understreker imidlertid at dette er en sannhet med noen viktige modifikasjoner iallfall i en moderne norsk kontekst.

Denne konklusjonen har allikevel en viss relevans også for vårt materiale. Det kan derfor være nærliggende å si at kroppsdekorering er en skikk blant marginalisert ungdom. Men det «marginale» kan også være uttrykk for en aktiv minoritetserklæring. Dette er også ungdom som er mer orientert mot venner og jevnaldrende og mer risikoorientert i sitt levesett, slik mange undersøkelser har vist. «Risiko» er imidlertid et normativt begrep, og det kan godt tenkes at det her like mye dreier seg om å ta avstand fra noen majoritetsnormer som en subjektiv trang til å leve risikofylt. Som sosial identitetsteori viser, kan bruk av visse identitetsmarkører like mye handle om å kommunisere «hvem man ikke er» som «hvem man er» (20). Vi kan derfor tenke oss at vi blant disse ungdommene finner flere som ikke identifiserer seg med majoritetskulturens kategorier for vellykket identitet. Det kan være flere grunner til dette, blant annet at deler av ungdommen står fjernt fra disse kategoriene. En slik situasjon kan løses gjennom aktivt å kommunisere avstand til majoritetskulturen og dens normer for levesett. Gjennom å kommunisere sin forskjellighet fra majoritetskulturens normer og idealer, blir man samtidig «noe for seg selv». Det ville i så fall være ganske typisk at majoritetskulturen reagerer overfor slike fenomener med moralske og helsemessige bekymringer. Om vårt resonnement ovenfor har noe for seg, vil slike reaksjoner kunne bidra til å styrke en identitetsgivende funksjon av piercing og tatovering.

I samfunnsvitenskapelige analyser av den moderne ungdomskultur blir det lagt vekt på at ungdommens sosialisering i økende grad synes å foregå på arenaer som er isolert fra de voksnes verden (21). Det må i første rekke være de voksnes ansvar å bryte denne isolasjonen. Et interessant perspektiv på helsefremmende arbeid er således bestrebelsene på å gjenopprette dialogen mellom generasjonene og å skape arenaer der slik dialog kan foregå (22).

Det er derfor viktig å understreke at denne undersøkelsen ikke bare sier noe om ungdom som kroppsdekorerer seg. Den sier også noe om voksenkulturen og majoritetskulturen: Om i hvilken grad skolen skaper eller ikke skaper mestringserfaringer for barna våre, om i hvilken grad vi som foreldre klarer å opprettholde en god dialog med barna i de viktige pubertetsårene. Vi kan nemlig lære viktige ting om oss selv ved å studere det aparte og det marginaliserte. I det forebyggende og helsefremmende arbeid i skolen vil det være viktig å anerkjenne ungdommens behov for identitetsuttrykk, og ha øye for at såkalt risikoatferd kan ha identitetsgivende funksjon. Hvis vi ikke er i stand til det, kan velment innsats fra pedagoger og skolehelsetjeneste hindre dialog og bidra til marginalisering og sementering av lite funksjonelle identiteter.

Anbefalte artikler