Hvem sitter i komiteene?
De fleste komiteene består av 8–10 ansatte ved sykehuset. Det er viktig at komiteene er tverrfaglige, og at både leger, sykepleiere og representanter for andre grupper av helsepersonell er representert. De fleste komiteer har med sykehusprest. Presten får ofte en unik innsikt i både helsepersonell og pasienters problemer og dilemmaer og har en viktig posisjon, fordi han eller hun ikke har sin lojalitet knyttet til enkeltavdelinger.
Noen komiteer har valgt å ha med en jurist som medlem. Det er gode grunner for dette: jus og etikk henger nær sammen, og jurister har ofte lang erfaring i å drøfte flere sider av et problem (16). Når mange komiteer har valgt å ikke ha med jurist, har en av begrunnelsene vært at jus og etikk ikke alltid er sammenfallende og at en klinisk etikkomités oppgave er å vurdere de etiske forholdene og ikke operere som et annenrangs jusforum (16). I de enkeltspørsmålene der det er påkrevd, må da juskompetanse trekkes inn for å belyse de juridiske forholdene.
Også spørsmål om etikkompetanse i komiteene har vært løst forskjellig. Noen komiteer har eksterne medlemmer som har formalkompetanse i medisinsk etikk. Den representanten kan heve kvaliteten på arbeidet ved å tilføre arbeidet systematikk. Personer med formalkompetanse i etikk vil ved hjelp av etisk teori kunne bidra til å synliggjøre de verdiene som står på spill i de vanskelige beslutningene. Samtidig vil en slik representant også sikre at eksterne interesser er representert i kasusdrøftingene (6, 13). Det er selvsagt at en etiker ikke kan utpeke én konkret riktig løsning.
Ikke alle komiteer har legrepresentant (gjerne en politiker) eller pasientrepresentant som fast medlem av komiteen. Pasientenes synspunkt er selvsagt viktig ved drøfting av etiske problemer i sykehus. Et argument mot å ha slike medlemmer i komiteen er at vi alle er potensielle eller forhenværende pasienter og pårørende, og at ingen enkeltstående kan representere «pasientgruppen» fordi denne er svært sammensatt og mangfoldig og kan ha motstridende interesser innbyrdes. Kliniske etikkomiteer skal ikke være et klageforum for pasienter, andre instanser tar hånd om dette. Komiteen skal først og fremst være et forum for de ansatte, for en utdypet forståelse av etiske dilemmaer i den kliniske hverdagen på sykehus. Pasient- og pårørendeperspektivet er viktig i nesten alle drøftinger, både de prinsipielle og de som knytter seg til enkeltpasienter, så viktig at komiteene alltid må sørge for at enten pårørende/pasienten selv eller pleiepersonell som kjenner pasienten spesielt godt, er til stede under drøftingene for å kunne ivareta disse perspektivene i hvert enkelt spørsmål (13, 17).
Noen komiteer har valgt å la sykehusledelsen være representert i etikkomiteen. Ulempen er at ledelsen, i større grad enn de øvrige ansatte vil kunne påvirke, og til dels også kontrollere diskusjon og konklusjon. Dette kan hindre en fri drøfting, noe som kan underminere hele komiteens eksistensberettigelse og kanskje også forsterke en feilaktig mistanke fra helsepersonell om at komiteen har en kontrolloppgave. Et argument for å ha med ledelsen er at arbeidet ofte avdekker systemsvakheter. Når ledelsen bidrar til «diagnosen», er det rimelig å tro at dette også lettere fører til utbedringer.
Komiteene er oppnevnt av sykehusledelsen. Dette er viktig for legitimiteten. Mange komiteer har hatt problemer med å få noen til å ta på seg lederoppgaven. Lederen er komiteens ansikt utad og innad og er viktig for å få komiteen til å fungere som et lag. Evalueringen etter prøveperioden konkluderte med at det var en fordel om leder var en sentral og respektert kliniker (14). Dette vil heve legitimiteten av arbeidet, øke interessen blant leger og fremme kontakten mellom komiteen og de som står ansvarlig for vanskelige avgjørelser.
Et problem med å få leger til å ta på seg lederansvaret, og også å gå inn som medlem i en klinisk etikkomité, er at mange leger er presset på arbeidskapasitet. Det er ikke lett å vinne forståelse for at operasjonslistene må forkortes eller poliklinikkinntektene går ned fordi legen er i møte i komiteen. Dersom ledelsen ved et sykehus ønsker en funksjonsdyktig komité, er det viktig at ledelsen uttrykker en forventning om at leger er aktive i dette arbeidet selv om det måtte gå på bekostning av noe annet. Dersom dette arbeidet satses på, er det en fordel at leder frikjøpes og at komiteen har en sekretær i 20 – 30 % stilling. Noen av sekretærene har formalkompetanse i etikk, noe som er en stor ressurs i arbeidet. Noen sykehus har brukt sykehuspresten som leder. Dette kan fungere godt fordi han/hun har formell etikkompetanse. Etter vårt syn er det viktig å være på vakt mot at etikkarbeidet monopoliseres til ett livssyn.