Annonse
Annonse

Prevalens av hypotyreose og hypertyreose i Nord-Trøndelag

Trine Bjøro*, Jostein Holmen, Øystein Krüger, Kristian Midthjell, Kristin Hunstad, Thomas Schreiner*, Liv Sandnes, Henrik Brochmann, T. Schreiner Om forfatterne

Omarbeidet etter artikkel publisert i European Journal of Endocrinology 2000 (13)

Thyreoideasykdommer og thyreoideafunksjonsforstyrrelser rammer en ikke ubetydelig del av befolkningen (1 – 3) og har i løpet av de siste tiårene fått stor oppmerksomhet. Men både hyppigheten og mønsteret av funksjonsforstyrrelse varierer fra land til land og er bl.a. avhengig av jodinntaket (4 – 6). Norge skiller seg fra en rekke land i Europa ved at vi ikke har jodmangel (7, 8). De fleste studiene over prevalens av thyreoideasykdom, både de norske og de utenlandske, er små og/eller utført i utvalg av befolkningen (5, 9 – 12).

I den omfattende Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT) fra 1995 – 97 var spørsmål om tidligere diagnostisert thyreoideasykdom med, og det ble tatt blodprøve til måling av thyreoideafunksjonsprøver. Formålet var å kartlegge forekomst av tidligere diagnostisert thyreoideasykdom, udiagnostiserte funksjonsforstyrrelser (hypo- og hypertyreose) og sammenhengen mellom funksjonsforstyrrelser og forekomst av antistoff mot thyreoideas peroksidase. Resultatene er tidligere publisert (13), og her presenteres de viktigste funnene.

Materiale og metode

Av Nord-Trøndelags 127 000 innbyggere ble alle de 94 009 som var 20 år og eldre invitert til å delta i helseundersøkelsen (HUNT 2), som foregikk fra august 1995 til juni 1997. Helseundersøkelsen ble gjennomført som et samarbeid mellom HUNT forskningssenter, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), Verdal, Statens institutt for folkehelse, Statens helseundersøkelser og Nord-Trøndelag fylkeskommune. Undersøkelsen var godkjent av Datatilsynet og regional komité for medisinsk forskningsetikk i Midt-Norge.

Alle deltakerne fylte ut et tresiders spørreskjema (skjema 1) med en lang rekke helserelaterte spørsmål, inkludert åtte spørsmål om thyreoideasykdommer (tab 1). Blodprøve til undersøkelse av thyreoideafunksjon ble tatt hos alle kvinner, hos 50 % av mennene over 40 år og hos 5 % av kvinner og menn i aldersgruppen 20 – 40 år (13).

Thyreoideafunksjonstester

Konsentrasjonen av thyreoideastimulerende hormon (TSH) ble målt ved Hormonlaboratoriet, Aker universitetssykehus. Hvis TSH-verdien var< 0,2 mIE/l, ble det i samme prøve målt konsentrasjon av fritt tyroksin og total trijodtyronin. Hvis TSH-verdien var> 4,0 mIE/, ble konsentrasjon av fritt tyroksin og antistoff mot thyreoideas peroksidase (anti-TPO) målt. Nivået av anti-TPO ble også målt i en tilfeldig valgt undergruppe hvis alder eller TSH-verdi ikke skilte seg fra resten. Konsentrasjonsmålingene av TSH, fritt tyroksin og total trijodtyronin ble foretatt med DELFIA fra Wallac, Turku, Finland, mens anti-TPO ble utført med luminoimmunoassay fra B.R.A.H.M.S. Diagnostica GmbH, Berlin, Tyskland. Laboratoriets referanseområder da undersøkelsen ble utført var: TSH 0,2 – 4,5 mIE/l, fritt tyroksin 8 – 20 pmol/l, total trijodotyronin 1,2 – 2,7 nmol/l og anti-TPO< 200 kU/l.

Dataanalyse

Usikkerhet for prevalenstallene er angitt ved standardfeil. Gruppeforskjeller ble testet med khikvadrattest. Kontinuerlige variabler ble testet med ikke-parametrisk test (tosidig Mann-Whitneys U-test). P-verdi< 0,05 ble regnet som statistisk signifikant.

Resultater

Deltakelsen var noe høyere for kvinner enn for menn, 74 % mot 65 %, men deltakelsen blant de eldste og de yngste var klart lavere. I aldersgruppen 35 – 75 år var fremmøtet 83 % blant kvinnene og 75 % blant mennene. Detaljert beskrivelse av deltakelsen i HUNT finnes på www.hunt.folkehelsa.no (14).

Svar på spørreskjema

3 126 kvinner (8,9 %) og 564 menn (1,8 %) svarte ja på minst ett av de thyreoidearelaterte spørsmålene i tabell 1, dvs. at de tidligere hadde fått påvist thyreoideasykdom eller thyreoideadysfunksjon. De fleste svarte ja på mer enn ett spørsmål.

