Hvordan har legen det som portvakt?

Pål Gulbrandsen*, Reidun Førde, Olaf Gjerløw Aasland Om forfatterne

Tabell  1 Oversikt over temaene i de skjemaene i hovedundersøkelsen (store bokstaver) og referansepanelet (årstall) i Legekårsundersøkelsen som hadde spørsmål relevante for portvaktrollen. Antall spørsmål i skjemaene (vanlige bakgrunnsvariabler ikke medtatt) og antall som ble funnet relevante for portvaktrollen

Skjema

Antall utsendt, besvart (svarprosent)

Tema

Antall spørsmål

Relevant for portvaktrollen

Ikke tatt med i analysen¹

C

3 608, 2 628 (72,8)

Organisering av arbeidet, arbeidsmiljø

158

3

2

D

3 608, 2 510 (69,6)

Helse, arbeid, familie

165

7

3

F

1 230, 821 (66,7)

Personlighetsprofil

125

6

G

1 230, 896 (72,8)

Personlighet, holdninger

75

1

H

1 476, 1 030 (69,8)

Mestringsstrategier

64

2

I

1 230, 862 (70,1)

Sosiale relasjoner

64

2

J

1 476, 1 082 (73,3)

Stress og utbrenthet

65

3

P

1 476, 1 031 (69,9)

Helse- og sykdomsatferd og holdninger

184

5

4

Q

1 476, 990 (67,1)

Etiske og helsepolitiske spørsmål og prioriteringer

123

4

2000

1 616, 1 385 (85,7)

Faglig oppdatering, Internett-bruk, medisinsk etikk og helsepolitikk, alkohol og tobakk

130

9

2

Legerollen krever hensyn både til den enkelte pasients beste og til fellesskapets ressurser (1), i Norge gjort tydelig gjennom §§ 2 og 12 i etiske regler for leger (2). Kravet til pasientmedbestemmelse er økt, noe som er konkretisert gjennom den nye pasientrettighetsloven (3) og i de etiske reglene (2). Økte forventninger til hva leger kan og bør hjelpe pasienten med, kan resultere i krav om utredning eller ytelser som det ikke alltid er medisinsk grunnlag for å anbefale. Ressursmessige forhold krever at behandlende lege setter grenser. De fleste leger innehar en rekke kontrolloppgaver i forhold til offentlige utbetalinger og privat forsikring. Omfanget av kontrollarbeid er stort. Som eksempel kan nevnes at i en undersøkelse fra norsk allmennpraksis levde 21 % av pasientene i alderen 16 – 67 år hovedsakelig av trygd, og 35 % av de øvrige fikk utstedt sykmeldingsattest (4). Norske forsikringsselskaper gjør om lag 100 000 henvendelser til leger om pasientopplysninger hvert år, hvorav ca. en tidel er om formelle spesialisterklæringer i personskadesaker (Marit Krohg, If, personlig meddelelse). Det utstedes over 100 000 legeerklæringer i forbindelse med førerkort årlig (Vera Åsetun, Statens vegvesen, personlig meddelelse).

Attester kan sees som en nødvendighet fordi man ikke kan stole på at noen som ønsker en ytelse eller en rettighet, fyller de krav som er knyttet til denne. At noen attester må være signert av lege, skyldes at sykdom kan begrense yteevnen eller skape hjelpebehov, og at samfunnet (formelt og kulturelt) har godtatt at medisinsk utdanning gir den nødvendige kompetansen for å avgjøre om sykdom foreligger. Tilliten til legene er knyttet til at den kunnskapen de forvalter, er på et nivå som begrenser muligheter for innsikt utenfra. Dermed oppnår profesjonen et eget myndighetsområde (jurisdiksjon) (5).

Når legen utøver slik myndighet, er det blitt sammenliknet med å være portvakt (gatekeeper) (6). I medisinsk litteratur ble begrepet portvakt sporadisk brukt i 1970-årene. Særlig de siste ti årene er det ofte anvendt, ikke minst i USA. Økningen henger for USAs del særlig sammen med at de såkalte Health Maintenance Organizations (HMO) i tiltakende grad har tatt styring over legene når det gjelder bruk av medisinske ressurser (7). Omorganiseringen av Storbritannias National Health Service under Margaret Thatcher førte også til hyppigere omtale av portvaktfunksjonen (8). I denne perioden har det utviklet seg en større avstand mellom det som er medisinsk mulig og det som er økonomisk mulig (9). Der legen som portvakt tidligere i hovedsak hadde den takknemlige oppgave å slippe de fleste inn gjennom porten, preges dagens utvikling av at stadig flere må nektes adgang – først og fremst pga. begrensede ressurser. Imidlertid er det ikke kunnskap om ressursanvendelse som ligger bak at leger har myndighet til å skrive attester. Vi ser nå klare indikasjoner på at portvaktrollen i stigende grad er et problem for pasientene, legene og lege-pasient-forholdet (10 – 14). Det må tilføyes at portvakt noen ganger brukes i utvidet betydning, som veileder, rådgiver eller koordinator. Her anvender vi portvakt slik ordet oftest brukes, som kontrollør (15, 16).

