Røykerestriksjoner i en psykiatrisk avdeling

Sheraz Yaqub*, Lavrantz Kyrdalen Om forfatterne
Artikkel

Nikotin er den mest brukte vanedannende substans i verden. Sammenhenger mellom psykiske lidelser og røyking er et vel kjent tema i internasjonal litteratur. Det gjelder både sammenhenger mellom forskjellige psykiske lidelser og røykevaner samt nikotinets effekt på signalsubstanser i sentralnervesystemet (1, 2). Særlig gjelder dette nikotinets direkte effekt på det dopaminerge system (3). Røyking av tobakk påvirker også metabolismen og effekten av diverse psykofarmaka, psykiatrisk symptomatologi og øker risikoen for misbruk av andre substanser (4). Økende kunnskap om nikotinets nevrofarmakologiske effekter og virkning på farmakodynamikken bør føre til økt oppmerksomhet omkring den ofte eksessive røyking hos psykiatriske pasienter. Økt forekomst av røykerelaterte somatiske lidelser hos disse pasientene understreker betydningen av skjerpet oppmerksomhet overfor problemet (5).

Røyking er også ofte assosiert med kaffedrikking. Koffeinets sentralstimulerende effekt har vært kjent i århundrer. Den negative effekten av overdreven kaffedrikking hos pasienter med angstlidelser er likeledes velkjent (6, 7). Stort forbruk av tobakk og kaffe er et problem i mange psykiatriske avdelinger, også fordi det påvirker behandlingsmiljøer negativt ved at pasientene gjerne splittes i grupper av røykere og ikke-røykere. Dermed fragmenteres det sosiale miljøet som er en viktig del av behandlingsopplegget i psykiatriske avdelinger.

Vi ville spesifikt se på hvilke følger stenging av røykerommet hadde på forskrivning av ekstra medisiner og på behandlingsmiljøet. Vi gjorde dette retrospektivt ved å gjennomgå journaler til pasienter med opphold i avdelingen før og etter røykerommet ble stengt. Vårt utgangspunkt var at det ut fra et teoretisk grunnlag burde være en positiv sammenheng mellom mindre røyking og mindre medisinforbruk. I det følgende beskrives noen effekter av stenging av røykerommet i en åpen psykiatrisk post for kortidsbehandling.

Materiale og metode

Røykerommet i en post med 20 i hovedsak frivillig øyeblikkelig hjelp-innlagte pasienter ble stengt 1.3. 2001. Bakgrunnen var en negativ utvikling av behandlingsmiljøet, med uttalt gruppedanning og bekymring for effekten av det totale forbruk av tobakk og kaffe på forbruket av psykofarmaka, særlig etterspørselen etter beroligende medikamenter og hypnotika. Pasientene ble anvist plass for røyking utendørs. Det ble ikke innført endringer i tilgangen til kaffe i avdelingen etter stengingen av røykerommet.

Undersøkelsen av effekter av stengingen på forbruket av ekstraforskrivninger utover pasientens faste medikasjon ble foretatt ved at de 30 sist utskrevne pasienter før stengingen ble sammenliknet med de 30 neste etter stenging. Fordelingen av pasientene i begge grupper er vist i tabell 1. Gruppene var sammenliknbare når det gjaldt kjønn og alder, men gruppene ble ikke sammenliknet med henblikk på diagnose. Undersøkelsen ble gjort retrospektivt og uten at intensjonen om undersøkelsen var gjort kjent for leger og miljøpersonale på forhånd – dette for å hindre påvirkning av forskrivningspraksis. Gruppene ble sammenliknet med hensyn til antall forordnede doser benzodiazepiner, hypnotika, nevroleptika og antihistaminer under oppholdet i avdelingen. Funnene er bearbeidet statistisk med SPSS. Toutvalgs t-test ble gjort på gruppen før (n = 30) og gruppen etter (n = 30) stenging. Signifikansgrensen ble satt til p< 0,05. Det ble videre beregnet gjennomsnitt for utlevering av ekstra medisiner, totalt og fordelt på undergrupper av medikamenter (hypnotika, benzodiazepiner, nevroleptika og antihistaminer) før og etter stenging av røykerommet, samt standardavvik (SD), og 95 % konfidensintervall (95 % KI).

