Etikk
Når man planlegger et forskningsprosjekt, kan man tenke på etikk på tre nivåer, i forhold til
For den enkelte person som inngår i en undersøkelse, skal man være opptatt av tre ting: muligheten for skade, privatlivets fred og selvbestemmelse. Det foreligger risiko for skade hvis man prøver ut nye medikamenter eller behandlinger som kan ha bivirkninger. Selv om muligheten for skade er størst i intervensjonsundersøkelser, kan man også plage sine medmennesker hvis man utsetter dem for belastende kliniske undersøkelser, nærgående intervjuer eller andre påkjenninger i studier med observerende design.
Personvernet er et annet aspekt. Forskning skal aldri formidles på en slik måte at enkeltpersoner kan kjennes igjen. De som deltar, skal være sikret full konfidensialitet, det vil si at personidentifiserbare data skal oppbevares på en betryggende måte. I alle analyser skal datafiler avidentifiseres, slik at enkeltpersoner bare er identifisert gjennom et kodenummer. I alle prosjekter der det opprettes personidentifiserbare datasett, må man søke Datatilsynet om konsesjon til å drive personregisteret.
Selvbestemmelse betyr at det skal gjøres klart for alle deltakere at det er helt frivillig å delta, og at det å avstå fra å delta i forskningsprosjekter ikke har noen negativ betydning for muligheten til å få behandling. Personene skal også kunne trekke seg fra prosjektet når som helst uten å måtte oppgi noen grunn for det. For at en slik autonomi skal foreligge, må den potensielle deltaker være godt informert. I mange undersøkelser vil det være rimelig å be om en samtykkende underskrift fra deltakeren etter at han eller hun er informert skriftlig om studien. I rene spørreskjemaundersøkelser vil man vanligvis ikke be om skriftlig samtykke, man kan si at det å returnere spørreskjemaet utfylt etter også å ha mottatt et informasjonsbrev, er tilstrekkelig uttrykk for samtykke.
På gruppenivå skal man særlig være opptatt av hvordan forskningsresultater formidles. I noen tilfeller kan man ramme en hel gruppe i samfunnet hvis forskningen formidles på en negativ måte. Dette er særlig aktuelt i samfunnsmedisinsk forskning og i psykiatrisk forskning, hvis man gjør funn eller legger frem teorier som kan være belastende.
I samfunnsperspektiv må man avveie nytten ved forskningen mot belastningen for samfunnet. Én form for belastning er selvfølgelig at forskning koster penger. Man kan også tenke seg at resultatene av forskningen kan misbrukes.
Det er også et samfunnsetisk problem at forskningen kan være bestillingsverk fra økonomisk sterke grupperinger som har interesse av en spesiell type svar. Oppdragsforskning bør bevare sin uavhengighet i analyse, fortolkning og publisering av resultater.
Før et prosjekt settes i gang, skal det legges frem for den regionale etikkomiteen for medisinsk forskning. Denne komiteen er rådgivende, og vil av og til ønske en nærmere dialog med prosjektledelsen. For klinisk forskning er det gitt klare retningslinjer i den såkalte Helsinki-deklarasjonen. I visse tilfelle krever tidsskriftredaktører dokumentasjon på at en etikkomité har behandlet og akseptert prosjektet før man kan få en artikkel trykt.