Er ventetiden kortere for dem som får purret på time til nevrolog?

Claus Albretsen, Birgitte Seierstad, Svein Ivar Bekkelund Om forfatterne
Artikkel

Spesialisthelsetjenesten er i Norge i hovedsak organisert ved at pasienter må henvises fra fastlege eller annen lege for å få time til undersøkelse. Dette innebærer at de i varierende grad må vente på time til undersøkelse. Ventetiden avhenger blant annet av den prioritet avdelingen har gitt søknaden. I 1990 ble ventelistegarantien innført (1). Ingen pasienter skulle i henhold til denne forskriften vente lenger enn seks måneder på time til spesialistundersøkelse (1).

Konsekvensene av lang ventetid er ikke tilstrekkelig undersøkt, men forsinket diagnostikk og feilprioritering med risiko for tap av helse er nærliggende å tenke seg. I en tidligere norsk undersøkelse fant man en høyere sannsynlighet for å stå på venteliste blant dem med dårlig helse (2).

Praksisen med å prioritere pasienter varierer mellom ulike landsdeler (3). Det er ingen entydig sammenheng mellom ressursene på behandlingsstedet og ventetiden (4). Hensikten med denne undersøkelsen var å studere forskjellen i ventetid mellom dem som hadde fått purret på søknaden sin og andre pasienter henvist til nevrologisk poliklinkk. Vi ønsket også å studere hvordan variabler som alder, kjønn, arbeidsførhet og sykdommens alvorlighetsgrad innvirket på ventetiden.

Materiale og metode

I Troms og Finnmark er det nå, som i resten av landet, innført fastlegeordning bestående av leger med driftstilskudd og allmennleger. I mer perifere strøk i vårt område er det med få unntak tidligere kommuneleger som nå er blitt fastleger. Det er fremdeles mange ubesatte stillinger i utkantkommunene. Disse kommunene benytter seg i stor grad av vikarlegetjenester. Alle primærleger sender i dag søknader til Nevrologisk avdeling, Universitetssykehuset Nord-Norge eller til spesialistpoliklinikken ved Harstad sykehus (betjenes av en nevrolog). Vi har ingen privatpraktiserende nevrologer i vårt område, hvilket burde tilsi at spesialisthelsetjenesten i nevrologi er lik for befolkningen i området.

Fra 1.1. 1999 til 30.6. 1999 kopierte vi alle innkomne søknader til avdelingens poliklinikk og registrerte følgende fra henvisning og epikrise: ventetid fra henvisningstidspunkt til undersøkelse, antall purringer, antall pasienter med nevrologiske utfall, alder, kjønn og yrkesstatus. Alle sju overleger som deltar i vakttjenesten ved avdelingen vurderer innkomne søknader til avdelingen på vaktene. Søknader som får uendret prioritet, blir betegnet som «uendret» på søknaden, mens man i andre tilfeller angir ventetid med antall uker. Det ble ikke foretatt noen endring i vurderingspraksisen i undersøkelsesperioden. Undersøkelsen ble foretatt på et tidspunkt da avdelingen hadde relativt lang venteliste. Innkomne purringer blir vurdert etter generelle retningslinjer ved avdelingen. Ansvarlig overlege får da fremlagt den gamle søknaden sammen med den nye. Den nye prioriteringen blir deretter anført på søknaden og så oversendt kontoransvarlig, som sender brev til pasienten med innkalling og informasjon om ventetiden.

Resultatene i undersøkelsen er i hovedsak rent deskriptive med angivelse av antall og frekvensfordeling. Ved sammenlikning av ventetid mellom undergrupper av pasienter har vi anvendt ikke-parametrisk test (Mann-Whitney) fordi ventetiden ikke var normalfordelt. Khikvadrattest ble brukt for kategoriske variabler.