En attest medfører ofte et enten-eller-utfall, til tross for at medisinske kriterier vanligvis ikke er egnet for slik fortolkning. Legens ord kan få store følger, med klare moralske eller etiske implikasjoner (17), noe som kan føre til bevisst feilaktige attester (18, 19). Det er forståelig om legens moralske holdninger påvirker hvordan portvaktrollen praktiseres (20), og at legen stresses av den (21). Legers egen atferd ved sykdom tyder dessuten på at leger stiller andre krav til seg selv enn til pasientene (22). Til tross for dette er svært lite skrevet om hva portvaktrollen gjør med legen selv, og om den påvirker holdninger, handlinger og tilfredshet med arbeidet.

I Legekårsundersøkelsen har leger svart på spørreskjemaer om personlige egenskaper, egen sykeatferd, holdninger og erfaringer i arbeidet. Hensikten med denne studien var å samle inntrykkene fra denne undersøkelsen når det gjelder opplysninger som er relevante for rollen som portvakt.

Tabell  2 Oversikt over 20 spørsmål som ble brukt som uavhengige variabler i hovedundersøkelsen (1993)

Spørsmål (antall gyldige svar)

Svaralternativer

Alternativer i analysen

Personlige egenskaper og mestring

Jeg liker å behage så mye som jeg kan (814)

Jeg har ingen tålmodighet med folk som ikke godtar mine synspunkter (817)

Jeg får overhodet ikke fred med meg selv hvis jeg behandler andre urimelig, selv om de er urimelige mot meg (806)

Riktig/galt

Riktig/ galt

Jeg liker at folk kan gjøre det de har lyst til uten strenge regler og retningslinjer (815)

Jeg anstrenger meg overhodet ikke for å behage andre (808)

Jeg prøver ofte å se bort fra mine egne vurderinger slik at jeg bedre kan forstå hva andre opplever (802)

Jeg er svært var for hva andre mennesker tenker og mener om meg (888)

Stemmer/stemmer ikke

Stemmer/stemmer ikke

Det er vanskelig for meg å være uenig med andre mennesker (855) Jeg lar andre mennesker i for høy grad utnytte meg (851)

Ikke i det hele tatt/litt/moderat/ ganske mye/veldig mye

Ikke i det hele tatt/litt/moderat til veldig mye

Forhold til arbeidet

I hvilken grad opplever du å bli satt pris på av dine pasienter og/eller deres pårørende? (2 324)

I meget stor/ ganske stor utstrekning, omtrent som en kan forvente, i ganske liten/ meget liten utstrekning

I ganske til meget stor utstrekning/ omtrent som en kan forvente/i ganske til meget liten utstrekning

Angrer du på at du valgte legeyrket? (2 492)

Ofte, av og til, bare når ekstra sliten, så å si aldri

Av og til eller ofte/ sjelden/aldri

Hvor psykisk belastende synes du arbeidet ditt er? (2 492)

Ikke i det hele tatt/ ikke spesielt/noe/ ganske/svært belastende

Ikke belastende/noe belastende/ganske til svært belastende

Det plager meg ofte at jeg er usikker på behandlingen av pasienter (1 005) Det ikke å være sikker på hva som er til pasientens beste er noe av det mest stressende ved å være lege (1 003)

Helt/nokså/litt enig, litt/nokså/helt uenig

Enig (litt til helt)/ uenig (litt til helt)

Jeg ordner effektivt opp i pasientens problemer (1 035) Jeg føler at jeg har positiv innflytelse på andre menneskers liv gjennom det jeg gjør i jobben (1 075) Jeg føler at pasientene gir meg skylden for noen av sine problemer (1 043)

Stemmer ikke/ganske dårlig/både og/stemmer ganske godt/svært godt

Stemmer ikke eller ganske dårlig/både og/stemmer ganske til svært godt

Synspunkt (i 1993) på ordningen med at legen må dokumentere ev. medisinske årsaker til uførhet

