Sosial ulikhet og utvikling i dødelighet hos enslige i Norge

Originalartikkel
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Abstract
    Bakgrunn

    Bakgrunn

    . Det er tidligere vist at enslige har dårligere helse enn andre. Andelen enslige i aldersgruppen 45 – 69 år er økende. Å studere utviklingen over tid samt ulikheter innen gruppen er av betydning for evaluering og planlegging av folkehelsearbeidet.

    Materiale og metode

    Materiale og metode

    . Data om alder, kjønn, inntekt, utdanning og husholdningsstørrelse for tilnærmet alle nordmenn i aldersgruppene 45 – 59 og 60 – 69 år i 1970, 1980 og 1990 er koblet opp mot Dødsårsaksregisteret i 1970 – 77, 1980 – 87 og 1990 – 97.

    Resultater.

    Resultater.

    I aldersgruppen 45 – 59 år sank dødeligheten hos enslige menn med 4 %, mens den økte med 11 % hos enslige kvinner fra 1970- til 1990-årene. I samme tidsrom sank dødeligheten hos «ikke-enslige» menn med 38 % og hos «ikke-enslige» kvinner med 22 %. Ensliges overdødelighet har økt over tid i aldersgruppen 45 – 59 år, men ikke i aldersgruppen 60 – 69 år. Sosiale ulikheter i dødelighet er større hos enslige.

    Fortolkning.

    Fortolkning.

    Ensliges overdødelighet synes å være et økende folkehelseproblem i aldersgruppen 45 – 59 år. Årsakene til dette er ikke tilstrekkelig kartlagt, men det kan være av betydning at enslige i denne aldersgruppen relativt sett har fått dårligere økonomi og at en større andel enn tidligere er skilt/separert.

    Abstract

    Background.

    Mortality rates are known to be high among singles, a group that has increased over time. Monitoring the health status of singles and identifying high-risk subgroups are valuable efforts for evaluation and planning purposes.

    Material and methods

    . Information about household size, income, education and sex among all Norwegians aged 45 – 59 and 60 – 69 in 1970, 1980 and 1990 has been linked to mortality data from 1970 – 77, 1980 – 87 and 1990 – 97.

    Results

    . In the age group 45 – 59, mortality rates was down by 4 per cent among single men and up by 11 per cent among single women from the 1970s to the 1990s, while mortality rates went down by 38 % among non-single men and 22 % among non-single women. Differences in mortality between singles and others have increased over time for the 45 – 59 age group, but not for the 60 – 69 age group. Social inequalities in health are larger among singles.

    Interpretation.

    In the age group 45 – 59, single households represent an increasing public health problem. A weakened relative financial position and more singles being divorced are factors of possible significance.

    Artikkel
    Innledning

    Det er blitt vanligere å bo alene de siste 30 årene (1). Enslige kan ha sivilstatus som enke/enkemann, separert/skilt eller aldrigift. Det er særlig gruppen separerte/skilte som har økt (1). I dette materialet har vi bare opplysninger om husholdningsstørrelse i hele observasjonstiden.

    Det er tidligere vist både i norske og utenlandske studier at enslige har dårligere helse og høyere dødelighet enn gifte og samboende (2, 3). I en rapport om utviklingen i sosial ulikhet i helse i Norge (4) kom det frem at mye av de økte helseforskjellene mellom grupper med høy og lav inntekt kan forklares av en økende seleksjon av enslige inn i gruppen med lavest husholdningsinntekt. De som er to eller flere i husholdningen, ser ut til å ha hatt en bedre inntektsutvikling enn enslige (5, 6). Det er ikke tidligere vist, verken i Norge eller andre land, at økte sosiale helseforskjeller kan ha sammenheng med endringer i familiestruktur (4, 7) – (9).

    Hovedmålsettingen med denne studien har vært å studere sosiale forskjeller og utvikling i dødelighet hos enslige i forhold til befolkningen for øvrig. Vi anser dette av betydning for å kunne evaluere helseeffekter av samfunnsutviklingen og for den videre planlegging av folkehelsearbeidet.

