Diskusjon
Den høye svarprosenten (88 %) kan forklares med at det allerede har skjedd en seleksjon av leger som er positive til å besvare spørreskjemaer i og med etableringen av referansepanelet (64 % av 2 000 spurte ble med), og at disse legene også signaliserer interesse for legers livs- og arbeidssituasjon. Bortsett fra en viss overrepresentasjon av kvinner og en underrepresentasjon av privatpraktiserende spesialister, synes referansepanelet å være representativt for yrkesaktive leger i Norge i 1993 (11).
I studien har vi valgt en design med spørreskjema med preformulerte spørsmål. Det er nødvendig i en undersøkelse blant et såpass stort utvalg respondenter. En ulempe kan være at svaralternativene i for stor grad styrer respondentene. Særlig kan det være et problem i de spørsmål hvor legene er bedt om å velge tre felter som representerer problemområder, kunnskapsbehov eller hva pasientene presenterer. Dette kan ha medført noe overrapportering, men vi tror likevel undersøkelsen gir et riktig bilde.
Det har vært hevdet at leger har spesielle forutsetninger for å observere og vurdere de miljømedisinske farene (12 – 14). Det er åpenbart at norske leger erkjenner miljøproblemenes eksistens og alvorlighetsgrad. Fire av fem er enige i at den globale miljøsituasjonen er en stor trussel mot folkehelsen. I teorien ser det også ut til at norske leger er villige til å ta ansvar for den alvorlige miljøsituasjonen. Mer enn halvparten synes å mene at legene har et særlig ansvar for å bidra til bærekraftig miljø og utvikling.
Miljømedisinske ”aktivister” har gått inn for at leger bør gå foran som gode eksempler i å anlegge miljøforsvarlig livsstil, som de tidligere har gjort med røyking (3, 15). Det er oppsiktsvekkende at tre av fem kolleger er helt eller delvis enige i et så vidt radikalt forslag. Vi vet imidlertid ikke om dette ideal gjennomføres i praksis.
Kvinnelige leger bedømmer i høyere grad enn mannlige den globale miljøsituasjonen som en alvorlig helsetrussel. Det stemmer med at kvinner i den allmenne befolkningen vurderer miljøsituasjonen som mer alvorlig enn menn (16, 17).
Aldersvariasjonen i syn på miljøsituasjonen og legenes ansvar frembyr et interessant paradoks. Leger under 55 år ser mest alvorlig på de globale miljøfarene, men er minst enige i at leger har et særskilt ansvar. Også i befolkningen ellers finner vi at yngre mennesker vurderer miljøsituasjonen som mer alvorlig enn eldre (16, 17). Den inverse koblingen til ansvar er vanskeligere å forklare. En mulighet kan være at yngre kolleger som en konsekvens av medikaliseringskritikken er blitt mer restriktive i sin oppfatning av legerollen (18, 19).
Legene synes å resonnere logisk når de rangerer de globale miljøfaktorene som medfører størst fare for folkehelsen. De tre hyppigste svarene – befolkningsveksten, forbruksveksten og den økonomiske verdensorden – representerer grunnleggende etiologiske faktorer (1, 6, 9). Legenes vurdering av nasjonale miljøproblemer er stort sett i samsvar med nasjonale policydokumenter og kunnskapsbaser (7, 20).
Her er ett påfallende unntak. Norske leger oppfatter ”langvarig eksponering for et mangfold av potensielle miljøgifter i ”subtoksiske” doser” som en av de farligste miljøtruslene mot folkehelsen. Langtids lavdoseeksponering og samvirke mellom ulike kjemiske stoffer erkjennes også som et potensielt problem i den miljømedisinske faglitteraturen, men her understrekes mangelen på sikker kunnskap og vanskene med forskningsmessig dokumentasjon (7, 20). Det er overraskende at legene til tross for det svake vitenskapelige beslutningsgrunnlaget tar et så vidt klart standpunkt til alvoret i denne miljøfaren. Rangeringen kan være et metodologisk artefakt. Ved å ta denne miljøtrusselen med på listen over alternativer har vi i utgangspunktet gitt den legitimitet.
På bakgrunn av økende kompetansekrav på det miljømedisinske området (21) er det betenkelig at norske leger oppgir massemediene som sin fremste kilde til informasjon. En positiv tolking kan være at legene opplever mediene som en sentral kilde for å holde seg oppdatert om hva folk bekymrer seg for. Mer alvorlig er det hvis svaret gjelder deres egen faglige informasjonstilgang. I så fall indikerer svaret at miljømedisin er forsømt i tidsskrifter og videre- og etterutdanningskurs.
