Diskusjon
Det er flere årsaker til at klage på behandling av invalidiserende hofteartrose er hyppig. Lidelsen er vanlig, operasjon med innsetting av protese har i det aktuelle tidsrom vært omtrent den eneste effektive behandling, og dessuten ble det i begynnelsen av 1990-årene tatt i bruk en sementtype som viste seg å være dårlig egnet til formålet (6).
Det var i dette materialet en overvekt av kvinner (70 %), omtrent det samme som ved Nasjonalt Register for Leddproteser. Gjennomsnittsalder ved operasjon for primær artrose var 72 år, for sekundær artrose var den 55 år. Dette er i overensstemmelse med tidligere funn, som har vist at første operative inngrep ble foretatt 15 år tidligere ved sekundær enn ved primær artrose (1).
Klagene skrev seg fra behandling ved alle typer sykehus, men det var naturlig nok relativt flere der Boneloc beinsement ble brukt en periode. Også proteser festet med anerkjente sementtyper løsner. Ingen proteser sitter biologisk fastvokst, idet det bare oppstår en mekanisk forbindelse mellom protese/sement/bein pga. ujevnheter. Det kan derfor oppstå mikrobevegelser i forbindelsessonene ved bruk av ekstremiteten, men disse forårsaker ikke smerter og protesen betraktes som fast forankret. De fleste proteser er imidlertid klinisk løse etter 15 – 20 år. Det er heller ikke uvanlig at proteser løsner tidligere. Man må regne med en gjennomsnittlig revisjonshyppighet på 2,5 % etter fem år (7).
32 pasienter klaget over vedvarende smerter i hofteregionen og/eller nedsatt funksjon i det aktuelle bein. Det er også allment kjent at pasienter kan ha smerter og nedsatt funksjon selv etter en ellers vellykket operasjon. Man regner med at 80 – 90 % oppnår et langvarig bra resultat etter innsetting av protese ved hofteartrose (8, 9).
Nerveskader er en relativt hyppig komplikasjon ved innsetting av hofteprotese. I det foreliggende materialet klaget 32 pasienter over slik skade, hyppigst var affeksjon av n. ischiadicus. Nerveskade forekommer med en hyppighet på 0,7 – 7,6 % (10). Ved førstegangsprotese skades n. ischiadicus hos ca. 1,8 % av pasientene og ved revisjonsoperasjoner hos 3,1 – 5,9 % (11) – (13). Ved sekundær artrose etter lukserte/sublukserte hofteledd er frekvensen av nerveskade ca. 5 % og ved hoftedysplasi ca. 3 % (11). Skade av n. femoralis er funnet hos 0,6 – 2,3 % (13, 14). Norsk Pasientskadeerstatning har som praksis å gi medhold i klagen ved isolert skade av n. peroneus, idet denne skaden oppfattes som en perifer trykkskade og betraktes som upåregnelig. Det er imidlertid vanskelig å forstå at en isolert skade av n. peroneus kan oppstå ved trykk nedenfor kneet ved hofteoperasjon på samme side. Denne nerven er en del av n. ischiadicus, men det er peroneusfibrene som skades lettest i hofteregionen og som derfor hyppigst får utfall. Ved nøyaktig undersøkelse, klinisk og elektrofysiologisk, vil man mest sannsynlig også finne affeksjon av n. tibialis, den andre grenen fra hovednerven.
Ved noen typer protese har det vært vanlig å utføre osteotomi av trochantor major for lettere å kunne sette inn protesen. Før inngrepet avsluttes, festes knokkeldelen tilbake med ståltråd. Denne kan brekke eller løsne, og festet av gluteus medius forskyves proksimalt, noe som forekommer relativt hyppig (hos 8 % (8)) og kan føre til smerter og redusert muskelkraft. Åtte pasienter i dette materialet satte frem klager av denne årsak.
Luksasjoner av protesekomponenter forekommer hos ca. 2 % (15) og kan ha flere årsaker. I de fleste tilfeller lar leddet seg reponere lukket med eller uten anestesi, hos andre må en eller begge protesekomponenter skiftes. I dette arbeidet er det opplysninger om lukkede reposisjoner hos seks pasienter, og fire av disse måtte senere skifte protese. Karskade ved innsetting av hofteprotese er sjeldent, men lesjoner av større kar, som det ene tilfellet i dette materialet, og av andre blodårer i og utenfor bekkenet, er beskrevet i forskjellige faser av den operative prosedyre ved protesekirurgi (16, 17).
Ut fra våre registreringer i denne artikkelen og i tidligere publikasjoner (4, 5), samt data fra Nasjonalt Register for Leddproteser (3), har vi kalkulert hyppigheten av pasientklager ved innsetting av hofteproteser til 2,5 %. Denne forekomsten synes å være lav, men skyldes sannsynligvis at de mindre alvorlige komplikasjonene ikke blir meldt til Norsk Pasientskadeerstatning, da de ikke utløser erstatning.
For kirurger som til daglig arbeider med denne type operasjoner er komplikasjoner velkjent, men det er likevel viktig stadig å sette søkelyset på disse for å kunne redusere hyppigheten og bidra til kvalitetssikring. Nøktern informasjon til pasientene med opplysning om faren for komplikasjoner vil lette forståelsen av eventuelle oppståtte problemer etter inngrepet og vil sannsynligvis føre til færre pasientklager.