    Metoder

    Metoder

    I denne artikkelen gjør vi separate analyser av sosiale forskjeller og utvikling i dødelighet hos enslige menn og kvinner sammenliknet med dem som er to eller flere i husholdningen i aldersgruppene 45 – 59 år og 60 – 69 år. Vi har også beregnet tilskrivbar risiko for død på befolkningsnivå av å være enslig i de samme aldersgruppene. Utdanning og justert husholdningsinntekt er brukt som mål på sosial status.

    Dataene er hentet fra offisielle registre i Statistisk sentralbyrå. Det er opplysninger om fødselsår, kjønn, oppfølgingstid (fra henholdsvis 1970, 1980 og 1990), sensurering (utvandret, død eller bosatt i Norge i hele perioden), utdanning, husholdnings- eller familieinntekt og antall personer i husholdning eller familie.

    Alle individer som var mellom 45 og 69 år ved en av folke- og boligtellingene i henholdsvis 1970, 1980 eller 1990 er fulgt frem til død eller i minst sju år. Under 1 % av alle individer er ekskludert på grunn av ufullstendige data om inntekt og utdanning. Hver enkelt har samlet personår fra henholdsvis 1970, 1980 og 1990 og frem til død, emigrasjon eller til det er blitt sju personår. Aldersjusterte rater er beregnet ved den direkte metoden ved å vekte ratene i femårs aldersgrupper med fordelingen i en standardpopulasjon. Aldersvektene er regnet ut som gjennomsnittlig andel i hver femårs aldersgruppe i alle de tre folke- og boligtellingene.

    Husholdningstørrelse

    Husholdningstørrelse

    I 1970 og 1980 har vi brukt husholdningsstørrelse, som er hentet fra folke- og boligtellingene. For disse årene har vi ekskludert alle husholdninger med mer enn 12 personer for at husholdningene ikke skal omfatte institusjoner. I 1990 omfattet folke- og boligtellingen bare 28 % av befolkningen. I 1990 har vi derfor benyttet familiestørrelse hentet fra familieregisteret, som ble etablert i 1985.

    Utdanning

    Utdanning

    Vi har delt inn befolkningen i fire grupper etter utdanningslengde. Gruppe 1 har utdanning på barne- og ungdomsskolenivå (inntil ni år). Gruppe 2 har utdanning på nivå videregående skole (10 – 12 år). Gruppe 3 har utdanning på universitets-/høyskolenivå, lavere grad (13 – 16 år). Gruppe 4 har høyere universitets- eller forskerutdanning (17 år eller mer).

    Inntekt

    Inntekt

    For hver ny folke- og boligtelling har man kunnet presentere mer utvidede inntektsbegreper. Inntektsbegrepet i 1970 er noe forskjellig fra inntektsbegrepet i 1980 og 1990. Inntektsmålet i 1970 er i motsetning til inntektsmålene i 1980 og 1990 ikke fratrukket skatt, og en rekke overføringer er heller ikke er inkludert. Både skatt og overføringer er ment som inntektsutjevnende tiltak.

    Individer med null i inntekt i 1980 og 1990 er ekskludert (mindre enn 0,3 %), fordi dette er personer som nettopp hadde immigrert eller trolig hadde meget spesielle inntektsforhold. Rundt 3 % av alle husholdninger i 1970 er registrert med null inntekt, hvorav de fleste hadde null skattbar inntekt. Disse er ikke ekskludert.

    Når man bruker husholdningsinntekt som et mål for materielle levekår (5, 7), er det vanlig å justere for antall personer i husholdningene. I våre analyser har vi dividert husholdningens samlede inntekt med roten av antall personer i husholdningen (justert husholdningsinntekt). Denne metoden blir brukt av Mackenbach og medarbeidere (7). Vi har delt den justerte husholdningsinntekten inn i fire nivåer: 0 – 24 % (lav inntekt), 25 – 49 % (lav middels inntekt), 50 – 74 % (høy middels inntekt) og 75 – 100 % (høy inntekt).

