Hvordan holder norske hudleger seg faglig oppdatert?

Klinikk og forskning
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Abstract

    Vi ønsket å studere hvordan norske hudleger holder seg faglig oppdatert, med spesiell vekt på deres bruk av medisinske tidsskrifter og Internett, og utarbeidet et spørreskjema, som ble sendt til 170 hudleger (inkludert leger under spesialistutdanning) i april 2001. Svar ble mottatt fra 129 (76 %), hvorav 16 svar ble ekskludert fra analyse.

    Hudlegene rapporterte at de ukentlig brukte gjennomsnittlig 149 minutter (95 % konfidensintervall (KI) 129 – 168 minutter) til lesing av artikler i medisinske tidsskrifter. 90 % hadde tilgang til Internett på arbeid og/eller hjemme. Overleger brukte mer tid per uke til Internett i faglig sammenheng enn de privatpraktiserende (146 minutter (KI 98 – 195 minutter) mot 72 minutter (KI 52 – 93 minutter)). Flere sykehusleger hadde vansker med å ta eller få fri til å delta på kurs og kongresser (p< 0,01) og med finansieringen (p< 0,001) enn privatpraktiserende. De fleste hudleger anså papirversjonen av medisinske tidsskrifter (88 %) og kurs og kongresser (79 %) som viktig i sin videre- og etterutdanning, mens færre anså medisinske databaser på Internett (57 %) og nettversjonen av tidsskrifter (35 %) som viktig. Logistisk regresjon viste at færre privatpraktiserende enn sykehusleger (p = 0,011) og flere kvinner enn menn (p = 0,014) følte utilstrekkelighet i forhold til den økende mengde medisinsk informasjon.

    Internett er blitt en integrert del av norske hudlegers hverdag, men har foreløpig ikke erstattet tradisjonelle former for medisinsk etterutdanning.

    Abstract

    Background

    . We have explored continuing medical education among Norwegian dermatologists, especially their use of medical journals and the Internet.

    Material and methods

    . In April 2001, a questionnaire was sent to 170 dermatologists, including junior doctors in specialist training. 129 questionnaires (76 %) were returned, of which 16 were excluded from the analysis.

    Results

    . Mean time used per week reading articles in medical journals was 149 minutes (95 % confidence interval (CI) 129 – 168 minutes). 90 % of the respondents had Internet access at work and/or at home. Hospital consultants used the Internet for medical purposes for significantly more time per week than doctors in private practice (146 minutes (CI 98 – 195 minutes) versus 72 minutes (CI 52 – 93 minutes)). More hospital doctors had difficulties in getting or taking time off to attend courses and congresses (p< 0.01) and with financial costs (p< 0.001) than those in private practice. Most dermatologists found the paper version of journals (88 %) and courses and congresses (79 %) to be important for their continuing medical education, while fewer found medical databases on the Internet (57 %) and the Internet version of journals (35 %) to be so. In a logistic regression model, fewer private practitioners than hospital doctors (p = 0.011) and more female than male doctors (p = 0.014) had a feeling of insufficiency in regard to the increasing amount of medical information.

    Interpretation

    . The Internet has become part of the professional life of most Norwegian dermatologists, but has so far not replaced traditional forms of continuing medical education.

    Artikkel

    Leger er pålagt å holde seg faglig oppdatert. I tillegg til å lese artikler i medisinsk-vitenskapelige tidsskrifter og annen faglitteratur, foregår legers etterutdanning ved veiledning og internundervising på sykehus og ved deltakelse på kurs, kongresser og andre typer møter. Nye pedagogiske læringsmodeller er under utvikling, bl.a. basert på Internett.

    Internett har bedret tilgangen til medisinsk informasjon, både for leger og pasienter. Søk i medisinske databaser på nettet letter identifiseringen av artikler relevante for spesifikke emner, og slike artikler er nå tilgjengelige i sammendrag eller fulltekst på Internett. Dette kan ha endret legers lesevaner og måten de holder seg faglig oppdatert på, men det foreligger få undersøkelser om dette.

