Diskusjon
Bedret kommunikasjon med publikum er et av innsatsområdene som skisseres i Tiltaksplan mot antibiotikaresistens 2000 – 2004 (17). Den primære målgruppen er småbarnsforeldre. En kombinasjon som kan føre til uheldig forskrivning av antibiotika er engstelige foreldre og travle leger (18 – 21). For å målrette tiltak må forbruket kartlegges.
I denne studien ble barnehagebarn undersøkt med henblikk på forekomst av infeksjoner og bruk av antibakterielle midler. Det var en relativt stor variasjon i respons mellom barnehagene (23 – 79 %), og de med stort antall barn med innvandrerbakgrunn kom ut med lavest prosent. En innvending mot undersøkelsen er at utvalg og analyse er gjort på forskjellige nivåer. Det kan innebære store skjevheter innen hver barnehage, noe som kan synes å være tilfelle her. Lav svarprosent gjør utvalget mer til et selvseleksjonsutvalg enn et tilfeldig utvalg. En grunn til at foreldre med innvandrerbakgrunn i liten grad har deltatt, kan være at spørreskjemaet bare var på norsk og derfor kunne utgjøre et problem for personer med fremmedspråklig bakgrunn (22). Vi vet også for lite om infeksjoner og antibiotikaforbruk blant innvandrere til å kunne si i hvilken grad større deltakelse ville påvirket resultatene. Vi kan heller ikke trekke noen slutninger om hvordan større deltakelse blant norske foreldre ville innvirket, da vi ikke vet noe om hvem som ikke har deltatt. En mulighet er at de som sjelden eller aldri har syke barn, har funnet undersøkelsen lite interessant å delta i.
Sammenlikning med andre studier må gjøres med varsomhet da undersøkelsen omfatter infeksjoner belyst fra foreldrenes ståsted. Det er grunn til å tro at en del av svarene er lite influert av om barna har fått eksakt diagnose, da folkelige betegnelser var brukt på alle infeksjonene. En svakhet ved undersøkelsen er dens retrospektive karakter, noe som innebærer at reliable data er helt avhengig av at foreldre må huske 12 måneder tilbake. Utvalget er heller ikke representativt med tanke på foreldres utdanning, da 58 % har høyere utdanning i motsetning til 38 % i populasjonene det er trukket fra (24). Data viste at foreldre med høyest utdanning er mest skeptiske til bruk av antibiotika.
I dette materialet ble det påvist en infeksjonsrate på sju infeksjoner per år, noe som er i samsvar med det andre har funnet i sammenliknbare undersøkelser (2, 3). Det er også i samsvar med andre studier at gutter har flere infeksjoner enn jenter, og at de yngste barna har flest infeksjoner (3, 10, 12). Antibiotikaforbruket hos de yngste var derimot ikke signifikant høyere enn hos de eldre slik andre har funnet (8). At hele 12 % av barna i dette materialet var behandlet med antibiotika for forkjølelse, kan skyldes at dette ofte er forløper for eller har sammenheng med annen luftveisinfeksjon som kan ha vært den egentlige årsak til behandling. I likhet med en rekke andre studier viser også denne at infeksjoner og forbruk av antibiotika er høyest den første tiden barnet er i barnehage (1, 25). Utvalget består av barnehager med relativt store barnegrupper, noe som oftest medfører stort smittepress og dermed høyere antibiotikaforbruk (8).
Denne undersøkelsen viser at øyeinfeksjoner ble behandlet hos tre av fem barn. Det kan skyldes at personalet i mange barnehager legger press på foreldre for å bruke øyendråper dersom barnet har gul verk i øynene. I mange barnehager stilles det krav om behandling for at barnet skal kunne være i barnehage mens infeksjonen pågår.
En viss overrapportering av antibiotikaforbruk kan ikke utelukkes da smertestillende og febernedsettende medikamenter kan ha blitt plassert i denne gruppen. Men forbruket synes uansett høyt, og tallene tyder på at også virusinfeksjoner og selvbegrensende bakterielle infeksjoner blir behandlet i stort omfang. Det er i de senere år utgitt flere veiledningshefter om bruk av antibiotika, noe som forhåpentligvis vil være et bidrag til nedsatt bruk (30, 31).
Undersøkelsen fra Møre og Romsdal i 1988 – 89 viste at 65 % av barna som oppsøkte lege for første gang for mellomørebetennelse fikk forskrevet antibiotika (12). Ved legevakten i Tromsø i 1997 – 98 fikk 91 % av barn med tilsvarende diagnose antibakterielle midler (10). I denne studien ble 75 % av barna med øreinfeksjon behandlet. Denne studien viser også at barn med øreinfeksjon, halsinfeksjon og bronkitt nesten alle har vært hos lege, og at disse infeksjonene hadde meget høy behandlingsfrekvens. Det kan skyldes at foreldre er vant til at slike infeksjoner behandles og derfor oppsøker lege. En engelsk studie viser hvordan antibiotika kan ha en «medikaliserende» effekt ved at pasienter som fikk antibiotika for halsvondt, hadde 69 % større risiko for å komme tilbake for samme tilstand enn andre pasienter (26). Når 46 % av foreldrene her oppgir at de tror leger forskriver for mye antibiotika, tyder det på at legens oppfatning om forventninger kan være forskjellig fra de reelle motiver og forventninger foreldre måtte ha (20, 21, 27 – 29). Råd, veiledning og bedret kompetanse for egenomsorg for barna kan synes å være viktigere enn antibiotika for mange foreldre. Årsaker til høyt forbruk kan skyldes tidspress hos legen, noe som gjør det enklere å skrive resept enn å bruke tid til informasjon/argumentasjon. I tillegg slipper man gjerne rekonsultasjon hvilket ofte er resultatet dersom pasienten får beskjed om å se situasjonen an; legen slipper angst for å overse alvorlig infeksjon og i tillegg har antibiotika e
n viss symbolverdi ved at det «gjøres noe» for pasienten (18, 29).