Tabell 1   Spørsmålene om stoffskifte fra skjema 1 i Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag 1995 – 97 (HUNT)

Ja

Nei

Alder første gang

Har du noen gang fått påvist:

For høyt stoffskifte

For lavt stoffskifte

Struma

Annen sykdom i skjoldkjertelen

Bruker du eller har du brukt noen av disse medisinene:

Thyroxin

Neo-Mercazole

Er du operert i skjoldkjertelen?

Har du fått radiojodbehandling?

Hypertyreose. 2,5 % av kvinnene og 0,6 % av mennene hadde tidligere fått påvist høyt stoffskifte eller hypertyreose (tab 2). Figur 1 viser at prevalensen økte med alder, men i aldersgruppen 50 – 79 år var økningen liten. Vel 3 % av kvinnene og 1 % av mennene hadde fått diagnosen i denne aldersgruppen.

https://tidsskriftet.no/sites/default/files/styles/default_scaling_w1500/public/2002--fig200210017.jpg

Figur 1   Prevalens av tidligere påvist hypertyreose (topp), hypotyreose (midten) og struma (bunn) i prosent av dem som deltok i undersøkelsen

Blant dem som svarte ja på spørsmålet om de hadde fått påvist høyt stoffskifte, var det ingen som svarte nei på alle de tre spørsmålene om aktuell behandling for hypertyreose.

Hypotyreose. Lavt stoffskifte eller hypotyreose var tidligere påvist hos 4,8 % av kvinnene og 0,9 % av mennene, og prevalensen økte med alder (tab 2, fig 1). 7,5 % av kvinnene i alderen 60 – 69 år hadde tidligere fått påvist hypotyreose. I tabell 2 ser vi at 5,0 % av kvinnene og 1,0 % av mennene brukte eller hadde brukt tyroksin, dvs. noen flere enn dem som hadde fått påvist hypotyreose.

Tabell 2   Tidligere påvist thyreoideasykdom og behandling i prosent hos kvinner (n = 34 744) og menn (n = 30 519) med standardfeil i parentes

Diagnose

Behandling

Hypertyreose

Hypotyreose

Struma

Thyreoideasykdom

Karbimazol

Thyreoideakirurgi

131-Jod

Tyroksin

(%)

(%)

(%)

(%)

(%)

(%)

(%)

%

2,5

4,8

2,9

0,9

0,3

1,8

1,1

5,0

Kvinner

(0,08)

(0,11)

(0,09)

(0,04)

(0,03)

(0,07)

(0,06)

(0,10)

0,6

0,9

0,4

0,3

0,1

0,4

0,3

1,0

Menn

(0,03)

(0,04)

(0,03)

(0,03)

(0,01)

(0,03)

(0,03)

(0,06)

Struma. Prosentandelen som hadde fått påvist struma var 0,6 % blant de yngste kvinnene mot 5 % blant de eldste. Totalt sett hadde 2,9 % av kvinnene og 0,4 % av mennene fått påvist struma (tab 2, fig 1).

Thyreoideasykdom. Omkring halvparten av dem som svarte ja på dette spørsmålet hadde også svart ja på ett eller flere av spørsmålene om hypertyreose, hypotyreose eller struma. Gruppen omfattet for øvrig personer som tidligere hadde fått påvist andre sykdommer i thyreoidea.

Thyreoideafunksjonstester hos personer uten kjent thyreoideasykdom

Figur 2 viser median, 2,5- og 97,5-percentilene for TSH hos 19 327 kvinner og 9 754 menn som alle hadde svart nei på de åtte spørsmålene om tidligere kjent thyreoideasykdom og ev. behandling (tab 1). Det var en klar økning i TSH-verdiene med alder hos begge kjønn, og kvinner hadde signifikant høyere TSH-verdier enn menn (p< 0,001 (tosidig Mann-Whitneys U-test)). 2,5- og 97,5-percentilene var 0,49 – 5,70 mIE/l hos kvinner og 0,56 – 4,60 mIE/l hos menn, uansett alder.

https://tidsskriftet.no/sites/default/files/styles/default_scaling_w1500/public/2002--fig200210018.jpg

Figur 2   TSH-verdi (median, 2,5- og 97,5-percentilene) hos 19 327 kvinner (venstre) og 9 754 menn (høyre) uten tidligere påvist thyreoideasykdom. For alle uansett anti-TPO-verdi (heltrukket linje) og for dem uten positiv anti-TPO (stiplet linje)

