B.G. Iversen svarer:

Bjørn G. Iversen Om forfatteren
Artikkel

Risikoen for mennesker er særlig knyttet til inhalasjon av miltbrannsporer. Derfor er det forskjell på frittflygende pulver i en brevsorteringsmaskin og en miltbrannpasient i en seng. Anbefalte smitteverntiltak blir av den grunn forskjellige. Tilstedeværelsen av miltbrannsporer på klær, gulv, i oppkast eller avføring er ikke farlig i seg selv. Sporene må få kontakt med defekt hud, svelges eller inhaleres for å gi sykdom. Det er meg bekjent ikke dokumentert smitte mellom mennesker annet enn for hudmiltbrann i svært sjeldne tilfeller. Både før og etter miltbranntilfellene i USA anbefales sykehushygieniske standardtiltak i prestisjetunge tidsskrifter (1, 2). WHO understreker i sine omfattende retningslinjer fra 1998 – med historiske referanser tilbake til 1800-tallet – hvor lite smittsomt miltbrann er (3). Standardtiltak sammen med flekkdesinfeksjon, som Folkehelsa anbefaler, tar høyde for å bryte de reelle smitteveiene som finnes ved miltbrann. De inkluderer bruk av hansker, munnbind, øyebeskyttelse og smittefrakk ved behov (4). Våre råd er i overensstemmelse med råd fra bl.a. USA, Storbritannia og WHO.

Andersen viser til interne retningslinjer ved Ullevål universitetssykehus. Disse er svært kontroversielle innen smittevernet i sykehus og har vakt oppgitthet. Ved tilfeldig oppdaget miltbrann hos en inneliggende pasient skal – ifølge Ullevåls retningslinjer – personell som har stelt pasienten, øyeblikkelig vaske hendene og desinfisere dem i 5 % kloramin før de tar på munnbind, smittefrakk og hansker. Etter prøvetaking skal eksponert personell fraktes til anvist garderobe og dusje med såpe og vann. Likevel må disse personene, inntil prøvesvar foreligger, bruke munnbind, hansker og smittefrakk for å få lov til å arbeide. Alt dette for en sykdom som knapt er dokumentert å kunne smitte mellom mennesker! Dette er – i motsetning til hva Andersen hevder – overhodet ikke i samsvar med rådene fra Rigshospitalet i København (5). I refererte artikkel argumenteres det kun for hva vi vil kalle luftsmitteregime, hovedsakelig på grunn av sykdommens alvorlighet og mangelfulle nyere erfaringer, særlig i moderne intensivavdelinger.

Bioterrorisme og miltbranntrusselen er alvorlig, og det er viktig å komme frem til rasjonelle løsninger basert på den kunnskapen vi har. ”Hva-hvis”-leken og teoretisk tankespinn skaper farlig frykt og ikke konstruktiv beredskap. Andersen har i denne saken dessverre bidratt til å øke frykten og usikkerheten.

Anbefalte artikler