Placebogruppe
Rygnestad & Slørdal kritiserer MSD for å utelate placebogruppen fra illustrasjonen i brevet. De hevder at fordi diklofenak ikke var signifikant forskjellig fra placebo, er studien ikke etterrettelig. Her synes vi kritikken går litt lett over det grunnleggende faktum at statistisk signifikans bestemmes primært av to variabler: Den forskjellen man finner og størrelsen på gruppene. Placebogruppen var bare halvparten så stor som de to gruppene som fikk aktiv behandling, og dette påvirker nødvendigvis signifikansnivået. Det går også klart frem av metodedelen i Chang og medarbeideres artikkel (2, s. 494 statistical analysis) at populasjonens størrelse (120 pasienter per gruppe for diklofenak og rofecoxib) ble valgt for å gi 92 % statistisk styrke til å vise at rofecoxib var mer effektiv enn diklofenak, og at det ikke forelå planer om noen analyser for direkte å sammenlikne de to substansene med placebo. Dermed kunne man argumentere at det ikke ville være rettferdig å hevde at diklofenak ikke var ulik placebo – om man ser på originalpublikasjonen (2), ser man også at forskjellen er helt på kanten til statistisk signifikans (fig 1, s. 497), og det presiseres at i en sekundæranalyse var forskjellen signifikant (s. 500).
Studien inkluderte en placebogruppe ene og alene fordi man spesielt i USA ønsker å validere den smertemodellen som blir brukt, og kanskje også i noen grad tillater sammenlikning på tvers av studier. I MSDs brev er placebogruppen utelatt ene og alene for å fremheve diskusjonen omkring de to aktive substansene rofecoxib (VIOXX AC) og diklofenak. Dette er, etter internasjonale regler for presentasjon av studieresultater, fullt ut tillatt så lenge publikasjonen inneholder alle data. Vi sender med glede særtrykk av artikkelen til alle som har lyst til å studere den nærmere.
Til slutt hevder Rygnestad & Slørdal at studien «går på tvers av den samlede kunnskapen som i løpet av de siste 10 – 20 årene møysommelig er ervervet om de differensielle effektene av COX-hemming». De presenterer vel her en uvanlig begrunnelse for ikke å akseptere ny forskning, som i sin natur skal utvide og bryte med konvensjonell viten. Dessuten kan det tillegges at liknende effekt av diklofenak nok allerede er beskrevet i flere tidligere studier (komplett referanseliste finnes i Chang og medarbeideres artikkel (2)). Rygnestad & Slørdal konkluderer med: «Hvis MSD opptrer på denne måten i god tro, er det ille. Hvis de vet hva de gjør, er det langt verre.» Vi mener å ha argumentert for at vi vet hva vi gjør. Samtidig er det viktig å være kritisk til hvordan vitenskapelige data presenteres, men en slik kritikk bør vel underlegges samme krav til kvalitet?