Hvilken virkning mener du reformen har hatt på din faglige autonomi? (964) Hvilken virkning mener du reformen ha hatt på velvære og arbeidsglede? (961) Hvilken virkning mener du reformen har hatt for pasientene? (952)

Negativ/ingen/positiv virkning

Negativ/ingen/positiv virkning

Materiale og metode

Legekårsundersøkelsen består av to hovedkomponenter, hovedundersøkelsen og referansepanelet, som begge består av representative utvalg av norske leger (23). Hovedundersøkelsen var en tverrsnittsundersøkelse med i alt 16 spørreskjemaer i 1993, mens referansepanelet har mottatt spørreskjemaer i 1994, 1995, 1996, 1997 og 2000 (tab 1).

Én av forfatterne (PG) gikk gjennom samtlige spørreskjemaer og brukte sitt eget skjønn for å plukke ut spørsmål som syntes å være relevante for en innledende undersøkelse av legens portvaktrolle og hva dette betydde for legen. Av i alt 2 429 spørsmål ble 42 (2 %) først valgt ut, 33 fra hovedundersøkelsen og ni fra referansepanelet i 2000. Disse dreide seg om erfaringer med vanskelige avgjørelser knyttet til pasienter, opplevelse av stress og vantrivsel i arbeidet, visse personlige egenskaper og beskrivelse av egen atferd i utvalgte situasjoner. Av de 33 spørsmålene fra hovedundersøkelsen kunne vi unnlate å analysere ni, enten fordi de representerte en unødvendig presisering av spørsmål vi analyserte (fire spørsmål), eller fordi de var mindre spesifikke utsagn enn spørsmål vi analyserte (fem spørsmål). To av spørsmålene fra 2000 ble heller ikke brukt fordi de var mindre spesifikke utsagn enn spørsmålene vi analyserte.

Av de 24 gjenværende spørsmålene i hovedundersøkelsen ble tre funnet å være markører for portvaktrollen:

  1. Møter du urealistiske forventninger om hva du kan yte fra pasienter/pårørende?

  2. Stresses du av forventninger om at legen også skal hjelpe med ikke-medisinske problemer?

  3. Har du i legeerklæringer, attester eller liknende bevisst fremstilt en pasients situasjon som bedre eller dårligere enn den i realiteten var, for eksempel for at pasienten skulle oppnå goder?

Dette siste spørsmålet vil vi for korthets skyld omtale som «å pynte på sannheten» i resten av artikkelen.

Et fjerde spørsmål ble funnet å kartlegge en indikasjon på sprik mellom legens håndtering av egen helse og pasientenes helse og ble tatt med:

  1. Har det hendt at du har gått på jobben når du har hatt symptomer eller en sykdom som du ville sykmeldt en pasient for (forutsatt at pasientens arbeidssituasjon sosialt og belastningsmessig kan sammenliknes med din egen)?

To av disse spørsmålene ble også stilt til referansepanelet i 2000. I tillegg ble følgende spørsmål stilt bare i 2000:

  1. Hender det at du tillegger pasientens ønske om en bestemt undersøkelse eller behandling mer vekt enn ditt eget medisinske skjønn skulle tilsi?

De nevnte fem spørsmålene har vi kalt portvaktvariabler i denne studien.

I 2000 ble legene også spurt om begrunnelsen for å legge mer vekt på pasientens ønske enn sitt eget medisinske skjønn. Det ble gitt fire muligheter (pasientens rett til å bestemme over egen behandling, at det er tidkrevende å motsi pasienten, at det er ubehagelig å motsi pasienten og at risikoen for en klagesak da blir mindre) som legene kunne tilskrive betydning på en fempunktsskala fra liten til stor betydning.

Tabell 2 gir en oversikt over de uavhengige variablene i hovedundersøkelsen. De kunne grovt deles i tre: personlige egenskaper og mestring, forhold til arbeidet og synspunkter på en i 1991 gjennomført skjerping av vilkårene for uførepensjon.

Statistiske analyser

Vi delte inn legene i tre aldersgrupper: 25 – 39 år, 40 – 54 år og 55 år eller eldre. De ble også delt inn i tre grupper i henhold til sin aktuelle stillingstype, som sykehuslege (uansett posisjon), kliniker utenfor sykehus (allmennleger, kommuneleger og privatpraktiserende spesialister) og annet (alle andre stillinger). Svar på spørsmål med fire eller flere svaralternativer ble slått sammen til to eller tre grupper (tab 2).

