Politikk, personlig ansvar og egen helse

Jon Lamvik, Peter F. Hjort Om forfatterne
Artikkel

I Tidsskriftet nr. 12/2003 har Per Fugelli & Jan Helge Solbakk en artikkel om «forebyggende selvransakelse» med tilknytning til 400-årsjubileet for det norske helsevesen (1). Artikkelen gir en kritisk beskrivelse av helsefremmende og sykdomsforebyggende arbeid rettet mot individet som selv ansvarlig for egen helse, med tiltak som fysisk aktivitet og nøktern livsstil. Samtidig beskrives de politiske rammevilkår for helse og sykdom og relevante sosialmedisinske strukturer som glemt eller forsvunnet. Fugelli & Solbakk refererer i denne forbindelse til Stortingsmelding nr. 16, Resept for et sunnere Norge, som ble lagt frem av Helsedepartementet i januar 2003 (2). De samfunnsmedisinske institusjoner, Legeforeningen og Helsedepartementet oppfattes som ensidige talerør for det individrettede syn på sykdomsforebygging, mens de selv sterkt understreker at politikken og samfunnsutviklingen med forbedring og utjevning av levevilkårene er avgjørende for folks helse (1).

Vårt inntrykk er at forfatterne i sin polemikk mot det individrettede forebyggende arbeid, karakterisert som ensidig og moraliserende, selv har havnet på den motsatte flanke. En rimelig avveining av de forskjellige momenter er nødvendig. Vel er politikk og samfunnsutvikling med forbedring og utjevning av levevilkår av stor betydning for folkehelsen, men også under forskjellige økonomiske og sosiale kår vil individets ansvar for egen livsstil være viktig.

Det angis at helse og livsstil er et speilbilde av de rammevilkår som den enkelte er hensatt til å leve under. Dette er klart begripelig for folk som lever i flyktningleirer, asylmottak eller i fattige u-land, men er dette et rimelig bilde for den norske befolkning? De politiske og sosiale rammevilkår for den norske befolkning er endret i etterkrigstiden, fra fattigdom og overbefolkede boliger til velstand, rikelig ernæring og gode boforhold for de aller fleste. Likevel er sykdomsforekomsten fortsatt stor, også hos de velstående. Vi skulle gjerne sett en veloverveid vurdering fra Fugelli & Solbakk av denne etterkrigsperioden, der forskjellige momenter og faktorer av betydning for folkehelsen blir drøftet på en objektiv måte.

For 25 år siden foreslo en av oss (PFH) en modell for helsearbeidet. Den bygde på det greske sagnet om Sisyfos, kongen som ble dømt til å skyve en stein oppover bakke hele livet. Enkeltmenneskene må skyve på sin egen helse hele livet, men det er samfunnet som bestemmer hvor bratt bakken er for dem. Fugelli & Solbakk har rett i at bakken er blitt for bratt for noen, men det er viktig å holde fast på at helsearbeidet må stille krav til både enkelt-menneskene og samfunnet.

Anbefalte artikler