Mengden antistoff mot thyreoideas peroksidase (anti-TPO) ble målt i serum med TSH> 4,0 mIE/l (1 082 kvinner og 370 menn) og i et tilfeldig utvalg av kvinner og menn uten kjent thyreoideasykdom (582 kvinner og 360 menn). Median, 2,5- og 97,5-percentilene ble beregnet etter at alle med positiv anti-TPO (>200 kU/l) var ekskludert for å beregne referanseverdier hos personer uten kjent thyreoideasykdom og uten positiv anti-TPO som tegn på autoimmun tyreoiditt. Hos kvinner uten positiv anti-TPO var 97,5-percentilen 3,6 mIE/l mot 5,7 mIE/l i hele gruppen. TSH-verdien var signifikant lavere i alle aldersgrupper hos kvinner uten positiv anti-TPO sammenliknet med hele gruppen (p< 0,001 (tosidig Mann-Whitneys U-test) (fig 2). Hos menn uten positiv anti-TPO var 97,5-percentilen for TSH 3,4 mIE/l mot 4,6 mIE/l i hele gruppen. I gruppen uten positiv anti-TPO var økningen i TSH-verdien med alder marginal for begge kjønn (fig 2).

Biokjemisk hypotyreose . Blant kvinner uten tidligere påvist thyreoideasykdom hadde 0,9 % TSH 10 mIE/l (tab 3), mot 0,4 % blant menn. Figur 3 viser prosentandelen i de ulike aldersgruppene. 97 % av kvinner og 92 % av menn med TSH 10 mIE/l hadde samtidig lavt nivå eller lavt normalt nivå av fritt tyroksin (<12 pmol/l). Imidlertid hadde bare 56 % av kvinnene og 37 % av mennene fritt tyroksin-nivå under nedre referansegrense (<8 pmol/l). Moderat forhøyet TSH-verdi (>4 og< 10 mIE/l) ble påvist hos 5,1 % av kvinnene og 3,7 % av mennene, men bare en liten del hadde samtidig fritt tyroksin< 8 pmol/l (5,2 % av kvinnene og 2,2 % av mennene med forhøyet TSH-verdi). Tar vi med dem som hadde fritt tyroksin-verdi i nedre del av referanseområdet (< 12 pmol/l) økte andelen til hele 76 % av kvinnene og 63 % av mennene. I figur 3 ser vi at det var like mange kvinner som menn under 40 år som hadde moderat forhøyet TSH-nivå (2,4 %). Prosentandelen økte nesten rettlinjet for kvinnene med økende alder til 6,5 % hos 70-åringene. Hos mennene var andelen stabil frem til 59 år, der den så økte kraftig til 6,1 % hos 70-åringene.

https://tidsskriftet.no/sites/default/files/styles/default_scaling_w1500/public/2002--fig200210019.jpg

Figur 3   Prevalens av TSH 10 mIE/l (topp) og TSH> 4 mIE/l og< 10 mIE/l (bunn) hos personer uten tidligere påvist thyreoideasykdom

Tabell 3   Prevalens av forhøyet TSH-nivå hos kvinner (n = 20 132) og menn (n = 10 165) uten tidligere påvist thyreoideasykdom

Forhøyet TSH

Forhøyet TSH og fritt T₄< 8 pmol/l

Forhøyet TSH og fritt T₄< 12 pmol/l

Antall

Prosent av alle (standardfeil)

Antall (Prosent av dem med forhøyet TSH)

Antall (Prosent av dem med forhøyet TSH)

Kvinner

TSH 10 mIE/l

  182

0,9 (0,06)

102 (56)

177 (97)

TSH> 4 og< 10 mIE/l

1 019

5,1 (0,15)

 52 (5,2)

773 (76)

Menn

TSH 10 mIE/l

   38

0,4 (0,05)

14 (37)

 35 (92)

TSH> 4 og< 10 mIE/l

  372

3,7 (0,19)

 8 (2,2)

233 (63)

Biokjemisk hypertyreose . Prevalensen av supprimert TSH-nivå (TSH £ 0,05 mIE/l) hos dem uten tidligere påvist thyreoideasykdom var 0,5 % blant kvinner og 0,1 % blant menn, men av disse hadde bare omkring halvparten samtidig forhøyet nivå av fritt tyroksin eller trijodtyronin (tab 4). Prevalensen i de ulike aldersgruppene er vist i figur 4. Prevalensen av for lavt, men ikke supprimert TSH-nivå, var høyest blant de yngste og blant de eldste.

https://tidsskriftet.no/sites/default/files/styles/default_scaling_w1500/public/2002--fig200210020.jpg

Figur 4   Prevalens av TSH £ 0,05 mIE/l (topp) og TSH> 0,05 mIE/l og< 0,2 mIE/l (bunn) hos personer uten tidligere påvist thyreoideasykdom