Vi undersøkte sammenhengen mellom kjønn, aldersgruppe og stillingstype og hvert enkelt spørsmål. Deretter undersøkte vi sammenhengen mellom portvaktvariablene og alle andre variabler. Vi brukte khikvadrattest, khikvadrattest for trend og z-test for sammenlikning mellom uavhengige proporsjoner (24). Pga. det store antall observasjoner valgte vi et signifikansnivå på 1 %.

Tabell  3 Svarfordeling på portvaktvariablene i hovedundersøkelsen (1993) og fra referansepanelet (2000). Antall (prosent)

Totalt

Fordeling

Urealistiske forventninger fra pasienter/pårørende (1993)

2 451 (100)

Ofte 746 (30,4)

Iblant 1 351 (55,1)

Sjelden 354 (14,4)

Urealistiske forventninger fra pasienter/pårørende (2000)

1 301 (100)

Ofte 229 (17,6)

Iblant 881 (67,7)

Sjelden 191 (14,7)

Stresset pga. forventninger om at legen skal hjelpe med ikke-medisinske problemer (1993)

2 169 (100)

Mye 276 (12,7)

En del 475 (21,9)

Litt 772 (35,6)

Ikke noe 646 (29,8)

Pyntet på sannheten i legeerklæring (1993)

977 (100)

Ganske ofte 11 (1,1)

Av og til 125 (12,8)

Sjelden 340 (34,8)

Aldri 501 (51,3)

Pyntet på sannheten i legeerklæring (2000)

1 252 (100)

Ofte 7 (0,6)

Iblant 129 (10,3)

Sjelden 429 (34,3)

Aldri 687 (54,9)

Gått på jobben, ville ha sykmeldt en pasient i samme situasjon (1993)

1 021 (100)

Ja 874 (85,6)

Nei 147 (14,4)

Pasientens ønske større vekt enn medisinsk skjønn (2000)

1 271 (100)

Ofte 49 (3,9)

Iblant 659 (51,8)

Sjelden 482 (37,9)

Aldri 81 (6,4)

Resultater

Svarprosenten på de ulike skjemaene fremgår av tabell 1. I hovedundersøkelsen svarte 2 451 (68 % av dem som fikk det aktuelle spørreskjemaet) på spørsmålet om urealistiske forventninger fra pasienter eller pårørende, og 2 169 (60 %) svarte på spørsmålet om stress knyttet til forventningen om at legen skal løse ikke-medisinske problemer. 977 (66 %) svarte på spørsmålet om de hadde pyntet på sannheten i legeerklæringer, og 1 021 (69 %) på spørsmålet om de hadde gått på jobb med en tilstand de ville ha sykmeldt en pasient for.

I referansepanelet svarte 1 271 (79 %) på spørsmålet om de tillegger pasientens ønske større vekt enn eget medisinsk skjønn. Antallet som svarte på spørsmålene som ble brukt som uavhengige variabler fremgår av tabell 2.

Portvaktvariablene

Svarfordelingen for de fem portvaktvariablene er vist i tabell 3.

Seks av sju leger syntes de ofte eller iblant møter urealistiske forventninger. I 2000 var det færre som oppgav at de ofte møter urealistiske forventninger fra pasienter og pårørende. Mens andelen middelaldrende som syntes de sjelden møter urealistiske forventninger lå midt mellom de eldste og de yngste i 1993, var andelen i denne gruppen nesten lik andelen blant de yngste i 2000.

Mer enn en tredel av legene opplevde en del til svært mye stress knyttet til forventningen om å hjelpe med ikke-medisinske problemer.

Like under halvparten av legene hadde bevisst pyntet på sannheten i legeerklæringer, men få gjorde dette hyppig. Hyppigheten av det å utstede bevisst uriktige legeerklæringer var i 2000 nær uendret fra 1993.

86 % oppgav at de hadde gått på jobb med symptomer eller en sykdom de ville sykmeldt en pasient i en sammenliknbar arbeidssituasjon for.

Over halvparten av legene tilla iblant eller ofte pasientens ønske større vekt enn sitt eget medisinske skjønn. 38 % mente pasientens rett til å bestemme over egen behandling hadde stor betydning for at de velger å gjøre dette. 13 % mente det hadde stor eller litt stor betydning at det er tidkrevende å motsi pasienten. Begrunnelsen for 12 % var at det var ubehagelig å motsi pasienten, og 13 % mente at det reduserte faren for klagesaker.