    Inntekten har utviklet seg forskjellig for urbane og rurale strøk. I 1970 var median justert husholdningsinntekt i rurale kommuner 70 % av tilsvarende inntekt i byer, mens den i 1980 og 1990 var henholdsvis 89 % og 94 %. Vi har brukt separate inntektskvartiler for henholdsvis urbane og rurale kommuner for å justere for ulik inntektsutvikling. Urbane kommuner tilsvarer kommuner med mindre enn 90 minutters reisetid til Oslo eller mindre enn 75 minutters reisetid til Stavanger, Bergen eller Trondheim. Øvrige kommuner blir regnet som rurale kommuner.

    Resultater

    Resultater

    Andelen enslige har økt for både menn og kvinner fra 1970 til 1990 (tab 1). Ensliges økonomiske levekår synes relativt sett å ha blitt dårligere i aldersgruppen 45 – 59 år (tab 2), mens i aldersgruppen 60 – 69 år har inntektsutviklingen vært tilnærmet lik for enslige som for «ikke-enslige». For å justere for at enslige og «ikke-enslige» har hatt ulik inntektsutvikling, har vi brukt separate inntektskvartiler i de videre analysene.

    Tabell 1  

    Andel enslige i prosent etter aldersgruppe og kjønn ved starten av hver observasjonsperiode

    1970

    1980

    1990

    45 – 59 år

    Menn

    6

    11

    18

    Kvinner

    7

    9

    15

    60 – 69 år

    Menn

    10

    13

    20

    Kvinner

    24

    26

    31

    Tabell 2  

    Relativ inntekt (median) hos enpersonshusholdninger sammenliknet med flerpersonshusholdninger i aldersgruppen 45 – 59 år i hver periode

    1970

    1980

    1990

    2 – 12 personer i husholdningen

    Menn¹

    Referanse

    Referanse

    Referanse

    Kvinner

    1,00

    1,02

    1,01

    En person i husholdningen

    Menn

    1,00

    0,82

    0,75

    Kvinner

    0,83

    0,77

    0,70

    [i]

    [i] ¹  Justert husholdningsinntekt til menn i flerpersonshusholdninger (median) er referanse – dvs. satt lik 1 i hver periode

    Dødelighetsutviklingen

    Dødelighetsutviklingen

    For enslige menn i aldersgruppen 45 – 59 år økte dødeligheten fra 1970- til 1980-årene, for deretter å avta fra 1980- til 1990-årene (tab 3). I 1990-årene var dødeligheten hos enslige menn 4 % lavere enn i 1970-årene. For menn i flerpersonshusholdninger har dødeligheten falt gradvis over tid, og den var 38 % lavere i 1990-årene enn i 1970-årene. Denne utviklingen har ført til en stadig økende overdødelighet blant enslige menn i denne aldersgruppen. I 1970-årene var overdødeligheten 50 %, i 1990-årene var den økt til 130 %.

    Tabell 3

    Aldersjusterte dødelighetsrater (antall døde per 100 000 per år) etter aldersgruppe, husholdningsstørrelse, kjønn og periode

    Alder (år)

    Antall i husholdningen

    1970-årene

    1980-årene

    1990-årene

    Menn

    45 – 59

    1

    1 530

    1 950

    1 470

    2 – 12

    1 050

    1 155

    645

    60 – 69

    1

    4 016

    4 368

    2 753

    2 – 12

    3 278

    3 025

    2 420

    Kvinner

    45 – 59

    1

    620

    737

    688

    2 – 12

    500

    450

    390

    60 – 69

    1

    1 600

    1 669

    1 335

    2 – 12

    1 657

    1 408

    1 212

    Dødelighetsratene for enslige kvinner i aldersgruppen 45 – 59 år vokste med 11 % fra 1970-årene til 1990-årene, mens dødeligheten hos kvinner i flerpersonshusholdninger sank med 22 % i den samme perioden. Overdødeligheten hos enslige kvinner i denne aldersgruppen har dermed økt fra 24 % i 1970-årene til 76 % i 1990-årene. Overdødeligheten hos enslige menn og kvinner i aldersgruppen 60 – 69 år er langt lavere enn for aldersgruppen 45 – 59 år (tab 3).