Tabell 4   Prevalens av lav TSH-verdi hos kvinner (n = 20 132) og menn (n = 10 165) uten tidligere påvist thyreoideasykdom

Lav TSH

Lav TSH samt forhøyet FT₄ og/eller forhøyet T₃

Antall

Prosent av alle (standardfeil)

Antall

(Prosent av dem med lav TSH-verdi)

Kvinner

TSH £ 0,05 mIE/l

93

0,5 (0,05)

55

(59)

TSH> 0,05 og< 0,2 mIE/l

66

0,3 (0,04)

 9

(14)

Menn

TSH £ 0,05 mIE/l

 9

0,1 (0,03)

 4

(44)

TSH> 0,05 og< 0,2 mIE/l

11

0,1 (0,03)

 3

(27)

Antistoff mot thyreoideas peroksidase (anti-TPO)

Prevalensen av positiv anti-TPO (>200 kU/l) i en tilfeldig valgt gruppe av kvinner (n = 582) og menn (n = 360) over 40 år og uten tidligere påvist thyreoideasykdom var henholdsvis 13,9 % (standardfeil 1,4) og 2,8 % (standardfeil 0,9) (p< 0,001) og viste ingen endring med alder. TSH-nivået var sikkert høyere hos personer med positiv anti-TPO sammenliknet med personer med negativ anti-TPO. Hos kvinnene var median TSH-verdi henholdsvis 2,5 og 1,5 mIE/l og hos menn 3,5 og 1,5 mIE/l (p< 0,001 for begge kjønn). Andelen som hadde forhøyet TSH-verdi (>4 mIE/l) var hos kvinner 24 % hos anti-TPO-positive og 2,4 % hos anti-TPO-negative, henholdsvis 40 % og 3,5 % hos menn (p< 0,001 for begge kjønn).

Figur 5 viser at prosentandelen med positiv anti-TPO varierte med TSH-nivå hos både kvinner og menn. Lavest andel med positiv anti-TPO så vi i gruppen med TSH 0,2 og £ 2,0 mIE/l, hvor bare 7,9 % av kvinnene og ingen av de 197 mennene som ble undersøkt i denne gruppen hadde positiv anti-TPO. En liten økning i TSH-nivå (>2,0 og £ 4,0 mIE/l) mer enn doblet andelen med positiv anti-TPO, slik at 20 % av kvinnene og 6,9 % av mennene hadde positive anti-TPO-verdier. Andelen med positiv anti-TPO økte med økende TSH-verdier og var høyere hos kvinner enn hos menn, men ved TSH> 10 mIE/l var det ingen kjønnsforskjell og 86 % hadde positive anti-TPO-verdier.

https://tidsskriftet.no/sites/default/files/styles/default_scaling_w1500/public/2002--fig200210021.jpg

Figur 5   Prevalens med positiv anti-TPO ved økende TSH-verdier hos kvinner (svart) og menn (grått). Fra Bjøro og medarbeidere (13)

I gruppen med lav TSH-verdi (<0,2 mIE/l) var det også en markert økning i andelen med positiv anti-TPO (34,7 % av kvinnene og 16,7 % av mennene).

Diskusjon

Nesten 9 % av kvinnene og 2 % av mennene hadde altså tidligere fått påvist thyreoideasykdom eller thyreoideafunksjonsforstyrrelse, og av disse hadde omkring halvparten fått påvist hypotyreose. I tillegg hadde 1,4 % av kvinnene og 0,5 % av mennene biokjemisk hypo- eller hypertyreose, og enda høyere prevalens av subkliniske eller latente funksjonsforstyrrelser (henholdsvis 5,3 % og 3,8 %).

Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT) er spesiell på den måten at den er stor, den omfatter hele befolkningen over 20 år og den hadde høyt oppmøte, spesielt i aldersgruppen 35 – 80 år. Det høye antall i de ulike gruppene gjør at usikkerheten for prevalenstallene er liten.

Prevalens av thyreoideasykdommer og -dysfunksjon avhenger både av befolkningsgruppene som er studert, av jodinntaket og ikke minst definisjonene på thyreoideadysfunksjon. Ved biokjemisk screening er grenseverdier avgjørende. Ifølge de nye retningslinjene for thyreoideatesting fra The National Academy of Clinical Biochemistry (NACB) (15), som også er anbefalt av The European Thyroid Association, skal referanseverdier for TSH bestemmes ut ifra en eutyreoid populasjon uten kjent thyreoideasykdom, verken hos personen eller i familien, som ikke har synlig eller palpabel struma, som er anti-TPO-negative og som ikke bruker medikamenter. Tar vi utgangspunkt i denne definisjonen, selv om vi ikke kjenner til familieforekomst av thyreoideasykdommer og bare har opplysninger om påvist struma, ikke palpabel struma, vil referanseområdet for TSH basert på populasjonen i Nord-Trøndelag være 0,5 – 3,5 mIE/l (2,5- og 97,5-percentilene). Beregninger fra USA har på tilsvarende måte gitt referanseområde for TSH på 0,3 – 4,0 mIE/l (16). Det er viktig å være klar over at referanseverdiene ikke er identiske med grensene for definert funksjonsforstyrrelse eller sykdom.