    Dermatologisk diagnostikk er i stor grad basert på visuell inspeksjon av huden. Dette gjør Internett, med sin mulighet for innhenting og videresending av bilder i elektronisk format, spesielt egnet som hjelpemiddel for hudleger, både i klinisk og pedagogisk sammenheng (1 – 5).

    Vi ønsket å studere hvordan norske hudleger holder seg faglig oppdatert, med spesiell vekt på deres bruk av medisinske tidsskrifter og Internett. Vi ønsket også å undersøke om Internett påvirker deres forhold til pasientene og om den økende mengden medisinsk informasjon påvirker deres opplevelse av mestring.

    Materiale og metode

    Materiale og metode

    Vi utarbeidet et firesiders spørreskjema basert på en tidligere undersøkelse blant norske leger (6) og på en pilotstudie. Spørreskjemaet ble sendt med vanlig post i april 2001 til alle medlemmer av Norsk dermatologisk selskap med adresse i Norge, i alt 170 leger (36 % kvinner). Det ble foretatt purring per post fire uker senere.

    Resultatene er presentert dels som prosentandeler og dels som gjennomsnittsverdier, eventuelt med 95 % konfidensintervall. Grupper av hudleger ble også sammenliknet med bruk av khikvadrattest, og simultane effekter ble studert ved bruk av logistisk regresjon. P-verdier £ 0,05 ble betraktet som statistisk signifikante.

    Resultater

    Resultater

    129 leger (76 %) besvarte spørreskjemaet. Ikke alle spørsmål ble besvart av alle. Svar fra pensjonister (n = 12) og fra medlemmer som arbeidet i annen spesialitet (n = 4), ble utelukket fra analysene. Legenes stillingskategori, kjønn og alder fremgår av tabell 1.

    Tabell 1  

    Karakteristika ved 113 hudleger (inkludert leger i utdanningsstilling) vedrørende bruk av medisinsk faglitteratur og Internett. Tidsangivelsene er gjennomsnitt med 95 % konfidensintervall i parentes

    Alle¹(n = 113)

    Overleger²(n = 48)

    Privat praktiserende (n = 47)

    Assistent leger (n = 14)

    Prosentandel kvinner

    34  

    27  

    28  

    64  

    Gjennomsnittsalder (år)

    47,9

    49,4

    50,1

    35,9

    Tid brukt per uke (minutter) til

    Lesing av artikler

    149 (129 – 168)

    179 (144 – 215)

    128 (104 – 152)

    133 (86 – 179)

    Lesing av annen faglitteratur

     86 (74 – 99)  

     95 (70 – 120) 

     74 (61 – 87)  

    116 (80 – 152)

    Prosentandel med tilgang til Internett

    På arbeid

    59  

    83  

    33  

    71  

    Hjemme

    88  

    72  

    87  

    79  

    På arbeid og/eller hjemme

    90  

    94  

    87  

    93  

    Tid brukt per uke (minutter) på

    Internett³ i faglig sammenheng⁴

    112 (87 – 137)

    146 (98 – 195)

    72 (52 – 93) 

    91 (44 – 139)

    Internett³ i annen sammenheng⁴

    106 (87 – 126)

    118 (84 – 152)

    99 (69 – 129)

    92 (51 – 133)

    • Inkludert fire leger med annen eller ikke oppgitt stillingskategori

    • Inkludert universitetsansatte i hoved- og bistilling

    • Inkludert elektronisk post (e-post)

    • Omfatter kun leger med Internett-tilgang

    Tid brukt per uke til lesing av medisinske tidsskrifter (både papir- og Internett-versjon) og av annen medisinsk faglitteratur fremgår av tabell 1. 83 % av legene oppgav at de hadde lest i minst fem av de siste seks utgavene av Tidsskrift for Den norske lægeforening . Av fire navngitte dermatologiske tidsskrifter var British Journal of Dermatology mest lest; 39 % hadde lest i minst fem av de siste seks utgavene.