    Tilskrivbar risiko

    Tilskrivbar risiko

    Tilskrivbar risiko for død er klart økende over tid i aldersgruppen 45 – 59 år (tab 4). For menn økte denne fra 3 % i 1970-årene til 19 % i 1990-årene. Dette betyr at man kunne spart om lag hvert femte dødsfall i denne aldersgruppen dersom man reduserte dødeligheten blant enslige menn til samme nivå som hos menn i flerpersonshusholdninger. For enslige kvinner i denne aldersgruppen økte tilskrivbar risiko fra 2 % til 10 % i samme tidsrom. For menn og kvinner i aldersgruppen 60 – 69 år var tilskrivbar risiko forbundet med å være enslig langt lavere og dessuten ikke økende over tid (størst i 1980-årene med 5 %).

    Tabell 4

    Tilskrivbar risiko i prosent på befolkningsnivå av å være enslig i aldersgruppene 45 – 59 år og 60 – 69 år

    1970

    1980

    1990

    45 – 59 år

    Menn

    3

    10

    19

    Kvinner

    2

    5

    10

    60 – 69 år

    Menn

    2

    5

    3

    Kvinner

    –1

    5

    3

    Sosiale ulikheter i dødelighet hos enslige

    Sosiale ulikheter i dødelighet hos enslige

    Dødeligheten hos enslige menn i aldersgruppen 45 – 59 år med lav utdanning var høyere i 1990-årene enn i 1970-årene (tab 5). I de øvrige utdanningsgruppene sank dødeligheten. Forskjellene i dødelighet etter utdanning er dermed blitt større over tid for enslige menn. Dødelighetsforskjellene mellom inntektsgruppene er også store, men disse er ikke blitt nevneverdig større over tid (tab 5).

    Tabell 5  

    Aldersstandardiserte dødelighetsrater per 100 000 per år i aldersgruppen 45 – 59 år etter husholdningsstørrelse, utdannings- og inntektsnivå

    Periode

    1970 – 1977

    1980 – 1987

    1990 – 1997

    Antall i husholdningen

    1

    2 – 12

    1

    2 – 12

    1

    2 – 12

    Menn

    Utdanningslengde (år)

     0 – 9

    1 630

     1 136

    2 066

     1 074

        1 740

    822

     10 – 12

    1 387

    970

    1 818

    883

        1 352

    622

     13 – 16

    1 247

    931

    1 293

    725

    975

    483

     17+

    1 036

    743

    1 030

    568

    767

    352

    Inntektsgruppe

     Lav

    2 071

     1 280

    2 527

     1 023

       1 865

    819

     Lav middels

    1 596

    992

    2 078

    939

       1 795

    662

     Høy middels

    1 343

    972

    1 562

    904

       1 271

    604

     Høy

    1 108

    950

    1 582

    880

    950

    493

    Kvinner

    Utdanningslengde (år)

     0 – 9

    694

    536

    844

    500

    828

    466

     10 – 12

    601

    429

    662

    401

    612

    350

     13 – 16

    432

    393

    461

    325

    497

    295

     17+

    658

    361

    840

    367

    334

    253

    Inntektsgruppe

     Lav

    921

    589

      1 172

    504

      1 027

    510

     Lav middels

    595

    518

    640

    453

    750

    385

     Høy middels

    470

    465

    571

    446

    482

    352

     Høy

    492

    429

    568

    393

    493

    310

    Blant enslige kvinner i denne aldersgruppen er dødeligheten i de tre laveste utdanningsgruppene enten konstant eller voksende. Høyeste utdanningsgruppe har et noe atypisk mønster. Dette kan muligens forklares med at størrelsen på denne gruppen er liten (0,4 % i 1970, 0,6 % i 1980 og 1,0 % av kvinnene i 1990). Når vi deler inn kvinnene i inntektsgrupper, ser vi også at dødeligheten er høyere i 1990-årene enn i 1970-årene, men økningen er størst for gruppene med middels lav og lav inntekt. Forskjellene i dødelighet øker dermed mellom inntektsgruppene.