Tabell 4 gir en oversikt over signifikante assosiasjoner vi observerte. Klinikere utenfor sykehus opplevde oftere urealistiske forventninger, var oftere stresset pga. ikke-medisinske arbeidsoppgaver, svarte oftere at de hadde pyntet på sannheten i legeerklæringer og la oftere mer vekt på pasientens ønske enn eget medisinsk skjønn enn sykehusleger og leger i andre stillinger. Å oppleve urealistiske forventninger, være stresset pga. ikke-medisinske oppgaver og å legge mer vekt på pasientens ønsker var mer vanlig blant legene i den yngste aldersgruppen. Spørsmål i tabell 2 som ikke gjenfinnes i tabell 4, var ikke assosiert med portvaktvariablene.

Skjerping av reglene for uførepensjon

En større andel av legene mente skjerpingen av kravet til uførepensjon hadde hatt negativ effekt på deres faglige autonomi og personlige velvære og arbeidsglede enn andelen som mente effekten hadde vært positiv (tab 5). Legene gav ingen entydig respons på reformens effekt for pasientene. Tabell 4 viser at det å møte urealistiske forventninger ofte, være stresset pga. ikke-medisinske oppgaver og ha utstedt uriktig legeerklæring var assosiert med opplevelsen av negative effekter for legen av skjerpingen av vilkårene for uførepensjon.

47 % av de yngste legene mente at skjerpingen av vilkårene for uførepensjon hadde hatt negativ effekt på legens personlige velvære og arbeidsglede, mot 31 % av de øvrige. 32 % av sykehuslegene mot 44 % av de øvrige legene mente at skjerpingen hadde hatt negativ effekt på legens personlige velvære og arbeidsglede.

Personlige egenskaper, mestring og forhold til arbeidet

Det var ingen assosiasjon mellom variablene som speilet personlige egenskaper og mestring og portvaktvariablene. De var heller ikke assosiert med stillingstype. Assosiasjonen mellom disse variablene og kjønn og aldersgruppe var svært mange. Blant annet var andelen som angret på valg av legeyrket lavere blant de eldste legene, og færre av disse legene fant legeyrket belastende. Andelen av dem som er usikker på behandlingen faller med alderen, mens flere syntes de ordner effektivt opp i pasientens problemer og at de har positiv innflytelse på andre menneskers liv (data ikke vist).

Bare én av variablene om forhold til arbeidet var assosiert med stillingstype. 51 % av klinikere utenfor sykehus mot 44 % av de øvrige legene fant legeyrket ganske eller svært belastende.

Tabell  4 Signifikant (p < 0,01) assosiasjon mellom portvaktvariabler og uavhengige variabler. Manglende opplysninger indikerer ikke signifikant assosiasjon, + markerer positiv assosiasjon, – negativ assosiasjon

Oftere urealistiske forventninger

Oftere stresset pga. ikke-medisinske oppgaver

Oftere pyntet på sannheten i legeerklæring

Oftere gått på jobben når pasient ville blitt sykmeldt

Mer vekt på pasientens ønske

Kvinne

+

Stigende alder

  –¹

Klinikere utenfor sykehus sammenliknet med resten

  +¹

+

+

Jeg har ganske/svært psykisk belastende arbeid

+

+

+

Jeg er plaget av å være usikker på behandling

+

+

Jeg har positiv innflytelse på andres liv

Jeg føler at pasientene gir meg skylden

+

Skjerping av krav til uførepensjon: Positiv effekt  på faglig autonomi

Skjerping av krav til uførepensjon: Positiv effekt på legens velvære og arbeidsglede

Tabell 5 Effekten av innstramming i vilkårene for uførepensjon (krav til dokumentasjon for medisinske årsaker til uførhet) på faglig autonomi, legens personlige velvære og arbeidsglede og for pasientene, slik legene vurderte det. Prosent

Faglig autonomi N = 964

Legens velvære og arbeidsglede N = 961

Pasientene N = 952

Positiv effekt

20

13

38

Ingen effekt

36

49

25

Negativ effekt

44

38

37

Diskusjon

De utvalgte spørsmålene gir ikke noe uttømmende bilde av hvordan legen opplever rollen som portvakt. At de er håndplukket fra et stort datasett som ble innhentet uten det spesifikke mål for øye å undersøke portvaktrollen, medfører risiko for skjev vinkling. Ordlyden i portvaktspørsmålene gir svar som i større eller mindre grad innebærer en normativ vurdering. Eksempelvis kan «urealistiske forventninger» ikke sies å speile en rent faglig vurdering. «Ikke-medisinske problemer» innebærer heller ikke en vurdering bare på faglig grunn. Spørsmålet om utformingen av legeattester er konkret nok, men inneholder en ledende siste bisetning.

