Sykehusinfeksjoner i Norge 1999 og 2000

Hanne-Merete Eriksen, Bjørn G. Iversen, Preben Aavitsland Om forfatterne
Artikkel

Det er tidligere gjennomført fire landsomfattende prevalensundersøkelser i Norge (1 – 4). Disse har vist at opptil 9 % av pasientene i norske sykehus til enhver tid har en sykehusinfeksjon. Slike infeksjoner påfører den enkelte pasient en ekstra byrde, det fører til lengre liggetid i sykehus, større behandlingsbehov og øker risikoen for død. Det fører også til høyere kostnader for sykehusene (5).

Prevalensregistreringer gir det enkelte sykehus oversikt over utbredelse og fordeling av sykehusinfeksjoner i institusjonen. Nasjonale prevalensdata, basert på samme metode, åpner for muligheten til å se egne resultater i forhold til prevalensen ved tilsvarende avdelinger og sykehus. Det er også mulig å sammenlikne prevalensen fra år til år og dermed beskrive utviklingen. Denne informasjonen kan brukes som et redskap til å prioritere og målrette infeksjonsforebyggende tiltak både lokalt og nasjonalt. Prevalensundersøkelser gir et øyeblikksbilde av antall infeksjoner i sykehuset. Data fra disse undersøkelsene kan gi grunnlag for mer inngående undersøkelser, for eksempel insidensmålinger. Insidensregistrering kan avdekke årsakssammenhenger og bidra til å avdekke utbrudd. Insidensregistrering som inkluderer oppfølging av pasienter etter utskrivning fra sykehus vil også kunne fange opp de sykehusinfeksjoner som først oppstår når pasienten er hjemme igjen.

Prevalensundersøkelser er også fra flere hygienesykepleiere rapportert å øke oppmerksomheten rundt sykehushygiene. I Forskrift om smittevern i helseinstitusjoner – sykehusinfeksjoner, fra 1996, heter det i § 2-2: «Det skal finnes et opplegg for registrering, melding, analysering og rapportering av sykehusinfeksjoner i institusjonen.» I § 3-3 i den samme forskriften er Folkehelseinstituttet pålagt å utarbeide årlig statistikk over sykehusinfeksjoner.

I denne artikkelen presenteres nasjonal prevalens av sykehusinfeksjoner for somatiske sykehus i 1999 og 2000. Infeksjoner i kommunale institusjoner omtales ikke, siden registreringsrapporter fra denne type institusjoner kun er mottatt fra ett fylke.

Materiale og metode

Resultat av prevalensregistreringer ble sendt fra 43 sykehus til Folkehelseinstituttet i 1999. I 2000 ble 47 prevalensrapporter innsendt. Fra Helseregion Øst ble en sammenfattende rapport av prevalensundersøkelsene i regionen innsendt i tillegg. Prevalensrapportene er basert på ulikt antall gjennomførte punktprevalensundersøkelser. Ved 30 sykehus i 1999 og 35 sykehus i 2000 ble det gjennomført fire prevalensundersøkelser begge år. De resterende sykehusene avholdt en til tre undersøkelser i året. Til sammen ble 147 prevalensundersøkelser gjennomført i 1999 og 169 i 2000. Fra 37 sykehus fikk Folkehelseinstituttet ingen rapport om gjennomførte prevalensregistreringer i 1999. I 2000 var antall sykehus som ikke gjennomførte prevalensregistrering sunket til 33.

For å klargjøre om samme metode var brukt ved de ulike institusjonene, tok vi telefonisk kontakt med hygienesykepleiere ved sykehus hvor denne informasjonen ikke kom klart frem av rapporten. Prevalensregistreringen gjennomføres oftest av postlege i samarbeid med avdelingssykepleier. Ved fem mindre sykehus gjennomførte hygienepersonellet selv all registrering. Ved alle sykehus blir prevalensdata samlet inn på en og samme dag for alle pasienter som er innlagt klokken åtte.