Tabell 1   Pasienter i gruppen før og etter stenging av røykerommet fordelt etter kjønn og alder under eller over 30 år

Fordeling

Før stenging

Etter stenging

Menn< 30 år

 2

 4

Menn 30 år

15

11

Kvinner< 30 år

 1

 4

Kvinner 30 år

12

11

Totalt

30

30

Resultater

Etter stenging av røykerommet ble det totale antall forskrivninger av ekstra medisiner redusert med ca. to tredeler (fra gjennomsnitt 16, SD 15,9 til gjennomsnitt 6, SD 9,0 per pasient per opphold). Denne reduksjonen på 10 er statistisk signifikant (p<0,01, 95 % KI 3,2 – 16,6). Størst var reduksjonen i forbruk av hypnotika mens endringen i forskrivning av benzodiazepiner, nevroleptika og antihistaminer ikke var statistisk signifikant (p> 0,05) (tab 2).

Tabell 2   Gjennomsnittstall med standardavvik for antall forskrivninger av ekstra medisiner fordelt på hypnotika, benzodiazepiner, nevroleptika og antihistaminer gitt per pasient under et opphold før og etter stenging av røykerommet, samt endring med 95 % konfidensintervall

Før stenging Gjennomsnitt (SD)

Etter stenging Gjennomsnitt (SD)

Endring(95 % KI)

Hypnotika

3,5  (5,9)

0,9 (1,6)

2,6 (0,4 – 4,9) 

Benzodiazepiner

8,8 (16,5)

3,9 (9,2)

4,9 ( − 2,1 – 11,8)

Nevroleptika

3,6  (7,6)

0,9 (1,8)

2,7 ( − 0,2 – 5,5) 

Antihistaminer

0,2  (0,6)

0,4 (1,5)

− 0,2 ( − 0,8 – 5,5) 

Kaffeforbruket etter stenging av røykerommet ble også redusert. Ifølge rapporter fra kjøkkenpersonalet er reduksjonen ca. 6 kg per uke. Miljøpersonalet rapporterer om bedre sosialt miljø med økt samvær mellom pasientene i felles oppholdsrom, og om roligere kvelder og netter. Etter initial, heftig mediedebatt, som stengingen av røykerommet utløste, har det ikke vært sterke reaksjoner blant pasienter behandlet i avdelingen (8). Derimot har flere kommentert det positive med en røykfri post og bedring av inneklima. Mediene har vist stor interesse for de positive følgene av stengingen og mye er blitt skrevet om dette (9, 10).

Diskusjon

Tidligere internasjonale studier av røykeforbud i psykiatriske avdelinger har vist overveiende positive resultater vurdert ut fra forskjellige kriterier. Vår undersøkelse støtter tidligere konklusjoner (11 – 13). Vi har ikke funnet tilsvarende studier fra norske psykiatriske avdelinger. Totaleksponeringen for nikotin og kaffe er åpenbart blitt redusert som følge av stengingen. Reduksjonen i medikamentforbruk skyldes sannsynligvis en kombinasjon av farmakologiske effekter og positive miljøeffekter av reduksjonen i forbruk av to så potente sentralstimulerende substanser som nikotin og koffein (14, 15). Undersøkelsen er gjort over et begrenset tidsrom, og pasientmaterialet er følgelig relativt lite. I og med at vi i vår studie har brukt ”historiske kontroller” som sammenlikningsgruppe kan det ikke utelukkes at andre faktorer enn stenging av røykerommet kan ha påvirket medikamentforbruket. For eksempel kan legenes kunnskap om interaksjoner mellom nikotin, koffein og medikamenter ubevisst ha påvirket forskrivningen. At vi ikke har sammenliknet gruppene diagnostisk, er en ytterligere svakhet ved studien. Funnene taler likevel for at den aktuelle problemstillingen fortsatt bør vies oppmersomhet og for at denne undersøkelsen bør følges opp med ny evaluering i et langtidsperspektiv.

Anbefalte artikler