E. Lærum og medarbeidere svarer:

Even Lærum, Erik L. Werner, Jan Sture Skouen Om forfatterne
Artikkel

Sonja Fossum har i dette nummer av Tidsskriftet en omtale av Nasjonalt Ryggnettverks nylig utgitte kunnskapsbaserte retningslinjer for akutte korsryggssmerter (1). Fossum skriver: ”De nye retningslinjene virker som et skrivebordteoretisk produkt” som ikke holder mål i klinisk arbeid. Vi har flere kommentarer til dette. Den tverrfaglige arbeidsgruppen som utarbeidet retningslinjene, har i hovedsak bestått av erfarne ryggklinikere med solid forankring i klinisk praksis. Det samme gjelder for referansegruppen og de eksterne rådgiverne.

Retningslinjene er ingen lærebok, men en sammenstilling av dagens forskningsbaserte kunnskap. De er basert på gjennomgang av ca. 3 000 primærarbeider i over 50 systematiske oversikter. I utenlandske retningslinjer er det bred enighet om at en diagnostisk inndeling i tre hovedkategorier er formålstjenlig for primærmøtet med pasienten. For videre subkategorisering har vi i dag lite dokumentert kunnskap som er tilstrekkelig validert og reliabilitetstestet. Påstandene om at det ikke er gjort forsøk på å differensiere sykdomsforløp er misvisende. Vi har flere steder beskrevet trekk ved forløp og varighet.

Fossum skriver at pasienter med gjentakne lumbagoattakker er fullstendig oversett. Retningslinjene omhandler med all tydelighet akutte korsryggssmerter og ikke kroniske, residiverende tilstander. Slike tilstander vil bli inkludert ved senere revisjon. Vi har imidlertid flere steder gitt anbefalinger for når og hvor pasienten skal henvises om varigheten av smertene ikke viser tilfredsstillende bedring etter fire uker.

Fossum stiller spørsmål ved om de kroniske tilstandene er ”uspesifikke smerter” som skal avspises med koseprat som ”jeg trodde vi var ferdig med i 1970-årene”. Det er oppsiktsvekkende hvis norsk allmennmedisin er ferdig med klinisk kommunikasjon og dens betydning i daglig praksis. Anbefalingene vi er kommet med om klinisk kommunikasjon, bygger blant annet på lærebøker som benyttes i undervisningen for medisinske atferdsfag. Dessuten dokumenterer tre gode nye norske studier signifikant klinisk og samfunnsøkonomisk effekt av en intervensjon som hovedsakelig består av trygghetsskapende informasjon og råd om å være i aktivitet (2 – 4).

På ett punkt synes det å være enighet mellom Fossum og undertegnede: Det trengs mer forskning angående mulig subkategorisering innenfor den store ”uspesifikke” diagnosegruppen. Et hovedformål med Nasjonalt Ryggnettverk er å legge til rette for klinisk forskning. Per i dag deltar vel 60 klinikerne i det tverrfaglige forskernettverket.

Vi i Nasjonalt Ryggnettverk er glad for at det skapes oppmerksomhet og debatt om viktige ryggmedisinske temaer. Etter å ha lest Fossums innlegg er vi blitt ytterligere styrket i synet på nødvendigheten av å utarbeide kunnskapsbaserte og ikke bare konsensusbaserte kliniske retningslinjer.

Anbefalte artikler