Definisjon av en sykehusinfeksjon forstås likt ved de forskjellige sykehus: Det er en infeksjon som er klinisk manifest på undersøkelsesdagen og som ikke var klinisk manifest eller i inkubasjonstiden ved innleggelse i sykehuset. To forskjellige definisjonssett ble brukt for å definere de ulike typer sykehusinfeksjoner. Ved 19 sykehus ble definisjoner hentet fra Definisjon og klassifikasjon av sykehusinfeksjoner (6). Definisjoner brukt ved tidligere landsomfattende prevalensundersøkelser organisert fra Folkehelsa ble brukt ved 28 sykehus.

De fire hyppigste sykehusinfeksjonene urinveisinfeksjon, luftveisinfeksjoner, postoperativ sårinfeksjon og septikemi ble meldt fra alle unntatt to sykehus. Resultatene fra de sykehusene som angav prevalensen uten å spesifisere type infeksjon i 1999 og 2000 inkluderes ikke her. Ved henholdsvis 17 sykehus i 1999 og 21 sykehus i 2000 er andre sykehusinfeksjoner registrert i tillegg til de fire vanligste. Kun prevalens av de fire hyppigste presenteres i denne artikkelen.

Tabell 1 Prevalens av sykehusinfeksjoner i 1999 fordelt på infeksjonstype og sykehuskategori (i prosent). 95 % konfidensintervall er oppgitt i parentes

Urinveisinfeksjon ( %)

Postoperative sårinfeksjoner ( %)

Luftveisinfeksjon (alle) ( %)

Septikemi ( %)

Alle sykehusinfeksjoner ( %)

Antall pasienter

Regionsykehus

2,2 (1,9 – 2,5)

1,4 (1,2 – 1,6)

1,7 (1,4 – 1,9)

  0,7 (0,5 – 0,8)

5,9 (5,5 – 6,3)

11 997

Sentralsykehus

1,7 (1,5 – 1,9)

1,5 (1,3 – 1,7)

1,5 (1,3 – 1,7)

  0,4 (0,3 – 0,5)

5,1 (4,7 – 5,4)

14 224

Lokalsykehus

1,9 (1,6 – 2,2)

1,3 (1,0 – 1,5)

0,9 (0,7 – 1,2)

  0,4 (0,2 – 0,5)

4,5 (4,0 – 5,0)

6 819

Privatsykehus

2,0 (1,0 – 3,1)

0,7 (0,1 – 1,3)

1,9 (0,9 – 3,0)

 0,3 (0 – 0,7)

5,0 (3,4 – 6,6)

716

Spesialsykehus

3,0 (2,2 – 3,7)

2,3 (1,6 – 3,0)

1,8 (1,2 – 2,4)

   0,6 (0,2 – 0,9)

7,7 (6,4 – 8,9)

1 856

Alle sykehus

2,0

1,4

1,5

0,5

5,4

35 612

Tabell 2 Prevalens fordelt på fylker (i prosent). Tallene fra 1999 er oppgitt først. Tallene fra 2000 er i parentes

Fylke¹

Urinveisinfeksjoner

Postoperative sårinfeksjoner

Luftveisinfeksjoner (alle)

Septikemi

Alle sykehusinfeksjoner²

Østfold

1,4 (–)

1,6 (–)

1,6 (–)

1,0 (–)

 6,3 (–)

Akershus

 2,5 (3,2)

 1,9 (2,3)

 1,6 (1,4)

 0,4 (1,4)

   6,4 (8,5)

Oslo

 2,1 (0,9)

 1,1 (0,6)

 1,4 (0,8)

 0,5 (0,2)

   4,7 (4,3)

Hedmark

 1,0 (1,2)

 1,2 (0,8)

 0,9 (1,1)

 0,1 (0,2)

   3,9 (3,8)

Oppland

 0,8 (0,8)

 1,3 (0,9)

 0,8 (0,7)

 0,1 (0,1)

   3,5 (3,6)

Buskerud

 1,1 (1,8)

 1,6 (2,2)

 2,0 (1,1)

 0,3 (0,2)

   6,1 (5,9)

Vestfold

 2,4 (1,8)

 1,3 (0,8)

 1,2 (1,4)

 0,3 (0,3)

   4,6 (4,7)

Aust-Agder

 1,0 (0,9)

 1,8 (2,2)