    90 % av hudlegene hadde tilgang til Internett på arbeid og/eller hjemme (tab 1). 83 % av overlegene, 70 % av de privatpraktiserende og 85 % av assistentlegene brukte Internett i medisinsk eller annen yrkesmessig sammenheng, mens 89 %, 48 % og 64 % (p< 0,001) brukte elektronisk post (e-post) i slik sammenheng. Tid brukt per uke til Internett og e-post i medisinsk og ikke-medisinsk (privat) sammenheng fremgår av tabell 1.

    Blant dem med Internett-tilgang mente 88 % at nettet var nyttig for faglig oppdatering. 59 % mente det samme om informasjon om kurs, kongresser og andre møter, 25 % om ledige stillinger og 12 % om legemidler og medisinsk utstyr.

    92 % av legene hadde hatt pasienter eller pårørende som brakte med seg medisinsk informasjon fra Internett som de ønsket legen skulle vurdere. 60 % av legene mente at dette ikke påvirket lege-pasient-forholdet, 35 % mente det påvirket forholdet oftest på en positiv måte, mens 6 % mente det påvirket forholdet oftest på en negativ måte. 28 % hadde mottatt forespørsler fra pasienter over e-post, og 23 % hadde brukt e-post for å kommunisere med kolleger om pasienter.

    Kurs- og kongressdeltakelsen var noe høyere blant overlegene enn blant de andre legene (ikke signifikant) (tab 2). Likevel mente færre overleger at de fikk delta på så mange kurs og kongresser som de syntes de hadde behov for (tab 2). Både overleger og assistentleger hadde oftere vansker med å få eller ta fri til kurs og med finansieringen enn privatpraktiserende hudleger. I tillegg ble mangel på tilbud rapportert som et problem hos mange assistentleger (tab 2).

    Tabell 2  

    Kurs- og kongressaktivitet siste 12 måneder blant norske hudleger (n = 109) og årsaker til at behovet for kurs og kongresser ikke blir dekket. Tallene angir prosentandel av legegruppene

    Overlege (%)

    Privat praktiserende (%)

    Assistent lege (%)

    P-verdi

    > 10 dager på kurs og kongresser

    43

    36

    29

    Ikke signifikant

    Får dekket sitt behov for slike møter

    40

    75

    46

    < 0,01 

    Vansker med å få/ta fri til slike møter

    89

    57

    77

    < 0,01 

    Vansker med å finansiere deltakelse

    89

    31

    85

    < 0,001

    Mangel på tilbud

    13

    14

    46

    < 0,05 

    Hudlegene ble bedt om å anføre på en fempunktsskala hvor viktige ulike kilder for medisinsk informasjon var for deres videre- og etterutdanning. Andelene som mente kildene var viktige eller svært viktige, er vist i tabell 3.

    60 % av overlegene, 72 % av de privatpraktiserende og 43 % av assistentlegene var fornøyd med det medisinske utdanningstilbudet (p = 0,11). 56 % mente de klarte å tilegne seg den informasjon som er nødvendig for å være medisinsk oppdatert i sitt daglige arbeid, og det var ikke-signifikante forskjeller mellom de tre legegruppene (henholdsvis 52 %, 68 % og 36 %; p = 0,067). Likevel var 58 % av overlegene, 30 % av de privatpraktiserende og 57 % av assistentlegene (p = 0,017) enig i at den økende mengden medisinsk informasjon gav dem en følelse av utilstrekkelighet.