Prevalens av tidligere diagnostisert hypertyreose var lavere i vår undersøkelse enn i en omfattende undersøkelse i Storbritannia (17), mens prevalensen av udiagnostisert hypertyreose var temmelig lik. I Skandinavia har danskene den høyeste prevalensen av udiagnostisert hypertyreose (0,6 – 0,9 % hos kvinner avhengig av jodinntaket) (5) mens svenskene har den laveste (0,2 % hos kvinner) (12). Prevalens av hypertyreose og hypotyreose avhenger bl.a. av jodinntaket (4 – 5). Områder med lavt jodinntak har høyere prevalens av hypertyreose, og andelen av toksisk knutestruma er høyt i forhold til områder med høyt jodinntak. I slike områder er autoimmun hypertyreose (Graves’ sykdom) den vanligste årsaken til hypertyreose (4 – 5).

Vanderpump og medarbeidere (17) rapporterte at 7,1 % av kvinnene i Storbritannia hadde tidligere påvist hypotyreose, mens vi fant 4,8 % i Nord-Trøndelag. Blant mennene var det motsatt, 0,5 % i Storbritannia mot 0,9 % i Nord-Trøndelag. Prevalensen av udiagnostisert hypotyreose i Nord-Trøndelag var høyere både hos menn og kvinner sammenliknet med Sverige og Storbritannia (12, 17). Prevalensen av tidligere påvist hypotyreose hos kvinner over 70 år i Nord-Trøndelag var nesten det dobbelte av det Brochmann og medarbeidere fant i Nærøy i 1989 (9) (6,2 % mot 3,5 %). Prevalensen av forhøyet TSH-nivå var ikke endret (13), verken hos menn eller kvinner.

Det er vanskelig å sammenlikne prevalens av biokjemisk hypotyreose i ulike undersøkelser. En amerikansk undersøkelse fra 2000 viste at 9,5 % av befolkningen (kvinner og menn samlet) hadde TSH> 5,1 mIE/l (3), mens i vår undersøkelse hadde bare 5,3 % forhøyet TSH-verdi, til tross for at vi brukte en lavere grense (TSH> 4 mIE/l). Både en nyere undersøkelse fra Rotterdam (18) og den klassiske undersøkelsen til Sawin og medarbeidere (2) viste klart høyere prevalens av forhøyet TSH-verdi, spesielt hos eldre kvinner (henholdsvis 11 % og 13 %) enn det vi fant. Derimot fant Rivolta og medarbeidere omtrent samme prevalens av subklinisk hypotyreose i Italia som det vi fant (19).

Noe overraskende fant vi en relativt høy prosentandel (0,9 %) med TSH> 10 mIE/l blant kvinner under 40 år, mens i aldersgruppen 40 – 49 år hadde 0,6 % TSH> 10 mIE/l. En årsak til dette kan være at både legene og pasientene selv oftere tenker på hypotyreose som årsak til mulige plager hos kvinner som nærmer seg overgangsalder, enn hos de yngste. Terskelen for å rekvirere TSH-måling er derfor trolig lavere jo eldre pasienten er, og dermed øker sjansen for å påvise hypotyreose. Prevalensen av lett forhøyet TSH-verdi viste ikke det samme mønsteret.

Thyreoideadysfunksjonen og spesielt hypotyreose utvikler seg gradvis. Bare en liten del av dem med moderat forhøyet TSH-nivå hadde samtidig fritt tyroksin-verdi under nedre referansegrense, men de aller fleste hadde fritt tyroksin-verdi i nedre del av referanseområdet. En omvendt sammenheng mellom TSH og fritt tyroksin er velkjent. Våre resultater viser hvor vanskelig det er å etablere grenser som skiller frisk fra syk.

Er resultatene fra selvrapportering av tidligere påvist thyreoideasykdom til å stole på? Vi mener at flere holdepunkter taler for at resultatene er valide. For det første var spørsmålet formulert slik: ”Har du tidligere fått påvist lavt stoffskifte, høyt stoffskifte, struma?” Dessuten kunne vi kontrollere om diagnosen stemte med behandlingen. Ingen som hadde fått påvist hypotyreose hadde samtidig svart nei på spørsmålet om tyroksinbehandling. På samme måte var det ingen med tidligere påvist hypertyreose som hadde svart nei på alle spørsmålene om aktuell behandling for hypertyreose. Likevel var det så mye som omkring 20 % som ikke hadde svart på spørsmålene om aktuell behandling.