Tre av portvaktspørsmålene mener vi det er innlysende gjelder rollen som portvakt: Spørsmålene om urealistiske forventninger fra pårørende, det å ha pyntet på sannheten i legeerklæringer og det å tillegge pasientens ønske større vekt enn eget medisinsk skjønn. Vi inkluderte spørsmålet om stress pga. forventninger om hjelp til ikke-medisinske problemer dels fordi det innebærer situasjoner der legen må be andre instanser om å hjelpe, dels fordi det i disse situasjonene kan stilles spørsmål ved om legen er rette instans i det hele tatt. Når de har svart på dette spørsmålet, har nok legene hatt flere forhold i tankene enn akkurat det som har med deres kontrolloppgaver å gjøre. Legens atferd under sykdom ble tatt med som en mulig indikasjon på hva legen innerst inne forventer av andre – noe som er relevant når man er portvakt.

Den grove inndelingen i type spørsmål som er gjort i tabell 2 dekker over at de beskriver en blanding av egeninnsikt, oppfatning av egen atferd, erfaringer og holdninger. Med alle ovennevnte forbehold mener vi at den sammenstillingen vi har gjort, gir et innblikk i hvordan legene opplever det å være portvakt.

Indikasjoner på tilpasning

Funnene taler for at det å være portvakt er et hyppig fenomen. Det er tydelig at legene finner måter å tilpasse seg rollen på, bl.a. ved å tillegge pasientens ønsker mer vekt enn sitt eget medisinske skjønn eller ved å pynte på sannheten i legeerklæringer. Kanskje er også forskjellen mellom håndteringen av sykdom hos seg selv og hos pasienter i en sammenliknbar situasjon et slikt tegn på tilpasning. Det er hevdet at denne typen tilpasninger er en nødvendighet der byråkratiet møter bakkeplanet (16). Spørsmålet er om legene opplever at kontrollarbeidet representerer en akseptabel og meningsfylt del av legearbeidet. Når skjerping av kravene til uførepensjon gir negativ effekt på de fleste legenes arbeidssituasjon, uten at de har oppfattet noen tydelig effekt for pasientene, er det en trussel både mot trivsel og mening i arbeidet.

La oss anta at de unge som står i kø for å bli leger i liten grad er klar over hva som er det vanskelige i legearbeidet. Å kunne nok teori og å ha gode nok ferdigheter er det studentene er mest opptatt av (25). At selve hjelperrollen daglig settes på prøve, er det sannsynligvis færre som er klar over. Når man så som lege erfarer dette, kan i hvert fall tre hovedtyper av forløp tenkes:

  1. Man vantrives så sterkt at man finner seg ikke-medisinsk arbeid eller legearbeid der man stort sett unngår portvaktfunksjonen

  2. Man tilpasser seg på en måte som er forenlig med det stressnivå man kan tåle og de holdninger og verdier man har

  3. Man tilpasser seg uten å få redusert stressnivået tilstrekkelig og/eller ved å endre holdninger og verdier

Legene har muligheter til å velge stillinger der portvaktrollen er mindre fremtredende. En så grov inndeling i stillingstyper som vi har brukt, tilslører dette. Sett under ett må resultatene likevel tolkes slik at det som lege er vanskelig helt å unngå å være portvakt.

En indikasjon i denne studien på at en tilpasning skjer, er den sterke sammenhengen mellom alder og en rekke av de undersøkte variablene. Det ser ut til at de eldste legene har det bedre med jobben. Riktignok henger dette sammen med en stigende trygghet i yrket generelt. Men noe av forklaringen på relasjonen til alder må også være knyttet til portvaktrollen: Andelen som opplevde en negativ effekt på personlig velvære og arbeidsglede ved skjerping av portvaktfunksjonen, var langt lavere blant eldre leger. Bildet fylles ut av at de eldste oftere tillater seg å opptre som portvakter ved sjeldnere å tillegge pasientens ønske større vekt enn eget medisinsk skjønn. Resultatene tyder på en tilpasning som reduserer stressnivået, kanskje ved utvikling av en holdningsendring? Det at de eldste også synes de sjeldnere møter urealistiske forventninger, antyder en slik forklaring.

Men forskjeller knyttet til alder har ikke nødvendigvis noe med personlig utvikling å gjøre. Det er sannsynlig, i det minste blant klinikere utenfor sykehus, at eldre leger behandler en annen del av befolkningen enn yngre leger pga. seleksjon. Dessuten har vi gjort to tverrsnittsstudier, og kan like gjerne ha målt en generasjonseffekt. Svarfordelingen mellom aldersgruppene i 1993 og 2000 når det gjelder spørsmålet om urealistiske forventninger kan peke i den retning. De eldste legene av i dag kan ha et annet syn på hva som er rettmessige krav fra pasienter enn yngre leger har (26).