    Tabell 3  

    Andel av norske hudleger (n = 113) som vurderte kilder for medisinsk informasjon¹ som viktig eller svært viktig i sin etterutdanning og faglige oppdatering. Tallene angir prosentandel totalt og av legegruppene

    Alle²(%)

    Overlege (%)

    Privat praktiserende (%)

    Assistent leger (%)

    Medisinske tidsskrifter (papirversjon)

    88

    96

    81

    86

    Kurs, kongresser og andre møter

    79

    77

    83

    71

    Medisinske databaser på Internett

    57

    66

    48

    64

    Uformell kontakt med kolleger

    55

    43

    59

    93

    Formaliserte møter på arbeidsplassen

    51

    63

    24

    86

    Tilbakemeldinger fra pasientene

    44

    31

    50

    71

    Epikriser, brev og henvisninger

    38

    29

    43

    50

    Medisinske tidsskrifter (nettversjon)

    35

    40

    28

    43

    Strukturert veiledning

    24

    17

    29

    36

    Systematisk evaluering

    23

    25

    16

    43

    Andre Internett-sider

    15

    11

    15

    29

    Informasjon fra helsemyndighetene

     6

     2

     7

    14

    Massemedier

     3

     0

     7

     0

    • Medisinske fagbøker var ikke tatt med i spørreskjemaet

    • Inkludert fire leger med annen eller ikke oppgitt stillingskategori

    Logistisk regresjon med stillingskategori, kjønn og aldersgruppe (< 40, 40 – 50, 50 – 60 og> 60 år) som uavhengige variabler, viste at færre privatpraktiserende enn overleger (p = 0,011) og flere kvinner enn menn (p = 0,014) var enig i at den økende mengden medisinsk informasjon gav dem en følelse av utilstrekkelighet (avhengig variabel). Alder var ingen signifikant faktor (p = 0,154).

    Diskusjon

    Diskusjon

    Svarprosenten vurderes som tilfredsstillende. Som i andre studier basert på egenrapportering uten objektiv registrering av respondentenes utdanningsaktiviteter, kan denne type subjektive svar tendere til å gi overdrevent positive svar sammenliknet med hva det faktisk er grunnlag for (6, 7).

    Studien viser at lesing av medisinske tidsskrifter utgjør en viktig del av hudlegers etterutdanning, og at Internett ikke synes å ha endret dette. Fortsatt står papirversjonen av tidsskrifter sterkt. Dette kan forandre seg etter hvert som flere tidsskrifter blir tilgjengelig i fulltekst på nettet, og legene blir mer fortrolig med de muligheter Internett gir for rask innhenting av oppdatert og kunnskapsbasert medisinsk informasjon. Tiden som ble brukt på lesing av tidsskrifter var oppgitt som kortere enn tiden angitt blant assistentleger ved amerikanske hudavdelinger for ti år siden (8), men omtrent den samme som vist blant norske leger i 1999 (6).

    Den høye lesefrekvensen av Tidsskriftet (som er tilgjengelig i fulltekst på nettet) avspeiler nok den posisjonen et generelt, nasjonalt tidsskrift har blant leger, og Tidsskriftet synes å utgjøre en betydelig del av tidsskriftlesingen for hudleger, slik det også er for norske leger generelt (7, 9). Det er nylig vist at skandinaviske leger lettere oppfatter medisinsk informasjon når de leser tekst på sitt morsmål fremfor engelsk-språklig tekst (P. Gulbrandsen og medarbeidere, 4th International congress on peer review in biomedical publication, Barcelona, september 2001).

    Tilgangen til Internett er høy blant norske hudleger og høyere enn i tilsvarende studier blant norske leger i årene forut for denne undersøkelsen (6, 10), og hudlegene brukte samlet sett mer tid på Internett-aktiviteter enn norske leger i 1999 (6). Nesten en tredel av assistentlegene har ikke Internett-tilgang på arbeid, noe som burde være en selvfølge i 2001. Forklaringen kan være at ikke alle sykehus har tilfredsstillende teknologi til å tilby generell nettilgang fra sykehusets regulære datamaskiner. At bare en tredel av de privatpraktiserende har nettilgang på arbeid, skyldes nok også strenge restriksjoner for ekstern tilkopling av datamaskiner som brukes til pasientjournaler, og at privatpraktiserende leger derfor foretrekker å benytte Internett hjemme (6).