    Sosiale ulikheter i dødelighet hos «ikke-enslige»

    Sosiale ulikheter i dødelighet hos «ikke-enslige»

    I aldersgruppen 45 – 59 år er dødeligheten hos menn i flerpersonshusholdninger lavere og forskjellene mindre enn hos enslige (tab 5). Dødeligheten er dessuten jevnt synkende for alle utdannings- og inntektsgrupper over tid.

    Tilsvarende dødelighetsrater for kvinner i flerpersonshusholdninger er også lavere, og forskjellene er mindre enn hos enslige (tab 5). Dødeligheten synker over tid, med unntak av for kvinner i laveste inntektsgruppe. De har ingen reduksjon i dødelighet fra 1980-årene til 1990-årene.

    Det er verdt å merke seg de store forskjellene i dødelighet mellom dem som bor i flerpersonshusholdninger og har høy inntekt/utdanning og enslige med lav inntekt/utdanning i 1990-årene (tab 5).

    Diskusjon

    Diskusjon

    Dødelighetsutviklingen hos enslige

    Dødelighetsutviklingen hos enslige

    Vi finner at enslige ikke har hatt samme nedgang i dødelighet og derfor har fått en økende overdødelighet over tid sammenliknet med «ikke-enslige». Vi ser også av tabell 1 at langt flere lever som enslig i 1990 enn i 1970. Det er imidlertid mulig at vi overestimerer andelen enslige i 1990 fordi vi da brukte opplysninger fra familieregisteret i stedet for selvrapportert informasjon om antall personer i husholdningen. Det er tidligere vist at samboende har lavere dødelighet enn personer som bor alene (2). Dersom vi har klassifisert en rekke samboere som enslige i 1990, er ensliges dødelighet i 1990-årene underestimert. Forskjellene i dødelighet mellom enslige og andre er i så fall større i 1990-årene enn våre beregninger viser. Dette kan være en forklaring på reduksjonen i dødelighet hos enslige fra 1980-årene til 1990-årene, etter at den først viste en økning fra 1970-årene til 1980-årene (tab 5).

    Det er tidligere vist at skilte/separerte, særlig menn, har høyere dødelighet enn andre grupper enslige (aldrigifte og enker/enkemenn) (2). Skilte/separerte utgjør en stadig større andel av gruppen enslige (1), og dette er også en mulig årsak til den lite gunstige dødelighetsutviklingen. Tabell 3 viser at ensliges overdødelighet er langt større i aldersgruppen 45 – 59 år enn i aldersgruppen 60 – 69 år. Enker/enkemenn utgjør en betydelig større andel av enslige med økende alder, og enker/enkemenn synes å være den gruppen enslige med minst overdødelighet i forhold til «ikke-enslige» (2). Det eksisterer ikke data om sivilstatus koblet til disse dødelighetsdataene. Dette kan imidlertid gjøres på et senere tidspunkt når det gjelder dataene fra 1985 og utover (familieregisterets opprettelse).

    Det er rapportert om overhyppighet av død av hjerte- og karsykdommer og voldsomme dødsfall hos enslige i Norge (2). Sammenliknet med gifte har enslige også høyere forekomst av symptomer på angst/depresjon, usunne levevaner som bl.a dagligrøyking og dårlig selvopplevd helse (2, 10) – (12). Mastekaasa finner i sine undersøkelser støtte for at noe av helseforskjellene mellom enslige og gifte i Norge kan forklares både med seleksjon av mindre friske individer til en tilværelse som enslig og at ekteskapet har en beskyttende effekt på helsen (13). Ekteskapets beskyttende effekt kan være både av psykososial og økonomisk karakter (13). Selv om det er blitt mer vanlig å være enslig, er det lite som tyder på at det er blitt mindre belastende. Mastekaasa finner heller ingen tegn til bedring i ensliges helse fra 1970-årene til 1990-årene (13). Det er mulig at det kan skyldes at gruppen skilte/separerte, som har økt mest, er spesielt utsatt for helseskadelige belastninger.

