Behandling
Pasienten bør legges med hevede bein såfremt det ikke hemmer respirasjonen.
Ved alvorlige allergiske reaksjoner kan rask behandling med adrenalin være avgjørende (tab 2). Adrenalin er både en α , β ₁- og β ₂-reseptoragonist og vil motvirke respiratoriske og sirkulatoriske symptomer. Adrenalin 1 mg/ml skal derfor gis umiddelbart intramuskulært (3). Ved sirkulasjonskollaps vil effekten av subkutan administrasjon være usikker (8). Innstikksstedet masseres deretter. Anbefalt dose for voksne er 0,5 – 1 ml, for barn 0,1 ml per 10 kg legemsvekt, avhengig av pasientens medisinske status og alvorlighetsgraden av den allergiske reaksjonen. Hvis årsaken er injeksjon eller insektstikk på en ekstremitet, kan stikkstedet infiltreres med 0,2 ml adrenalin og lett turniké legges proksimalt for stikkstedet. Man gir oksygen hvis det er tilgjengelig. Varsling av medisinsk nødhjelp (telefon 113) for å få adekvat hjelp er viktig. Intravenøs tilgang etableres. Pasienten skal innlegges i sykehus.
Tabell 2
Behandling ved alvorlig allergisk reaksjon
| Livreddende behandling |
Annen nødvendig behandling |
| Pasienten legges med hevede bein såfremt det ikke hemmer respirasjonen |
Hydrokortison 100 mg langsomt intravenøst. Barn under 10 kg gis 10 mg/kg |
| Adrenalin. Injiser straks adrenalin intramuskulært. Massér injeksjonsstedet. Dosen kan om nødvendig gjentas etter 5 – 20 minutter. Dosering: Adrenalin 1 mg/ml. Voksne: 0,5 – 1 ml. Barn: 0,1 ml/10 kg kroppsvekt |
Antihistamin. Deksklorfeniramin intramuskulært. Voksne 10 mg, barn 5 mg. Ranitidin intravenøst 50 mg sakte til voksne |
| Insektstikk eller injeksjon: Turniké sentralt for stikkstedet om mulig. Infiltrer stikkstedet med 0,2 ml adrenalin 1 mg/ml |
Kramper behandles med diazepam. Voksne 10 – 20 mg intravenøst, barn 0,5 – 1 mg/kg intravenøst eller rektalt |
| Gi oksygen. Oppretthold frie luftveier og respirasjon. Observer respirasjon og sirkulasjon |
|
| Ring 113 |
|
| Etabler intravenøs tilgang. Gi intravenøst krystalloid væske til man kjenner adekvat lyskepuls |
|
| Sirkulasjonssvikt behandles med store mengder væske intravenøst og nye doser adrenalin til ønsket effekt oppnås |
|
| Respirasjonssvikt: β ₂-reseptoragonist intravenøst; terbutalin: Voksne 0,25 – 0,5 mg over 5 minutter. Barn: 15 µ g/10 kg over 10 minutter og/eller Aminophyllin langsomt intravenøst. Voksne 300 mg. Barn 5 mg/kg |
|
Effekten av adrenalininjeksjonen kan være kortvarig, og gjentatte injeksjoner med 5 – 20 minutters mellomrom kan være nødvendig. Man må derfor observere respirasjon, sirkulasjon og bevissthet. Så snart som mulig må en intravenøs inngang etableres og infusjon med krystalloid startes. Kolloider (f.eks. dekstran), som kan gi allergisk reaksjon, brukes dersom man ikke har annen intravenøs væske.
Hvis sirkulasjonssvikten ikke responderer tilfredsstillende på den første adrenalindosen, er videre adrenalinbehandling intravenøst og tilførsel av intravenøs væske essensielle behandlingsstrategier. Store mengder væske kan være nødvendig.
Ved respirasjonssvikt er adrenalin intravenøst, β ₂-agonister til inhalasjon og teofyllamin viktige medikamenter. Det kan bli nødvendig å sikre frie luftveier ved intubasjon, men pga. ødem kan dette være vanskelig.
Antihistaminer er viktig for å få histaminblokade. En kombinasjon av en H₁- og en H₂-antagonist anbefales for å få effekt både på symptomer fra luftveiene og det kardiovaskulære system. Glukokortikoider har ingen rask effekt, men bør gis snarest for å dempe utviklingen av sene reaksjoner. Dersom allergenet skyldes noe man har gitt i behandlingsøyemed, avsluttes denne behandlingen umiddelbart. Ved hjertestans gjennomfører man gjenoppliving etter vanlige retningslinjer (1, 2, 4, 9, 10).