 1,4 (1,8)

 0,4 (0,4)

   4,7 (5,3)

Vest-Agder

 1,3 (0,7)

 1,2 (2,1)

 1,1 (1,3)

 0,4 (1,0)

   3,7 (5,1)

Rogaland

 2,0 (1,9)

 2,0 (0,7)

 1,1 (1,2)

 0,7 (0,5)

   5,9 (4,2)

Hordaland

 3,4 (2,4)

 0,8 (0,7)

 1,1 (2,0)

 2,3 (0,2)

 6,5 (5,0)

Møre og Romsdal

 3,4 (3,3)

 1,1 (1,6)

 1,6 (0,7)

 0,2 (0,1)

 6,2 (5,9)

Sør-Trøndelag

 2,2 (2,0)

 1,0 (1,3)

 2,1 (1,6)

 0,4 (0,4)

 7,2 (5,4)

Nord-Trøndelag

 1,7 (1,6)

 1,0 (1,4)

 0,9 (0,8)

 0,4 (0,5)

 4,0 (4,0)

Nordland

5,0 (–)

0,8 (–)

2,5 (–)

0 (–)

 8,4 (–)

Troms

 5,2 (2,8)

 3,0 (3,8)

 1,3 (2,4)

 0,6 (0,7)

 10,2 (9,6)

Finnmark

 2,7 (1,3)

 1,0 (1,0)

 0,4 (0,5)

0 (0,4)

 4,0 (3,2)

Resultater

Prevalens i 1999

Det ble registrert 35 612 pasienter, og totalt 1 917 sykehusinfeksjoner ble diagnostisert når data fra de 41 sykehusene som meldte de fire hyppigste infeksjonene inkluderes. Dette gir en nasjonal prevalens på 5,4 %. Ved å sammenlikne regionsykehus, sentralsykehus, lokalsykehus, spesialsykehus og privatsykehus kom det frem at prevalensen sykehusinfeksjoner var høyest ved spesialsykehus, med 7,7 %. Lokalsykehus hadde den laveste prevalensen – 4,5 % (tab 1). Prevalens for de enkelte infeksjonstyper kan sees i tabell 1. Det fremkommer at 2,0 % av de registrerte pasientene hadde en urinveisinfeksjon. Prevalensen regnet ut for det enkelte fylke varierte. Troms fylke meldte den høyeste raten, mens den laveste prevalensen ble funnet i Oppland (tab 2).

Antall opererte pasienter er angitt i 28 sykehusrapporter. Ut fra disse sykehusene er gjennomsnittlig prevalens for postoperative sårinfeksjoner 5,4 %. Raten inkluderer alle typer postoperative sårinfeksjoner: overflatiske og dype og infeksjoner i organ eller hulrom.

Prevalens i 2000

I 2000 ble 35 712 pasienter inkludert, og totalt 1 803 sykehusinfeksjoner ble registrert når data fra de 45 sykehusene som meldte de fire hyppigste infeksjonene inkluderes. Dette gir en nasjonal prevalens på 5,1 %. Prevalensen for de enkelte infeksjonstyper kan sees i tabell 3. Prevalensen av de ulike typer sykehusinfeksjoner er med små variasjoner som i 1999. Prevalensen var høyest ved spesialsykehus, med 6,0 %. Ingen av de fire hyppigste sykehusinfeksjonene ble meldt fra private sykehus (tab 3). Prevalens av sykehusinfeksjoner er gitt for de ulike helseregioner i tabell 4. Helseregion Nord har en prevalens på over 8 % både i 1999 og 2000. De andre helseregionene har en prevalens på mellom 4,6 % og 5,9 %.

Antall opererte pasienter er angitt i 35 sykehusrapporter. Ut fra disse er prevalensen for postoperative sårinfeksjoner 4,9 %. Raten inkluderer alle typer postoperative sårinfeksjoner: overflatiske og dype og infeksjoner i organ eller hulrom.

Urinveisinfeksjoner utgjorde den største andel sykehusinfeksjoner både i 1999 og 2000, med omkring 36,5 % av de registrerte infeksjonene, etterfulgt av luftveisinfeksjoner med 27,1 % i 1999 og 28,3 % i 2000. Postoperative sårinfeksjoner utgjorde rundt 27 % både i 1999 og 2000. Andelen av septikemi var 9,4 % i 1999 og 8,3 % i 2000.

