Kan vi forstå psykiatrien?

Aage Hegge Hansen Om forfatteren
Artikkel

Terje Neraal beriket sikkert flere enn meg med sitt eksempel på familieterapi uten farmakologisk støtteterapi i sin kronikk Den psykotiske krisen – utvikling i en familieterapeutisk ramme, i Tidsskriftet nr. 10/2004 (1). Når Neraal avslutter artikkelen med å fastslå at «familieterapi kan utgjøre en viktig byggestein i et slikt omfattende behandlingsopplegg» der «pasientens individuelle behov kombinerer farmako-, individual- og familieterapi», burde det knapt være kontroversielt.

Men Tor K. Larsen skriver i en leder i samme nummer, med referanse til Neraals kronikk: «Behandlingsmetoden som ble benyttet, er ikke dokumentert effektiv i vitenskapelige studier» og «oppfyller ikke vitenskapelige kriterier» (2).

Dette forstår jeg ikke. Erfaringene tyder vel på at farmakoterapi pluss familieterapi er bedre enn farmakoterapi alene? Neraals psykodynamiske familiebehandling er da familieterapi? Jeg skulle mene at svaret er ja på begge spørsmålene, og at behandlingsmetoden som ble benyttet, derfor logisk sett må være «dokumentert» effektiv, dvs. motsatt Larsens påstand.

Hvorvidt familieterapi alene er bedre enn farmakoterapi alene, er neppe undersøkt og vil knapt bli det, da det ved en slik studie vil være enda vanskeligere å oppfylle «vitenskapelige kriterier» enn ved andre psykiatriske studier. Men ingen vet hva fremtiden bringer. Jeg forstår derfor heller ikke Larsen når han allerede nå konkluderer med at det kun unntaksvis vil være adekvat å bruke denne metoden ved førstegangspsykose (2). Jaså? Fremtidens pasienter vil ganske sikkert gjøre rettmessig og vesentlig sterkere krav på individuell vurdering av behandlingsopplegg og med brukermedvirkning. Neraals kasuistikk gir håp om at man (ganske ofte?) vil kunne sløyfe farmakoterapi helt og holdent, spesielt ved førstegangspsykose, subsidiært at farmakoterapien blir en tidsbegrenset støtteterapi kun for å gjøre pasienten tilgjengelig for annen tilnærming.

Familieterapi alene er en spennende tanke, mens farmakoterapi alene er et samfunnsproblem. Når eksempelvis et barn i en vanskelig familiesituasjon får forskrevet et psykoleptikum og et psykostimulantium, uten familieterapi verken forut for eller i tillegg til den medikamentelle behandlingen, forstår jeg ikke psykiatrien. Derimot ser jeg ikke bort fra, siden Tor K. Larsen spør, at vi en vakker dag kan forstå en god del av psykosene.

Anbefalte artikler