Artikkel
Intervensjonsradiologi kan defineres som medisinsk behandling der man bruker bildediagnostiske metoder og utrustning til veiledning ved minimalt invasive operative inngrep. Seldingers metode (1) for vaskulær aksess danner grunnlaget for de fleste av disse prosedyrene. Den amerikanske radiologen Charles Dotters utvikling av metodene for perkutan transluminal angioplastikk (PTA) står også sentralt i utviklingen (2) . I dag spenner intervensjonsradiologiske behandlingsmetoder fra de mer enkle diagnostiske inngrep, som biopsier, til kompliserte operasjoner, f.eks. behandling av aortaaneurismer med graftstent. Feltet involverer i stor utstrekning andre medisinske disipliner, og et nært tverrfaglig samarbeid har derfor vært nødvendig for å etablere disse metodene (3, 4) . Fremveksten av intervensjonsradiologien har gjort en del kirurgiske og andre inngrep overflødige, noe som er ressursbesparende og også mer skånsomt for pasientene.
I de senere år har mengden av slike prosedyrer økt sterkt. I tillegg kommer det også stadig nye prosedyrer til, slik at det i dag foreligger et bredt spekter av behandlingstilbud innen mange forskjellige sykdomskategorier. Vi mener at dette er en utvikling som vil fortsette, blant annet ved behandling av kreft (5) .
For den enkelte røntgenavdeling har denne utviklingen store konsekvenser. Denne type virksomhet er meget ressurskrevende sammenliknet med mer konvensjonell radiologisk virksomhet, blant annet fordi tidsforbruket per prosedyre er betydelig høyere (6) .
Materiale og metoder
Materiale og metoder
Våren 2001 sendte styret i Norsk forening for intervensjonsradiologi ut et spørreskjema til samtlige røntgenavdelinger i Norge, basert på oversikten over norske sykehus i Legeforeningens årbok – totalt 58 skjemaer. Skjemaene ble ikke sendt til private røntgeninstitutter, da det vanligvis ikke utføres slike prosedyrer ved disse. Vi bad om en oversikt over avdelingenes intervensjonsradiologiske aktivitet for året 2000.
Skjemaet angav prosedyretype ut fra hovedgruppene vaskulær intervensjon og ikke-vaskulær intervensjon. Innenfor hver hovedgruppe var det spesifisert 10 – 20 enkeltprosedyrer hvor vi ønsket oppgitt totalt antall slike prosedyrer utført i 2000. Alt fra enkle biopsier til mer komplekse prosedyrer som aortagraftstentinnleggelse ble definert som intervensjonsradiologi (ramme 1).
Ramme 1
Disse intervensjonsprosedyrene inngikk i registreringen
Vaskulær intervensjon
Aorta stentgraft
Aorta PTA/stent
Nyrearterier PTA/stent
Perifere arterier PTA/stent
A. subclavia PTA/stent
Carotis PTA/stent
Andre arterier PTA/stent
Trombolytisk behandling nativ arterie
Trombolytisk behandling graft
Aspirasjon og trombektomi
Embolisering av blødning
Embolisering av tumor
Embolisering av varikocele
Embolisering av AV-malformasjon
Embolisering av aneurisme
Venøs trombolyse
Venøs stent
Endovaskulær behandling av dialysefistel
Fjerning av vaskulære fremmedlegemer
Initialt holdt vi kardiologisk/koronar og nevroradiologisk intervensjon utenfor. På et senere tidspunkt fikk vi imidlertid tilbakemelding fra det nevroradiologiske miljøet, som mente dette var uheldig. Høsten 2001 ble det derfor sendt ut en tilleggsforespørsel til de sentre i Norge som utfører nevroradiologiske intervensjonsprosedyrer (fem avdelinger). Her kartla vi antall utførte emboliseringer av sentralnervøse aneurismer og andre emboliseringer i sentralnervesystemet. Koronar intervensjon er fortsatt ikke tatt med i registreringen.
Resultater
Resultater
De fleste røntgenavdelinger i Norge har datasystemer for registrering av prosedyrer og undersøkelser. Det varierer imidlertid hvor lett det er å hente ut tall om enkeltundersøkelser fra slike systemer. Etter en del purringer hadde vi ved registreringens avslutning kommet opp i en svarprosent på 75 (14 avdelinger av 58 har ikke svart). Med unntak av to sentralsykehus har alle enheter fra sentralsykehus og oppover, svart.