Tabell 3 Prevalens av sykehusinfeksjoner i 2000 fordelt på infeksjonstype og sykehuskategori (i prosent). 95 % konfidensintervall er oppgitt i parentes

Urinveisinfeksjoner (%)

Postoperative sårinfeksjoner (%)

Luftveisinfeksjoner (alle) (%)

Septikemi(%)

Alle sykehusinfeksjoner (%)

Antall pasienter

Regionsykehus

1,9 (1,7 – 2,1)

1,3 (1,1 – 1,5)

1,8 (1,6 – 2,1)

0,4 (0,3 – 0,5)

5,5 (5,1 – 5,9)

13 538

Sentralsykehus

1,7 (1,5 – 1,9)

1,5 (1,4 – 1,8)

1,3 (1,1 – 1,5)

0,5 (0,4 – 0,6)

5,1 (4,7 – 5,4)

14 028

Lokalsykehus

2,0 (1,6 – 2,3)

1,0 (0,8 – 1,3)

1,1 (0,8 – 1,3)

0,2 (0,1 – 0,4)

4,3 (3,8 – 4,8)

7 345

Privatsykehus

168

Spesialsykehus

3,6 (2,2 – 5,1)

1,9 (0,8 – 3,0)

 0,5 (0 – 1,0)

6,0 (4,2 – 7,9)

633

Alle sykehus

1,8

1,4

1,4

0,4

5,1

35 712

Tabell 4 Prevalens av sykehusinfeksjoner fordelt på helseregionene

Region

Antall sykehus 1999

Sykehusinfeksjoner 1999 ( %)

Antall pasienter 1999

Antall sykehus 2000

Sykehusinfeksjoner 2000 ( %)

Antall pasienter 2000

Øst

14

4,9

13 713

16

4,6

12 108

Sør

10

4,7

7 794

10

4,9

7 561

Vest

4

5,1

5 923

7

4,7

7 369

Midt

5

5,9

4 057

6

5,3

6 127

Nord

5

9,0

2 366

4

8,1

1 985

Totalt¹

38

5,4

33 853

43

5,1

35 150

Tabell 5 Prevalens av sykehusinfeksjoner i forhold til antall pasienter ved de tidligere gjennomførte prevalensundersøkelser

Prevalens 1979

Prevalens 1985

Prevalens 1991

Prevalens 1997¹

Urinveisinfeksjon

3,8

2,9

2,2

2,1

Postoperative sårinfeksjoner

1,5

1,3 (4,6)²

(3,7)²

1,7 (6,3)²

Nedre luftveisinfeksjon

1,3

1,3

1,1

1,5

Øvre luftveisinfeksjoner

0,3

Septikemi

0,2

0,3

0,4

0,8

Infeksjon i brannskade

0,1

Annen hudinfeksjon

0,6

0,7

0,5

Intraabdominal infeksjon

0,3

Osteomyelitt

0,1

Annen infeksjon

0,8

1,1

1,3

Total prevalens

9,0

8,0

6,4

6,1

Antall pasienter

7 833

16 916

15 160

12 755

Diskusjon

Prevalensen av de fire vanligste sykehusinfeksjonene var 5,4 % i 1999 og 5,1 % i 2000. Prevalensen funnet her er lavere enn resultatet fra den nasjonale prevalensundersøkelsen som ble gjennomført i Norge i 1997 (tab 5) (4). Kun de fire hyppigste sykehusinfeksjonene ble registrert ved prevalensundersøkelsen det året. Nasjonale prevalensregistreringer er gjennomført i flere europeiske land. Prevalensen har variert fra 3,5 % til 9,3 % (7 – 9). I en studierapport fra Tyskland frarådes det imidlertid å sammenlikne rater over landegrensene, siden så vel metoder som antall typer sykehusinfeksjoner som registreres er forskjellige (10).