Vi kan slå fast at miljømedisinske problemstillinger er en realitet i klinisk praksis, i og med at halvparten av primærlegene og en firedel av spesialistene/sykehuslegene minst en gang i uken har en pasient med mulige miljørelaterte helseplager. Det presise omfang av miljømedisinske problemstillinger tillater ikke våre grove mål oss å si noe om. Vi har heller ikke data som gjør at vi kan skille mellom dokumenterte medisinske skadevirkninger og subjektivt fryktede eller opplevde koblinger mellom miljø og symptom. Når inneklima og tilsetningsstoffer i maten er blant de hyppigste henvendelsesårsakene, skyldes ikke det nødvendigvis miljømedisinske realiteter. Legesøkningen kan også være en funksjon av medieoppmerksomhet og behov for avklaring/forsikring. Dette gjenspeiler seg i våre legers erfaringer.
Mer enn hver tredje lege opplever ofte eller av og til ”ubegrunnet miljøfrykt” blant pasientene. Begrepet ”ubegrunnet miljøfrykt” er i seg selv problematisk. Begrepet ”begrunnet miljøfrykt” forutsetter sikker kunnskap om miljøfarene. Når både folk og leger oppfatter ”langvarig eksponering for et mangfold av potensielle miljøgifter i ”subtoksiske” doser” som en betydelig helsefare, og legene samtidig oppgir at de i høy grad mangler kunnskap om emnet, blir det vanskelig å skille mellom begrunnet og ubegrunnet miljøfrykt.
Opplysningsarbeid og forskning har vært fremhevet som legenes viktigste bidrag til bærekraftig miljø og utvikling (3, 15). Norske leger er enige i det. Klinisk praksis rangerer lavest på listen over tjenlige arbeidsmåter. Vi vet ikke hva legene legger i begrepet klinisk praksis i denne sammenheng. Det kan både omfatte legens økologiske ansvar (for eksempel antibiotikaforskrivning), legens miljømedisinske kyndighet i den aktuelle konsultasjonen og legens eventuelle veiledning av pasienter i miljøforsvarlig livsstil. Våre funn kan tyde på at norske leger har et nøkternt syn på hva man kan oppnå ved en individuell livsstilsstrategi.
Det har vært hevdet at legekontorer og sykehus bør gå foran som gode eksempler i å praktisere miljøforsvarlig drift (12). Ett av argumentene er den mulige ”oppdragende” virkning av at pasientene opplever at de som skal ta vare på helsen deres, også tar vare på miljøet. Nesten halvparten av legene er enige i at medisinske institusjoner bør ha et større miljøansvar enn andre virksomheter, men bare en tredel har erfart vektlegging av miljøforsvarlig drift på egen arbeidsplass de siste årene. Leger for miljø i USA har gjort ”greening of physicians’ offices and hospitals” til sin hovedsak i de kommende årene (22). Foreningen har også rettet oppmerksomheten mot de omfattende miljøproblemene som følger av de raskt ekspanderende biomedisinske forskningsbedriftene (23).
Formålet med vår studie var å granske i hvilken grad norske leger erkjenner de lokale og globale miljøtruslene og håndterer dem i praksis. Vi aner et mønster i våre funn som tyder på at den gamle regel om forskjell på liv og lære også gjelder for leger og miljømedisin. Legene erkjenner alvoret i miljøsituasjonen. De vedstår seg et særlig ansvar for bærekraftig miljø og utvikling. Men det er lite som tyder på at disse teoretiske erkjennelsene føres offensivt over i praksis. Legene mener helseinstitusjoner bør ha et større ansvar enn andre bedrifter for miljøvennlig drift. Likevel er det bare en av tre leger som rapporterer at miljøforsvarlig drift har vært viktig på deres arbeidsplass de siste fem årene. Legene sier at de har et omfattende kunnskapsbehov, men oppgir samtidig massemediene som sin viktigste informasjonskilde.
Også internasjonalt reflekteres det over hvorfor legene ikke er mer offensive i miljømedisinsk praksis, både politisk og klinisk (3, 4, 13). Blant forklaringene nevnes feltets kompleksitet, mangelen på sikker, forskningsbasert kunnskap og nærheten til politikken. I litteraturen hevdes det at legene får en stadig viktigere rolle som kompetente rådgivere i miljømedisinske spørsmål. Det gjelder både på det samfunnsmedisinske plan (15) og i det kliniske møtet (21, 22). Det er flere grunner til at kravene til miljømedisinsk kompetanse hos leger vil øke. For det første regner man med at de miljømedisinske problemene vil tilta i årene som kommer. For det andre er de aktuelle miljømedisinske risikoene ofte preget av kontrovers. Pasientorganisasjoner, miljøverngrupper, medier, bedrifter og politikere opererer gjerne på samme arena, med en blanding av dramatisering og bagatellisering. For den skremte og forvirrede pasient blir det viktig å møte en uavhengig lege som har kunnskap og inngir tillit. På bakgrunn av dette fremtidscenario mener vi våre funn bør stimulere til oppgradering av norske legers miljømedisinske kompetanse og aktivitet.