Ifølge Norsk Medisinaldepot ble det i 1997 solgt 1,16 millioner doser av 0,1 mg Thyroxin-Na i Nord-Trøndelag. Den gjennomsnittlige døgndosen for substitusjonsbehandling er 0,100 – 0,125 mg daglig. Det vil si at mellom 2,6 % (hvis døgndosen er 0,125 mg) og 3,3 % (hvis døgndosen er 0,100 mg) av den voksne befolkningen brukte Thyroxin-Na. Det passer godt med at omkring 3 % svarte at de brukte eller hadde brukt Thyroxin-Na.

Klare tilfeller av hyper- og hypotyreose gir en rekke plager og kan føre til komplikasjoner, og det er derfor enighet om at disse pasientene skal behandles. Imidlertid er både diagnostikk og behandling av de lettere formene, latent eller biokjemiske hypo- og hypertyreose, omdiskutert. Lette forandringer i thyreoideaparametrene kan utvikles også som følge av generell sykdom, og det er derfor viktig å utelukke annen sykdom. Vedvarende latent hypertyreose er en risikofaktor for atrieflimmer i hvert fall hos eldre (20). I en oppfølgingsstudie over ti år viste Parle og medarbeidere (21) at en enkelt lav TSH-måling (< 0,5 mIE/l) hos personer som var 60 år og eldre, var assosiert med økt mortalitet uansett årsak, men spesielt forårsaket av hjerte- og karsykdom. De fant ingen sikker økt mortalitet hos personer med TSH> 5 mIE/l, tendensen var heller den motsatte. Eldre personer med vedvarende lav TSH-verdi må følges med hensyn til utvikling av hypertyreose og/eller hjertearytmi, men det er diskutert om disse bør behandles for sin latente hypertyreose før de får kliniske symptomer (21).

En studie fra Nederland viste at subklinisk hypotyreose er en betydelig risikofaktor for arteriosklerose og hjerteinfarkt hos eldre kvinner (18). Men lipidmønsteret var ikke endret hos personer med moderat forhøyet TSH-verdi. Først hos dem med TSH> 10 mIE/l så man økning i total- og LDL-kolesterolnivå og fall i HDL-kolesterolnivå (22, 23). Det er også vist at det ufordelaktige lipidmønsteret kan reverseres med tyroksinbehandling (24 – 27). Men om tyroksinbehandling reduserer risikoen for utvikling av hjerte- og karsykdom og død, vet man ennå ikke.

Antistoff mot thyreoideas peroksidase (anti-TPO) er en markør på en autoimmun prosess i thyreoidea. 13,9 % av kvinnene mot bare 2,8 % av mennene over 40 år hadde positiv anti-TPO, og det var ingen økning med økende alder etter 40 år. Vi har tidligere funnet lavere prevalens av positiv anti-TPO hos blodgivere under 45 år sammenliknet med blodgivere over 45 år (28). Sannsynligvis blir anti-TPO målbar i sirkulasjonen lenge før forandringer i thyreoideafunksjonen kan påvises ved endringer i TSH-konsentrasjonen.

Både kjønns- og aldersbetingede forskjeller i mediant TSH-nivå og 97,5-percentilen forsvant når personer med positiv anti-TPO ble ekskludert fra analysene. Økende TSH-nivå med alder i populasjonen skyldes høyere TSH-nivå hos personer med anti-TPO. Vi fant ingen økning i prevalensen av positiv anti-TPO med økende alder etter 40 år, men prevalensen av forhøyet TSH-nivå økte med økende alder. Dette støtter teorien om at den autoimmune prosessen i thyreoidea starter tidligere i livet og at funksjonsforstyrrelsene i thyreoidea kommer til syne mange år etter at anti-TPO kan påvises i blodet.

En epidemiologisk tverrsnittsundersøkelse som HUNT 2 kan ikke si noe sikkert om årsaksforholdene. Men at over 80 % av dem med nyoppdaget hypotyreose også hadde positiv anti-TPO, kan tyde på at autoimmune prosesser er årsaken til de fleste hypotyreosetilfellene hos voksne i vårt land. Vi har ikke noen sikker informasjon om årsakene til de nyoppdagede hypertyreosetilfellene, men 27 % av dem med supprimert TSH-verdi hadde positiv anti-TPO og TSH-reseptorantistoff (13). Vi ser dessuten at blant tidligere thyreoideafriske hadde 35 % av kvinnene og 17 % av mennene med TSH< 0,2 mIE/l positiv anti-TPO.