Av de 44 sykehus som svarte, oppgav 33 (75 %) at det ble utført intervensjonsradiologiske inngrep ut fra vår definisjon i skjemaet (tab 1, tab 2). Totalt var dette 18 135 inngrep. Ved 19 sykehus ble det gjort intervensjon i blodkar, totalt 3 450 prosedyrer. I denne perioden ble det utført 14 708 ikke-vaskulære intervensjonsradiologiske inngrep. Embolisering av aneurismer og andre lesjoner i sentralnervesystemet ble utført ved tre sykehus. Tabell 1 og tabell 2 viser også hvor mange sykehus i Norge som utfører de forskjellige prosedyrer og hvordan de forskjellige fordeler seg på sykehuskategori. Som det fremgår av disse to tabellene gjøres en betydelig andel av prosedyrene ved mindre sykehus. Intervensjonsradiologiske prosedyrer er altså et viktig bidrag til pasientbehandlingen ved alle kategorier sykehus i Norge. Videre ser man at mer spesialiserte funksjoner, f.eks. aortagraftstentinnsetting og PTA av nyrearterier, i hovedsak finnes ved de største sykehusene.
Tabell 1
Totalt antall vaskulære prosedyrer utført og fordelingen av disse på sykehuskategori. Tabellen viser også antall sykehus som utfører de angitte inngrepene
Vaskulær intervensjon
Totalt antall
Region-sykehus
Sentral-sykehus
Lokalsykehus
Antall sykehus
Aorta stentgraft
98
98
0
0
5
Aorta PTA/stent
45
37
7
1
9
Nyrearterier PTA/stent
144
130
12
2
10
Perifere arterier PTA/stent
2 127
1 212
739
176
19
A. subclavia PTA/stent
21
19
2
0
6
Carotis PTA/stent
12
12
0
0
3
Andre arterier PTA/stent
12
7
5
0
6
Trombolytisk behandling av arterie
308
208
89
11
14
Aspirasjon og trombektomi
35
30
3
2
5
Emboliseringer (unntatt i hjernen)
242
233
7
2
13
Embolisering aneurismer i hjernen
156
156
0
0
3
Annen embolisering i hjernen
77
77
0
0
1
Trombolytisk behandling av vene
84
58
2
1
8
Venøs stent
23
21
2
0
7
Behandling av dialysefistel
48
33
15
0
7
Fjerning av vaskulære fremmedlegemer
18
18
0
0
3
Totalt
3 450
2 349
883
195
–
Tabell 2
Totalt antall ikke-vaskulære prosedyrer utført og fordelingen av disse på sykehuskategori. Tabellen viser også antall sykehus som utfører de angitte inngrepene
Ikke-vaskulær intervensjon
Totalt antall
Region-sykehus
Sentral-sykehus
Lokalsykehus
Antall sykehus
Pyelostomi
1 271
544
549
178
29
Ureterstent
169
90
45
34
17
Galleblærepunksjon og -drenasje
133
74
45
14
15
Gallegangsdrenasje
167
67
72
28
20
Gallegangsstent
146
71
62
13
16
Abscesspunksjon og drenasje
1 735
1 065
570
100
23
Annen punksjon og drenasje
5 152
3 785
930
437
25
Biopsier
6 800
3 747
2 098
955
30
Gastrointestinal intervensjon
71
29
19
23
6
Annen intervensjon
157
66
8
3
9
Totalt
15 801
9 538
4 398
1 785
–
Diskusjon
Diskusjon
Det foreligger ingen entydig standard for hvordan slike prosedyrer skal registreres og telles. Sykehusenes registreringssystemer er i stor grad rettet inn mot økonomiske forhold; dataene brukes for å dokumentere aktivitet med tanke på trygderefusjon og andre økonomiske kompensasjoner. Ettersom det ikke finnes noen nasjonal enighet om hvordan slike prosedyrer skal telles, kan for eksempel et inngrep som registreres som én prosedyre ved ett sykehus, bli registrert som to separate ved et annet. Dette gjør det vanskelig å bruke disse dataene for å sammenlikne aktiviteten ved de enkelte sykehus direkte.
Videre knytter det seg en del usikkerhet til tallene generelt på grunn av den relativt lave svarprosenten (75 %). Registreringen av intervensjonsprosedyrer gir likevel et brukbart inntrykk av det totale omfanget av slike prosedyrer utført i Norge i 2000. Man får også et bilde av omfanget av de forskjellige enkeltprosedyrer og innen hvilke sykehuskategorier disse utføres. Vi mener fordelingen av aktiviteter på de forskjellige sykehus i hovedsak er riktig. Prosedyrer som utføres i et lite antall, bør sentraliseres slik at de som utfører inngrepene kan opparbeide seg de nødvendige ferdigheter.
Konklusjon
Konklusjon
Det store flertall av norske røntgenavdelinger utfører intervensjonsradiologiske inngrep. Det totale antall slike inngrep utført i Norge i 2000 er stort – rundt 20 000. Det er imidlertid stor variasjon i hyppigheten av de forskjellige prosedyrer, det varierer fra 12 stentinger av a. carotis til nesten 7 000 biopsier. Vi tror denne typen inngrep er viktige i den daglige kliniske virksomheten ved norske sykehus, og betydningen av slike inngrep vil nok øke i fremtiden.
Det er ønskelig at det utvikles en nasjonal standard for registrering av intervensjonsradiologiske prosedyrer, slik at man i fremtiden kan fremskaffe mer detaljerte data om aktiviteten.