Miltbrann som biologisk våpen og smitterutiner i sykehus

Bjørg Marit Andersen Om forfatteren
Artikkel

Bacillus anthracis (miltbrannbakterien) er lett tilgjengelig og lett å dyrke. Sporene aggregerer ved væte, og smittedosen er vanligvis 2 000 – 10 000 sporer. Tørre sporer aeroliserer som separate mikrober. Et luftangrep med 10 kg Bacillus anthracis over et område på 10 ⋅ 2 mil tilsvarer atombomben over Hiroshima. I en by med 500 000 innbyggere vil 50 kg infisere 125 000 personer, fremkalle 95 000 dødsfall og medføre et enormt behov for antibiotikaprofylakse (1).

Antraks (miltbrann) var tidligere ingen sjelden sykdom. Smitte skjedde ved kontakt, via luft, ved inntak av forurenset mat og vann eller ved miljøforurensning fra sår, luftveissekret eller intestinalsekret. Tidligere ble miltbrann behandlet under ”strengeste isolasjon av pasienter, og strengeste desinfeksjon”, og inngikk blant de meldepliktige smittsomme sykdommer med ”ondartet beskaffenhet” som skal isoleres (2).

Bjørn Iversen ved Folkehelsa hevder på lederplass i Tidsskriftet nr. 29/2001 at pasienter med miltbrann ikke medfører smitterisiko og at slike pasienter derfor ikke skal isoleres (3). Han hevder også at lungeantraks ikke er smittsomt, og at ”synlig tilsølte klær” med ”pulver” skal skiftes (3). Dette virker underlig når det kan være over 100 000 bakterier og sporer uten at klær virker tilsølte.

Lungeantraks er mediastinitt og pneumoni med en karakteristisk tendens til å utvikle hemoragisk nekrose i alveolære septa og en svært stor mengde bakterier i det inflammatoriske eksudatet (4). Lungeantraks med hoste, ekspektorat og respiratorbehandling vil være en miljørisiko. Det samme gjelder tarmantraks med oppkast og diare… med store bakteriemengder. Også hudsår har rikelig med bakterier og sporer som kan spres i miljøet. Å følge Iversens anbefalinger (3) medfører derfor en miljørisiko i åpne flersengsrom eller intensivenheter.

Folkehelsa har brukt funn av ”hvitt pulver” som klar indikasjon for profylaktisk bruk av ciprofloksacin. Dette medvirker til forståelsen av antraks som en svært farlig sykdom. Det er inkonsekvent når Folkehelsa stenger et postkontor ved funn av hvitt pulver, gjennomfører rigid dekontaminering og gir ciprofloksacin og samtidig mener at en mulig antrakspasient i sykehus skal håndteres med harelabb i flersengsrom hva angår smitteverntiltak.

I de interne retningslinjer for antraks ved Ullevål universitetssykehus (5) vektlegges lav smittefare og at man følger detaljerte retningslinjer for luft- og kontaktsmitteisolasjon. Dette er i samsvar med rutiner anbefalt ved Rigshospitalet i Danmark (6). Detaljering gir trygghet og underbygger sykehusets juridiske og økonomiske ansvar i forbindelse med pasientbehandling, smittehåndtering og personalansvar.

Anbefalte artikler