Noen må få nei
Svaret på spørsmålet om det skal være åpning for å gjøre unntak i forbudet mot preimplantasjonsdiagnostikk hviler til sjuende og sist på en tro på om det går an å sette grenser, og hindre en gradvis liberalisering av praksis. Uansett – så lenge grenser finnes, kommer man ikke unna at noen må få nei.
Det kan hevdes at de som har råd til det, alltid vil kunne få tilbud i utlandet som ikke tillates her hjemme. Dette er et følsomt argument i Norge hvor vi har en sterk tradisjon for at tilgang til helsetjenester skal være uavhengig av personlig økonomi. På den annen side, dersom vi etter grundig vurdering – også i lys av regulering i andre land – kommer frem til hva vi mener er etisk rett og galt, så må vi stå ved våre valg. Det kan vises til at f.eks. eutanasi er tillatt i andre europeiske land.
En offentlig debatt om etiske spørsmål, om nytten og kostnadene i vid forstand ved medisinsk teknologi, er viktig. I Norge har skepsisen mot fosterdiagnostikk vært større i befolkningen enn i mange andre land. En levende debatt er den viktigste hindring mot bruk av medisinsk teknologi som ikke kan forsvares etisk.
Det er vår klare overbevisning at når nye grenser skal trekkes opp eller gamle grenser flyttes, må man vurdere disse ut fra en prinsipiell tilnærming. Vurderer man i stedet ut fra enkeltstående sykdomstilfeller, er risikoen mer til stede for at man ved det ikke overskuer konsekvensene.