Både når det gjelder personlige egenskaper/mestring og forhold til arbeidet er legens kjønn av stor betydning. Men dette ser ikke ut til å ha betydning for forholdet til portvaktrollen, med unntak av opplevd stress knyttet til hjelp med ikke-medisinske problemer. Det er heller ikke tidligere påvist forskjeller knyttet til legens kjønn i vurderingen av vanskelige trygdesaker (26). Man kan også tenke seg at medisinstudiet og erfaringer i yrket legger så sterke føringer på handlingsmønstre og holdninger at det nøytraliserer effekten av kjønnsforskjeller.

Mestring ved ikke å utøve portvaktrollen?

Det er mulig at stresset knyttet til kontrollfunksjonene som legene opplever, takles ved at de i stor utstrekning legger godviljen til og søker å bidra til at pasienten får det han eller hun ønsker. Flere svar tyder på dette. Andelen som pynter på sannheten i legeattester taler for at legene ikke er restriktive. En amerikansk undersøkelse har gitt et liknende resultat (18). Når legene selv er syke, stiller de tydeligvis høyere krav til seg selv enn til sine pasienter, noe som også kan tolkes som en lite restriktiv innstilling til pasientens behov. At så mange tillegger pasientens ønsker mer vekt enn eget medisinsk skjønn, trekker samme vei. Riktignok begrunner legene dette hyppigere i liberalistisk ånd, med pasientens rett til å bestemme over egen behandling, enn med motstand fra pasienten. Spørsmålet er om ikke den moderne vekt på pasientautonomi her er blitt en behagelig unnskyldning for å slippe grensesetting. Det er mulig at legene ikke i handlingsøyeblikket er seg bevisst ev. underliggende motiver for å handle som de gjør. Skjerping av reglene for uførepensjon i 1991 hadde negativ effekt på legenes velvære og faglige autonomi, særlig om de også hadde negative opplevelser knyttet til portvaktrollen. Dette kan tilsi at legene har personlig fordel av være tilhengere av pasientautonomi.

På den annen side er legens trivsel avgjørende for god behandling. Stor pasientkontakt og meningsfylt arbeid er viktige bestanddeler i trivselen, og bidrar til at allmennleger trives bedre enn sykehusleger selv om de er mer stresset (27, 28). Men om pasientenes takknemlighet synker, kan det redusere opplevelsen av meningsfylt arbeid for legen. Når man i dag kan observere at altruismen er for nedadgående i medisinen, kan det nettopp ha sammenheng med et økende gap mellom befolkningens forventninger og hva legen kan yte (29). Det er en bekymringsfull utvikling, som kan henge sammen med at myndighetene i stigende grad unndrar seg ansvar for de behov som ikke kan dekkes, ved å pålegge leger en skjerpet sorteringsfunksjon (17). Det ferskeste eksempel i Norge er kravet til legeattester knyttet til behovet for TT-kort i Oslo (30), noe som har medført en strøm av fortvilte og pågående brukere til fastlegene (Sverre Lundevall, personlig meddelelse). Denne tendensen til å skyve legene foran seg er ikke noe isolert norsk fenomen, og må sees i en større sammenheng der myndighetene strever for å beholde kontrollen over økonomien generelt og helsetjenesten spesielt (1, 18, 31 – 33). Våre funn kan tyde på at leger tilpasser seg situasjonen, men uten at det frir dem fra stress. Noen tilpasser seg antakelig ved å endre sine holdninger og verdier.

Konklusjon

Rollen som portvakt har vesentlig betydning for legenes trivsel i arbeidet. Den stresser mange leger, og fører til nødvendige tilpasninger i utøvelsen av rollen. Generelt er det de yngste legene som har størst problemer med rollen som portvakt. Hvis dette er en generasjonseffekt, kan vi om noen år oppleve at samfunnet får problemer med å bruke leger (og medisinske kriterier) til å begrunne fordeling av goder.

1

Bloche MG. Fidelity and deceit at the bedside. JAMA 2000; 283: 1881 – 4.

3

Befring AK, Ohnstad B. Helsepersonelloven – med kommentarer. 2. utg. Bergen: Fagbokforlaget, 2001.

4

Gulbrandsen P, Brage S. Livssituasjon som grunn for sykmelding. Tidsskr Nor Lægeforen 1998; 118: 2463 – 6.

