U.F. Malt svarer:

Ulrik Fredrik Malt Om forfatteren
Artikkel

Det er ingen uenighet om at postviralt utmattelsessyndrom kan forekomme, og at dette ifølge ICD-10 klassifiseres med kodenummer G93.3. Korrekt bruk av ICD-10 forutsetter imidlertid at man kun bruker denne diagnosen når det er positive funn og holdepunkter for at det faktisk er en sykdom i nervesystemet (G-kategorien i ICD-10). Eva Stormorken tar feil hvis hun forstår ICD-10 dit hen at diagnosen G93.3 skal brukes utelukkende på grunnlag av rapport av subjektive symptomer og pasienters egen årsaksforklaring. Subjektiv opplevelse av utmattelse ved fysiske og psykiske anstrengelser kan nemlig skyldes mange ulike sykdommer og lidelser. For eksempel kan så ulike sykdommer som bipolare lidelser og autonom ustabilitet med ortostatisk hypotensjon være forbundet med kronisk utmattelse. Postvirale tilstander (G93.3) er kun en av flere årsaker (1).

Noen pasienter rapporterer en opplevelse av utmattelse etter selv små fysiske og psykiske anstrengelser uten at legen kan påvise noen bestemt årsak overhodet. I den engelske og norske ICD-10-versjonen anføres da eksplisitt at man skal bruke den beskrivende termen nevrasteni (F48.0). Det er presisert at begrepet inkluderer «tretthetssyndrom» (2). Det er utarbeidet eksplisitte diagnostiske kriterier for F48.0 (3). Også dette er korrekt gjengitt i læreboken i psykiatri (1).

Eva Stormorken og andre medlemmer av myalgisk encefalomyelitt-foreninger kjemper for trygderettigheter og respekt for personer med kronisk utmattelsessyndrom uten objektive funn. Det er imidlertid ingen motsetning mellom dette målet og korrekt bruk av ICD-10. Pasienter har alltid krav på respekt og anerkjennelse av sin subjektive lidelse uansett diagnose. Leger skal alltid lytte til pasienters egen årsaksforståelse. Men legens diagnose må fortsatt bygge på en sammenfatning av systematisk innhentet informasjon og resultater av medisinske undersøkelser. Jeg er ikke kjent med at det bare skal være Rikshospitalet som anvender slike allment aksepterte prinsipper i diagnostikk av sykdommer.

At en edruelig holdning til diagnostikk innebærer «psykiatrisering», «bagatellisering» og «likegyldighet» overfor pasienter med kronisk utmattelsessyndrom er tøv. Tvertimot innebærer en slik faglig korrekt holdning at man bevarer evnen til nysgjerrighet og utforskning av ukjent område. Det er utmerket om interesserte leser om tilstanden ut fra en bestemt årsaksforståelse, slik Stormorken foreslår. Men helsepersonell som ønsker en edruelig og oppdatert fremstilling av utredning og behandling av kronisk utmattelsessyndrom, bør fortsatt primært lese en kunnskapsbasert fremstilling av en komplisert tilstand (1).

Anbefalte artikler