    Internett synes å ha blitt en integrert del av hudlegers hverdag, men i større grad for sykehuslegene enn for de privatpraktiserende. Internett gir muligheter for faglig oppdatering for alle leger, både i og utenfor sykehus. Mange privatpraktiserende leger arbeider enten i solopraksis eller i en liten gruppepraksis uten samme tilgang til et aktivt læringsmiljø som sine sykehuskolleger. Internett er blitt ansett som en måte å utjevne slike forskjeller på. Denne studien og andre tilsvarende studier (6, 11) tyder ikke på at Internett er blitt en slik utjevnende faktor. Internett synes mer å ha forsterket tilgangen til tradisjonelle former for læring enn erstattet dem.

    Bruken av Internett og e-post som hjelpemiddel i kommunikasjonen mellom pasient og lege er fortsatt ikke vanlig (12 – 15), heller ikke blant hudleger (16 – 18), men vil antakelig bli det (19). Vi synes det er oppmuntrende at så få hudleger reagerer negativt på at pasienter bringer med seg medisinsk informasjon fra Internett til sine legekonsultasjoner, slik det også ble funnet i en undersøkelse blant norske leger (12).

    Ifølge nyere pedagogikk har tradisjonelle former for undervisning og kunnskapsformidling mindre innvirkning på legers læringsutbytte enn selvstyrte læringsaktiviteter og læringsmiljøet på arbeidsplassen (20, 21). Likevel skårer kurs og kongresser høyt som utdanningsaktiviteter blant hudleger på samme måte som blant norske leger generelt (22). Behovet for å delta på kurs og kongresser ble vurdert som bedre dekket hos de privatpraktiserende enn hos sykehuslegene, noe som kan forklares med bedre økonomi og bedre muligheter til å ta fri fra privatpraksis enn fra sykehus. Assistentleger har noe mindre kurs- og kongressaktivitet, har vansker med å få fri og vansker med finansiering. Dette understreker hvor viktig det er at Legeforeningens utdanningsfond fungerer godt (23). Strukturert veiledning og systematisk evaluering skårer relativt lavt som elementer i assistentlegenes videreutdanning, og dette tyder på et visst forbedringspotensial for denne delen av spesialistutdanningen.

    I en studie i 1994 rapporterte 68 % av norske leger at de klarte å holde seg tilstrekkelig faglig oppdatert (22), en noe høyere andel enn i vår studie, og færre kvinner enn menn gav uttrykk for at de klarte å holde seg oppdatert (22), tilsvarende det vi fant om hudlegers følelse av utilstrekkelighet.

    Flere hudleger ved sykehus enn i privatpraksis rapporterte at den økende mengden medisinsk informasjon gav dem en følelse av utilstrekkelighet. Sykehusleger, inkludert assistentleger, har oftere enn privatpraktiserende ansvaret for sykere pasienter med mer kompliserte sykdomsbilder, slik at behovet for og kravet om å være faglig oppdatert kan være større og mer tyngende. Opplevelse av mestring kan også være knyttet til grad av autonomi og fleksibilitet i arbeidssituasjonen, noe privatpraktiserende har i større grad enn sykehusleger.

    Alder og klinisk erfaring antas ofte å være avgjørende for opplevd mestring i yrkesrollen, men denne studien gav ingen sikker støtte for dette. Hvorvidt dagens yngre leger, som i større grad enn tidligere er kvinner, vil oppnå en lavere grad av opplevd mestring med tiden enn det dagens spesialister gir uttrykk for, er uvisst, og denne faren må has in mente.

    Studien viser at medisinske tidsskrifter, kurs, kongresser og andre møter, sammen med uformell og formalisert kontakt med kolleger, fortsatt er de viktigste elementene i hudlegers etterutdanning. Internett benyttes først og fremst til å lette tilgangen til medisinsk informasjon, men må antas å spille en stadig større rolle som læringsmedium og som kommunikasjonsmiddel mellom lege og pasient.

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media