5

Abbott A. The system of professions. An essay on the division of expert labor. Chicago: University of Chicago Press, 1988.

6

Mathers NJ, Hodgkin P. The gatekeeper and the wizard – a fairytale. BMJ 1989; 298: 172 – 4.

7

Bodenheimer T. The American health care system. Physicians and the changing medical marketplace. N Engl J Med 1999; 340: 584 – 8.

8

Toon PD. Justice for gatekeepers. Lancet 1994; 343: 585 – 7.

9

Førde OH. Is imposing risk awareness cultural imperialism? Soc Sci Med 1998; 47: 1155 – 9.

10

Mechanic D, Schlesinger M. The impact of managed care on patients’ trust in medical care and their physicians. JAMA 1996; 275: 1693 – 7.

11

Halm EA, Causino N, Blumenthal D. Is gatekeeping better than traditional care? JAMA 1997; 278: 1677 – 81.

12

Grumbach K, Selby JV, Damberg C, Bindman AB, Quesenberry C jr., Truman C et al. Resolving the gatekeeper conundrum. What patients value in primary care and referrals to specialists. JAMA 1999; 282: 261 – 6.

13

St Peter RF, Reed MC, Kemper P, Blumenthal D. Changes in the scope of care provided by primary care physicians. N Engl J Med 1999; 341: 1980 – 5.

14

Quaye RK. Internal market systems in Sweden. Seven years after the Stockholm model. Eur J Publ Health 2001; 11: 380 – 5.

15

Getz L, Westin S, Paulsen B. Behandler og sakkyndig – mellom barken og veden? Allmennpraktikerens arbeid med uførepensjonssaker i en innstrammingstid. Tidsskr Nor Lægeforen 1994; 114: 1435 – 40.

16

Hvinden B. Legen – en bakkebyråkrat? En innfallsvinkel til legens rolle som sakkyndig for trygdesystemet. Tidsskr Nor Lægeforen 1994; 114: 1451 – 4.

17

Aasland OG. Legen som juridisk nøtteknekker. I: Kjønstad A, Syse A, red. Helseprioriteringer og pasientrettigheter. Oslo: Ad Notam Gyldendal, 1992: 69 – 93.

18

Wynia MK, Cummins DS, VanGeest JB, Wilson IB. Physician manipulation of reimbursement rules for patients. Between a rock and a hard place. JAMA 2000; 283: 1858 – 65.

19

Henriksen KA. – Leger jukser bevisst. Dagens Medisin 7.3.2002.

20

Terum LI, Nergård TB. Medisinsk skjønn og rettstryggleik. Tidsskr Nor Lægeforen 1999; 119: 2192 – 6.

21

Herd B, Herd A, Mathers N. The wizard and the gatekeeper: of castles and contracts. BMJ 1995; 310: 1042 – 4.

22

Rosvold EO, Bjertness E. Physicians who do not take sick leave: hazardous heroes? Scand J Public Health 2001; 29: 71 – 5.

23

Aasland OG, Olff M, Falkum E, Schweder T, Ursin H. Health complaints and job stress in Norwegian physicians: the use of an overlapping questionnaire design. Soc Sci Med 1997; 45: 1615 – 29.

24

Altman DG. Practical statistics for medical research. London: Chapman & Hall, 1991.

25

Hjörleifsson S. Hvor dyktig er legen? Tidsskr Nor Lægeforen 2001; 121: 1270 – 2.

26

Getz L, Westin S. Rådgivende legers og primærlegers vurdering av komplekse uførepensjonssaker. Tidsskr Nor Lægeforen 1995; 115: 1748 – 53.

27

Landvik T, Aasland OG, Botten G. Arbeidsforholdenes betydning for anbefaling av legeyrket blant leger med sykehusbasert spesialitet. Tidsskr Nor Lægeforen 1997; 117: 4371 – 4.

28

Førde R, Aasland OG, Akre V. Allmennpraktikere, kommuneleger og sykehusleger – hvor forskjellige er de? Tidsskr Nor Lægeforen 1996; 116: 2781 – 6.

29

Jones R. Declining altruism in medicine. BMJ 2002; 324: 624 – 5.

31

Light DW. Comparative institutional response to economic policy managed competition and governmentality. Soc Sci Med 2001; 52: 1151 – 66.

32

Light DW. Managed competition, governmentality and institutional response in the United Kingdom. Soc Sci Med 2001; 52: 1167 – 81.

33

Gray DP. Deprofessionalising doctors? BMJ 2002; 324: 627 – 8.

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Anbefalte artikler