Tabell 1  Demografiske og kliniske karakteristika ved pasienter henvist til Nevrologisk poliklinikk, Troms og Finnmark, første halvår 1999

Variabler

Purring (n = 74)

Ikke purring (n = 1 162)

Totalt (n = 1 236)

Alder (år) (median, variasjonsbredde)

50 (19 – 81)

47 (8 – 91)

47 (8 – 91)

Menn

38 (51 %)

541 (47 %)

579 (47 %)

Sykmeldt (antall pasienter)

6 (8 %)

78 (7 %)

84 (7 %)

Nevrologiske utfall

32 (43 %)

355 (31 %)

387 (31 %)

Tabell 2  Ventetid blant pasienter henvist til nevrologisk poliklinikk. Fra Troms og Finnmark, første halvår 1999

Ventetid (uker)

Pasientgrupper

Median (variasjonsbredde)

Gjennomsnitt (SD)

Purring med uendret prioritet (n = 61)

17,0 (0 – 17)

 16,6 (11,6)

Purring med høyere prioritet (n = 13)

 9,0 (1 – 32)

12,0 (9,6)

Purring totalt (n = 74)

10,0 (1 – 50)

 13,0 (10,3)

Uten purring (n = 1 162)

20,0 (0 – 80)

 21,8 (13,4)

Resultater

Vi registrerte 1 236 pasienter (tab 1). Av disse ble søknaden fra 76 (6 %) avslått eller oversendt andre avdelinger. Det var ingen vesentlig forskjell mellom pasienter som det ble purret for og andre pasienter når det gjaldt alder, kjønn og arbeidsuførhet. Det var en noe høyere andel pasienter der det forelå opplysninger om nevrologiske utfall etter klinisk undersøkelse blant dem som det ble purret for sammenliknet med de andre (43 % versus 31 %, p = 0,09).

Den gjennomsnittlige ventetiden hele gruppen sett under ett var 21 uker (SD = 13 uker, median 19 uker, variasjonsbredde 0 – 80 uker). Ventetiden blant dem det ikke ble purret for, var 22 uker, mens ventetiden blant den gruppen som det ble purret for, men som ikke fikk høyere prioritet fra avdelingen (n = 61) var på 17 uker, p < 0,001 (tab 2). Det fremgår av tabellen at de pasientene som det ble purret for og som ble høyere prioritert etter fornyet vurdering, hadde den korteste ventetiden (tab 2).

Diskusjon

Pasienter som var henvist til nevrologisk spesialistpoliklinikk, hadde kortere ventetid til undersøkelse dersom henvisende lege ettersendte purring til avdelingen. Dette gjaldt også pasienter som ikke hadde fått høyere prioritet etter fornyet medisinsk vurdering.

Undersøkelsen gir ikke svar på hvilke mekanismer som påvirket ventetiden hos dem som det blir purret for. Faktorer som alder, kjønn og sykdommens alvorlighetsgrad (nevrologiske utfall) var ikke assosiert med redusert ventetid. Det kan se ut som om andre faktorer enn rent medisinske medvirket til å redusere ventetiden. Man kan ikke utelukke at noen pasienter på eget initiativ purret direkte til avdelingen via telefon. Omfanget av eventuelle henvendelser av denne typen er ikke registrert, og kan dermed representere en feilkilde.

Vi har tidligere undersøkt i hvilken grad henvisende lege opplyste om foretatt klinisk nevrologisk undersøkelse i henvisningen (5). Vi fant i denne studien at i omtrent halvparten av søknadene manglet det opplysninger om gjennomført klinisk nevrologisk undersøkelse (5). Ved mange nevrologiske tilstander er påvisning av nevrologiske utfall viktig for å klassifisere tilstanden. I tillegg vil unormale nevrologiske funn være en viktig indikator på alvorlighetsgraden. I en britisk undersøkelse ble 23 % av søknadene til nevrologisk avdeling av spesialistene betraktet som unødvendige (6). I dette materialet, hvor over halvparten av pasientene hadde ventet mer enn seks måneder på time, mente spesialistene at i 8 % av sakene burde primærlegen ha stilt diagnosen selv, mens i ytterligere 8 % burde henvisende lege selv forestått behandlingen. I denne pasientkategorien er opplysning om klinisk nevrologisk undersøkelse en nødvendig forutsetning for å kunne foreta riktig beslutning om prioritering mellom ulike pasienter.

Piene og medarbeidere har tidligere presentert teoretiske modeller for sammenhengen mellom institusjonens kapasitet og ventetiden (7). Det ble i denne analysen blant annet konkludert med at dersom man hadde som mål å innfri ventelistegarantier, må man stille strenge krav til behandlingstiden (7).

Konklusjon

Undersøkelsen viser at «purring lønner seg» uavhengig av den medisinske vurderingen som avdelingen har foretatt etter fornyet behandling av søknaden. Ved å innfri målsettingen om kortest mulig ventetid vil den uønskede betydningen av purring bli redusert til et minimum.

Anbefalte artikler