Se artikkelen og alle kommentarer

Ernæring er også medisin – og det må læres

Per Ole Iversen, Svein Olav Kolset Om forfatterne
Artikkel

Sykdom kan prinsipielt takles på tre måter – unnlate å behandle, utføre kirurgi eller gi medisiner. Uansett hvilket alternativ man velger, omfatter moderne behandling råd om riktig ernæring.

Det er i dag godt dokumentert at riktig ernæring kan forebygge mange lidelser senere i livet. Og som kjent er det oftest bedre å forebygge enn å behandle. Særlig gjelder dette hjerte- og karsykdommer og kreft, to sykdomsgrupper som er årsak til mye av sykeligheten og dødeligheten i Norge (1, 2). Overvekt og diabetes øker og utgjør en betydelig utfordring for morgendagens tverrfaglige behandling (3). Det samme gjelder spiseforstyrrelser (4). Mangeltilstander og feilernæring representerer to sykdomskategorier hvor kostholdsbehandling alene kan ha kurativ effekt. Dette gjelder ikke kun i de fattigste deler av vår verden. Ernæringsproblemer blant eldre i Norge fører ikke bare til økning i antall sykehusinnleggelser, de forekommer også i sykehus (5, 6). Enkle ernæringsmessige endringer vil kunne gi betydelige forbedringer i mange eldres livs- og helsesituasjon. Spørsmålet blir da om potensialet ved forebygging og behandling gjennom riktig ernæring har fått tilstrekkelig oppmerksomhet.

Institutt for ernæringsforskning, Universitetet i Oslo, er alene i Norge om å utdanne kliniske ernæringsfysiologer. Studiet omfatter ca. fem års utdanning, med et avsluttende hovedfag som er obligatorisk. Først gis en grundig innføring i basal humanbiologi før studentene spesialiseres innen fag rettet mot sitt fremtidige yrke. I denne siste delen av studiet oppholder de seg mye i kliniske avdelinger. Helt siden dette utdanningstilbudet ble opprettet, har kontakten med eksterne institusjoner vært avgjørende både for gjennomføringen av og for kvaliteten på utdanningen.

Reduserte budsjetter sammen med økt pasienttilstrømming til kliniske avdelinger har begynt å få konsekvenser for vår utdanning. I en hektisk hverdag med et fåtall kliniske ernæringsfysiologer per avdeling blir tiden til videre faglig fordypning ofte en salderingspost. Dette medfører redusert studentundervisning. Etter hvert vil det rasere fundamentet for den forskningsbaserte kunnskap omkring klinisk ernæring vi møysommelig bygger opp. Derfor er vi bekymret.

Vi har tillatelse til å uteksaminere ti kliniske ernæringsfysiologer per år. I 1990 angav Statens ernæringsråd at kliniske ernæringsfysiologer i somatiske sykehus opptok ca. 50 årsverk (7). Det tilsvarende antall i dag er 70, noe som tilsvarer kun 0,1 % av det totale antall årsverk (8). Behovet i sykehus er vanskelig å fastsette nøyaktig, men det er anslått å være henholdsvis én klinisk ernæringsfysiolog per 100 voksensenger og én per 30 barnesenger. Totalt skulle dette tilsi et minstebehov for 200 stillinger i sykehus (8). Både utdanningskapasiteten og antall stillingshjemler må økes, noe som medfører ekstra kostnader på kort sikt, men vi er overbevist om at det vil lønne seg over tid. Det er uansett neppe riktig å fjerne allerede etablerte stillinger (9).

I lys av disse tall kan man jo spørre seg i hvilken grad vår egen yrkesgruppe (legene) erkjenner behovet for tjenestene til kliniske ernæringsfysiologer. Vi spurte derfor alle legene ved en medisinsk avdeling i et lokalsykehus om de den foregående uken hadde hatt behov for klinisk ernæringsfysiolog i sitt pasientarbeid. 61 % svarte, og om lag halvparten av disse hadde hatt et slikt behov. Det samme spørsmålet ble rettet til alle legene ved den medisinske avdelingen i det tilhørende regionsykehus. Svarprosenten var 53, og kun en tredel hadde ønsket kontakt med klinisk ernæringsfysiolog. Vi ser utfordringen med å involvere legene sterkere både i utdanningen av kliniske ernæringsfysiologer og i det tverrfaglige, pasientrettede samarbeidet.

Tradisjonelt har ikke kliniske ernæringsfysiologer vært særlig involvert i primærhelsetjenesten, der forebygging er det mest sentrale av alle helsefremmende tiltak. I kommunehelsetjenesten er antall kliniske ernæringsfysiologer null, mens det antatte behovet er om lag én klinisk ernæringsfysiolog per 50 000 innbyggere (8).

Kunnskapsbasert ernæring (evidence based nutrition) i klinisk virksomhet har et stort potensial. Dette forutsetter at nye kliniske ernæringsfysiologer i økende grad ansettes og deltar i det tverrfaglige samarbeidet i sykehus og i primærhelsetjenesten. Mer aktiv bruk av ernæring vil ha positive effekter på pasientenes mulighet til å tåle store operative inngrep og vil dermed korte ned rekonvalesensperioden (10). Det utdannes nå kliniske ernæringsfysiologer som kan bidra med høy kompetanse innen et fag som vi mener bør spille en langt mer aktiv rolle i Helse-Norge. Medisinske fremskritt kommer – både teknisk og farmakologisk. De basale ernæringsbehov endres også, om enn ikke i samme takt. Vi må være der – sammen – for å takle utfordringene.

Anbefalte artikler