Prevalensen av positiv anti-TPO i ulike undersøkelser er vanskelig å sammenlikne fordi det er brukt ulike målemetoder, det er manglende internasjonal standardisering av slike metoder og ulike definisjon av referanseverdier (29). I vår undersøkelse har vi brukt en veldokumentert metode og satt grensen mellom positiv og negativ relativt høyt for ikke å inkludere personer med gråsoneverdier. Vår studie viser tydelig korrelasjon mellom thyreoideafunksjonsforstyrrelse og positiv anti-TPO. Selv en liten økning av TSH-verdien innenfor referanseområdet fra 0,2 – 2 mIE/l til 2 – 4 mIE/l førte til en markert økning i prosentandelen av personer med positiv anti-TPO. Vanderpump og medarbeidere viste at jo høyere TSH-verdien var over 2 mIE/l, desto større var risikoen for å utvikle klinisk hypotyreose både hos anti-TPO-positive og -negative, men risikoen var størst for de anti-TPO-positive (17). Denne sammenhengen var uavhengig av alder.

Både miljøfaktorer og genetiske faktorer er involvert i utviklingen av thyreoideasykdom. Med unntak av jod, vet vi lite om miljøfaktorer. Påvisning av genetiske faktorer i utvikling av autoimmun thyreoideasykdom ble tidlig gjort i familiestudier (30) og i nyere tvillingstudier fra Danmark (31), men man har ikke klart å identifisere gen eller genloci for autoimmun thyreoideasykdom (32). Autoimmunitet er en viktig faktor både i utvikling av hypertyreose og hypotyreose i vårt land.

Alle former for thyreoideasykdom er hyppigere blant kvinner enn blant menn. For tidligere diagnostisert thyreoideasykdom varierte ratioen kvinner : menn mellom 4,2 og 7,1, lavest for hypertyreose og høyest for struma. Forholdet var 5,0 for positiv anti-TPO. Men for nyoppdaget hypotyreose var forholdet mellom kvinner og menn bare 2, noe som var overraskende lavt. Det er altså viktig å huske på at funksjonsforstyrrelser i thyreoidea ikke bare er en kvinnesykdom.

1

Tunbridge WM, Evered DC, Hall R, Appelton D, Brewis M, Clark F et al. The spectrum of thyroid disease in a cimmunity: the Wickham survey. Clin Endocrinol 1977; 7: 481 – 93.

2

Sawin CT, Castelli WP, Hershman JM, McNamara, P, Bacharach P. The aging thyroid. Thyroid deficiency in the Framingham study. Arch Intern Med 1985; 145: 1386 – 8.

3

Canaris GJ, Manowitx NR, Mayor G, Ridgway EC. The Colorado thyroid disease prevalence study. Arch Intern Med 2000; 160: 526 – 34.

4

Laurberg P, Pedersen KM, Hreidarsson A, Sigfusson N, Iversen E, Knudsen PR. Iodine intake and the pattern of thyroid disorders: a comparative epidemiological study of thyroid abnormalities in the elderly in Iceland and in Jutland, Denmark. J Clin Endocrinol Metab 1998; 83: 765 – 9.

5

Knudsen N, Bülow I, Jørgensen T, Laurberg P, Ovesen L, Perrild H. Comparative study of thyroid function and types of thyroid dysfunction in two areas in Denmark with slightly different iodine status. Eur J Endocrinol 2000; 143: 485 – 91.

6

Delang F. Disorders induced by iodine deficiency. Thyroid 1994; 4: 107 – 28.

7

Frey H, Rosenlund B, Storli U. Utskillelse av jod i urinen i enkelte norske befolkningsgrupper 1971 – 72. Tidsskr Nor Lægeforen 1974; 94: 982 – 7.

8

Kapelrud H, Frey HM, Theodorsen L. Utskillelse av jod i urinen. Tidsskr Nor Lægeforen 1987; 107: 1320 – 1.

9

Brochmann H, Bjøro T, Gaarder PI, Hanson F, Frey HM. Prevalence of thyroid dysfunction in elderly subjects. Acta Endocrinol 1989; 117: 7 – 12.

10

Bjøro T, Frey HM, Larsen IF, Brochmann H, Hanson F, Gaarder PI. Thyreoideadysfunksjon og thyreoideaantistoffer i befolkningsgrupper over 70 år. Tidsskr Nor Lægeforen 1989; 109: 1048 – 51.

11

Sundbeck G, Lundberg P-A, Lindstedt G, Jagenburg R, Edén S. Incidence and prevalence of thyroid disease in elderly women: results from the longitudinal population study of elderly people in Gothenburg, Sweden. Age Ageing 1991; 20: 291 – 8.