    Ensliges økonomiske levekår synes relativt sett å ha blitt dårligere (tab 2). Dette kan virke negativt inn på helsen. Metodene som vi har brukt for å justere husholdningsinntekt for husholdningsstørrelse, er en faktor som medfører usikkerhet i disse analysene. Selv om metoden er anbefalt av Mackenbach og medarbeidere, har vi ikke funnet vitenskapelig dokumentasjon på denne (13). Strøm og medarbeidere hevder at det ikke finnes god faglig dokumentasjon for valg av vekter for å justere husholdningsinntekt i forhold til antall medlemmer i husholdningen, og at fordelingsresultatene er følsomme for valg av skala (5). Mellom 1970 og 1990 har det imidlertid vært en kraftig økning i yrkesdeltakelsen blant gifte kvinner. De som bor flere sammen, har i stor grad gått fra å ha en til å ha to inntekter i husholdningen. Det har også vært en økning av overføringer til barnefamiliene (5, 6). Dette er forhold som også peker i retning av at velstanden har økt mer for dem som er to eller flere i husholdningen enn for enslige (tab 2).

    Tilskrivbar risiko (tab 4) er et mål på den samlede betydning en risikofaktor (å være enslig) har for helsen (her målt som dødelighet) i denne aldersgruppen. At tilskrivbar risiko øker, er en naturlig følge av en økende overdødelighet hos enslige, som også utgjør en økende andel av befolkningen. Hvilken betydning de enslige utgjør for den samlede dødeligheten, varierer med alder, kjønn og observasjonsperiode (tab 4). I aldersgruppen 60 – 69 år utgjør enslige et lite folkehelseproblem (tab 4), selv om de utgjør en stor andel av befolkningen i denne aldergruppen (tab 1).

    Sosial ulikhet i helse

    Sosial ulikhet i helse

    Tabell 5 viser at de sosiale forskjellene i dødelighet er større blant enslige i aldersgruppen 45 – 59 år enn for dem som er to eller flere i husholdningen. Dersom tilværelsen som enslig generelt, og etter en skilsmisse spesielt, er forbundet med store psykiske og økonomiske belastninger, er det ikke usannsynlig at belastningene vil kunne virke mer inn på helsen til individer med mindre økonomiske og psykososiale buffere. Personer med lav inntekt og utdanning mangler oftere fortrolige venner og er dermed mer sårbare ved livskriser som for eksempel en skilsmisse (12). De med lav utdanning har også hatt en større risiko for å falle ut av arbeidslivet, noe som også har vist seg å være en større belastning for enslige enn for «ikke-enslige» (13).

    Konklusjon

    Konklusjon

    Enslige i aldersgruppen 45 – 59 år har hatt en økende overdødelighet over tid, og enslige med lav inntekt/lav utdanning hadde en svært høy dødelighet i 1980- og 1990-årene. Dataene viser også at enslige i alderen 45 – 59 år er forholdsvis mer utsatt enn enslige mellom 60 og 69 år.

    De enslige i den første aldersgruppen har relativt sett hatt en dårlig velstandsutvikling, og andelen som er separert/skilt er høy. Gruppen skilte/separerte synes fortsatt å øke, og dette kan representere et tiltakende folkehelseproblem i årene fremover.

    Kunnskapsgrunnlaget er for svakt til å utarbeide noen omfattende handlingsplan. I første omgang burde man satse mer på forskning omkring psykisk og fysisk helse, livsstil, levekår, arbeidsforhold, familieforhold og sosiale relasjoner hos skilte/separerte og andre enslige. Antakelig burde man følge et utvalg over tid for å studere årsakssammenhenger og identifisere risikogrupper. Det er også viktig å studere forløp av helse- og levekårsproblemer relatert til tidspunkt for endringer i sivilstatus samt vurdere effekt av noen aktuelle tiltak.

    Fakta
    • Fra 1970-årene til 1990-årene har andelen enslige i aldersgruppen 45 – 59 år økt

    • I aldersgruppen 45 – 59 år har enslige fått relativt sett dårligere økonomi og større overdødelighet

    • Dette er ikke tilfellet for aldersgruppen 60 – 69 år

    • De sosiale forskjellene i dødelighet er langt større hos enslige enn hos «ikke-enslige»

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media