Forskjellige metodiske aspekter ved de gjennomførte undersøkelser kan ha påvirket prevalensen. Telefonsamtalene med hygienesykepleierne viste at enkelte avdelinger, for eksempel de psykiatriske, ikke er inkludert ved alle sykehus. Forskjellige typer avdelinger er forbundet med ulik infeksjonsrisiko (3, 4, 7 – 9). Når flere pasienter inkluderes, vil manglende registrering ved enkelte avdelinger påvirke prevalensen i mindre grad. Manglende registrering ved en avdeling påvirker derfor antakelig prevalensen på sykehus- og fylkesnivå mer enn den nasjonale prevalensen.

To forskjellige definisjonssett ble brukt. Begge settene er omarbeidet og modifisert for norske forhold fra definisjoner utgitt av Centers for Disease Control and Prevention i USA (11). De kliniske kriteriene i de forskjellige definisjonssettene er sammenfallende. Vi har derfor valgt å slå sammen dataene uansett definisjon. Selv om definisjonene i Definisjon og klassifikasjon av sykehusinfeksjoner (6) i større grad krever positive mikrobiologiske funn, er dette sannsynligvis ikke noen stor feilkilde. Antall registrerte sykehusinfeksjoner kan være påvirket av yrkesbakgrunn og forhåndsopplæring hos dem som gjennomfører registreringen. Infeksjonskontrollpersonells etterkontroller ved enkelte sykehus avdekket noen uoverensstemmelser mellom antall og typer infeksjoner registrert av avdelingspersonalet og av etterkontrollen. Uoverensstemmelsen gjaldt både over- og underrapportering av sykehusinfeksjoner. I hvilken retning dette kan ha påvirket den endelige prevalensen er uvisst. Dette illustrerer viktigheten av å ha et system for å trene avdelingspersonale i definering av sykehusinfeksjoner. De ovennevnte eksempler illustrerer likevel viktigheten av standardiserte registreringer.

Prevalensen av sykehusinfeksjoner varierte med type sykehus og for de forskjellige regioner i 1999 og 2000. Tilsvarende funn er også rapportert av andre (4, 8, 12). En mulig forklaring er forskjell i pasientgruppen. Pasientkarakteristika som for eksempel høy alder og større grad av underliggende sykelighet er forbundet med økt infeksjonsrisiko (13 – 15). Andelen av opererte pasienter er også rapportert å påvirke prevalensen (12). Antall pasienter med økt infeksjonsrisiko ved de ulike sykehus er ikke kjent. Utskrivningspraksisen ved sykehusene kan også påvirke prevalensen. På grunn av korte liggetider vil mange sykehusinfeksjoner først manifestere seg etter utskrivning. En lav prevalens ved et sykehus betyr derfor ikke uten videre at helseinstitusjonen ikke har noe infeksjonsproblem. For å få en god oversikt over antall infeksjoner som oppstår etter innleggelse i sykehuset bør det gjennomføres en insidensregistrering som inkluderer oppfølging av pasienter etter utskrivning. Denne type registrering krever en forholdsvis stor arbeidsinnsats. Ved mange sykehus gjør man derfor kun insidensregistrering av enkelte sykehusinfeksjoner, for eksempel etter dagkirurgiske inngrep eller på antatte problemområder.

I en oversikt fra Statens helsetilsyn over Norges somatiske sykehus er det registrert 80 sykehus (sykehus uten egen administrasjon er ikke inkludert). Av disse 80 var det 37 i 1999 og 33 i 2000 som Folkehelseinstituttet ikke mottok prevalensrapporter fra. Lokalsykehus og spesialsykehus utgjorde over 40 % hver av sykehus der man ikke gjennomførte prevalensregistreringer. Prevalensen av sykehusinfeksjoner varierte med sykehustype (lavere ved lokalsykehus). Denne variasjonen er som forventet, blant annet fordi antall pasienter med alvorlige bakenforliggende lidelser ofte er høyest ved et regionsykehus og lavest i et lokalsykehus. Alvorlig syke har som nevnt økt infeksjonsrisiko. Ulike avdelingstyper er forbundet med ulik infeksjonsrate (1 – 4). Det er som regel flere avdelinger forbundet med høyere prevalens ved et regionsykehus enn ved et lokalsykehus. Ved de tidligere nasjonale prevalensundersøkelser er prevalensraten for de ulike avdelingstyper beskrevet. Denne beskrivelsen vil også bli gitt etter at den nye prevalensregistreringsmalen tas i bruk. Denne type beskrivelse gir et bedre grunnlag for sammenlikning av prevalens mellom sykehus.