12

Petersen K, Lindstedt G, Lundberg P-A, Bengtson C, Lapidus L, Nyström E. Thyroid disease in middel-aged and elderly Swedish women: thyroid-related hormones, thyroid dysfunction and goitre in relation to age and smoking. J Intern Med 1991; 229: 407 – 14.

13

Bjøro T, Holmen J, Krüger Ø, Midthjell K, Hunstad K, Schreiner T et al. Prevalence of thyroid disease, thyroid dysfunction and thyroid peroxidase antibodies in a large unselected population. The Health Study of Nord-Trøndelag (HUNT). Eur J Endocrinol 2000; 143: 639 – 47.

14
15

Demers LM, Spencer CA, red. Laboratory medicine practice guidelines. Laboratory support for the diagnosis and monitoring of thyroid disease. www.nacb.org/monograph/Thyroid_index.htm (10.11.2001).

16

Spencer CA, Takeuchi M, Kazarosyn M, MacKenzie F, Beckett GJ, Wilkinson E. Interlaboratory/intermethod differences in functional sensitivity of immunometric assays for thyrotropin (TSH): impact on reliability of measurement of subnormal concentration. Clin Chem 1995; 41: 367 – 74.

17

Vanderpump MPJ, Tunbridge WMG, French JM, Appleton D, Bates D, Clark F et al. The incidence of thyroid disorders in the community: a twenty-year follow-up of the Wickham Survey. Clin Endocrinol 1995; 43: 55 – 68.

18

Hak AE, Pols HAP, Visser TJ, Drexhage HA, Hofman A, Witterman JCM. Subclinical hypothyroidism is an independent risk factor for atherosclerosis and myocardial infarction in elderly women: the Rotterdam study. Ann Intern Med 2000; 132: 270 – 8.

19

Rivolta G, Cerutti R, Colombo R, Miano G, Dionisio P, Grossi E. Prevalence of subclinical hypothyroidism in a population living in the Milan metropolitan area. J Endocrinol Invest 1999; 22: 693 – 7.

20

Sawin CT, Geller A, Wolf PA, Belanger AJ, Baker E, Bacharach P et al. Low serum thyrotropin concentrations as a risk factor for atrial fibrillation in older persons. N Engl J Med 1994; 331: 1249 – 52.

21

Parle JV, Maisonneuve P, Sheppard MC, Boyle P, Franklyn JA. Prediction of all-cause and cardiovascular mortality in elderly people from one low serum thyrotropin result: a 10-year cohort. Lancet 2001; 358: 861 – 5.

22

Staub JJ, Althaus BU, Engler H, Ryff AS, Trabucco P, Marquardt K et al. Spectrum of subclinical and overt hypothyroidism; effect on thyrotropin, prolactin, and thyroid reserve, and metabolic impact an peripheral target tissues. Am J Med 1992; 92: 631 – 42.

23

Kung AW, Pang RW, Janus ED. Elevated serum lipoprotein (a) in subclinical hypothyroidism. Clin Endocrinol 1995; 43: 445 – 9.

24

Arem R, Patsch W. Lipoprotein and apolipoprotein levels in subclinical hypothyroidism; effect of levothyroxine therapy. Arch Intern Med 1990; 150: 2097 – 100.

25

Caron P, Calazel G, Parra HJ, Hoff M, Louvet JP. Decreased HDL cholesterol in subclinical hypothyroidism; the effect of L-thyroxine therapy. Clin Endocrinol 1990; 33: 519 – 23.

26

Bogner U, Arbtz H-R, Peters H, Schleusener H. Subclinical hypothyroidism and hyperlipoproteinaemia: indiscriminate L-thyroxine treatment not justified. Acta Endocrinol 1993; 128: 202 – 6.

27

Diekman T, Lansberg PJ, Kastelein JJ, Wiersinga WM. Prevelance and correction of hypothyroidism in a large cohort of patients referred for dyslipidemia. Arch Intern Med 1995; 155: 1490 – 5.

28

Bjøro T, Gaarder PI, Smeland EB, Kornstad L. Thyroid antibodies in blood donors: prevalence and clinical significance. Acta Endocrinol 1984; 105: 324 – 9.

29

Feldt-Rasmussen U. Analytical and clinical performance goal for testing autoantibodies to thyroperoxidase, thyroglobulin, and thyrotropin receptor. Clin Chem 1996; 42: 160 – 3.

30

Bartels EJ. Heredity in Graves’ disease. København: Munksgaard, 1941.

31

Brix TH, Christensen K, Holm NV, Harvald B, Hegedus L. A population-based study of Graves’ disease in Danish twins. Clin Endocrinol 1998; 48: 397 – 400.

32

Allahabadia A, Gough SCI. The different approaches to the genetic analysis of autoimmun thyroid disease. J Endocrinol 1999; 163: 7 – 13.

Kommentarer

(0)
Annonse
Annonse