T.K. Larsen svarer:

Tor K. Larsen Om forfatteren
Artikkel

Slik jeg ser det, blander man her sammen begrepene systemisk familieterapi og psykoedukativt familiearbeid. Neraal fortolker symptomer på psykose som uttrykk for en konflikt i familien, tolkingene virker relativt enkle og symptomene er bemerkelsesverdig i overensstemmelse med modellens forventninger. Først opplever pasienten morens mat som forgiftet (symbiose), og deretter dytter han mor (ønske om avstand). Det siste «symptomet» har jeg aldri sett i praksis, det virker konstruert for kasuistikken eller er et uvanlig eksempel.

Jeg hevder i min leder at denne type familiebehandling ikke er vist virksom i vitenskapelige studier. Det holder jeg fast ved. Aage Hegge Hansen refererer heller ikke til slik forskning. Et søk i Cochrane-databasen gir ingen treff på familieterapi av den typen Neraal presenterer. Om psykoedukativt familiearbeid finnes det derimot en rekke studier som tyder på at man kan forebygge tilbakefall med slik tilnærming (1).

Faren med Neraals metode er todelt. For det første får ikke pasienten prøve den mest effektive behandlingsformen (antipsykotika). Man vet fortsatt ikke om pasienten kunne ha respondert på slik behandling. For det andre presenteres en idé om at familien er «skyldig». Dette er allerede prøvd ut i psykiatrien med lite hell. Ideen om den schizofrenogene mor er forlatt etter flere tiår med smertefull utprøvning.

Jeg er prinsipielt uenig med Hegge Hansen i antakelsen om at «farmakoterapi alene er et samfunnsproblem» dersom temaet er antipsykotisk behandling versus familiebehandling ved psykoser. Dersom utsagnet dreier seg om bruk av medisiner generelt mot det som egentlig er kommunikasjonsproblemer, milde depresjoner i krisesituasjoner etc., så er jeg enig med ham. Vi skal ikke diagnostisere og medikamentbehandle slike tilstander.

Dessverre leser jeg i denne diskusjonen et romantisk og urealistisk syn på psykosens natur som jeg ikke kan dele. Disse tilstandene er altfor alvorlige til at vi kan tillate oss å hevde at symptomene bare er uttrykk for samfunns- eller familieproblemer (2). Schizofreni har nok dessverre ofte et nevropatologisk fundament, noe som sannsynligvis er forklaringen på at antipsykotika ofte virker og aldri bør være uprøvd.

Anbefalte artikler