Den totale prevalensen for et fylke eller en region og for landet kunne påvirkes av hvor mange sykehus og type sykehus som prevalensregistreringer gjøres og antall undersøkelser man ved det enkelte sykehus har utført det enkelte år. For eksempel kan den gjennomgående høye prevalensen i Region Nord delvis skyldes at lokalsykehusene i regionen har sendt inn få eller ingen undersøkelser. Regionens totale prevalens vil dermed påvirkes uforholdsmessig mye av prevalensen ved de store sykehusene i Tromsø og Bodø. Vi tror imidlertid at denne feilkilden er liten, ettersom sykehusene som gjennomførte få eller ingen prevalensundersøkelser, har lavt pasientantall. Likevel vil vi i kommende år legge stor vekt på å få rapporter fra alle sykehus.

Urinveisinfeksjoner var den mest utbredte gruppen både i 1999 og i 2000. Slike infeksjoner har vært hyppigst ved alle de nasjonale prevalensundersøkelsene (tab 5). Tilsvarende fordeling av de ulike sykehusinfeksjonene som ble funnet i 1999 og 2000, er også identifisert ved tidligere gjennomførte prevalensundersøkelser i Norge og i andre europeiske land (1 – 4, 7 – 9). Nedre og øvre luftveisinfeksjoner er her inkludert i samme kategori, siden disse ble rapportert samlet i flere prevalensrapporter. I de tilfeller hvor øvre og nedre luftveisinfeksjoner er rapportert hver for seg, utgjorde øvre luftveisinfeksjoner kun en liten andel av samlede luftveisinfeksjoner. Det er derfor sannsynlig at prevalensen av luftveisinfeksjoner hovedsakelig inkluderer infeksjoner i nedre luftveier.

Det kan diskuteres om prevalensen av sykehusinfeksjoner på landsbasis vil stabilisere seg fremover. Prevalensen av postoperative sårinfeksjoner i 1985 og 1991 var lavere enn i 1999 og 2000 (2, 3). Dette indikerer at ytterligere reduksjon er mulig. Faktorer som økning i antall eldre og flere alvorlig syke pasienter, samtidig som mer kompliserte prosedyrer gjennomføres ved sykehusene, kan bidra til å øke prevalensen.

Fremtidige registreringer

Folkehelseinstituttet er i ferd med å ferdigstille en metodemal for prevalensregistrering av sykehusinfeksjoner. Det utarbeides også en egen mal til bruk i alders- og sykehjem. Målet er å få en mal som bygger på fellesnevnere i de metoder som brukes ved norske sykehus i dag, men som samtidig vil være forenlig med de anbefalinger og retningslinjer som utarbeides av Hospitals in Europe Link for Infection Control through Surveillance (HELICS). HELICS er et samarbeidsprosjekt i EU, hvor det bl.a. arbeides for å komme frem til en felles europeisk metode for både insidens- og prevalensundersøkelser.

Konklusjon

Nasjonal prevalens for de fire hyppigste sykehusinfeksjonene ble målt til 5,4 % i 1999 og 5,1 % i 2000. Selv om den totale prevalensen som ble registrert i 1999 og 2000 er lavere enn den som ble funnet ved prevalensundersøkelsen gjennomført i Norge i 1997, er det foreløpig ikke grunnlag for å konkludere at sykehusinfeksjoner er et fallende problem i Norge. De metodiske ulikheter som vi har drøftet i denne artikkelen, medfører at en slik konklusjon ikke kan trekkes. Sykehusinfeksjoner er fortsatt et helseproblem i Norge. Til enhver tid har rundt hver 20. pasient en av de fire vanligste sykehusinfeksjonene. Urinveisinfeksjoner var den vanligste og utgjorde rundt 36,5 % av alle infeksjoner.

Anbefalte artikler