Utplassering av hjertestartere kan gi falsk trygghet

Tom Sundar, Pål Gulbrandsen Om forfatterne
Artikkel

De første hjertestarterne ble innført i 1985 og er siden blitt videreutviklet. I sommer signaliserte daværende helseminister Tore Tønne at utplassering av hjertestartere burde være en prioritert oppgave.

God dekning

Ifølge direktør Tore Lærdal i Lærdal Medical i Stavanger, en av flere leverandører av hjertestartere, er over 100 000 apparater spredt på verdensbasis, og Norge ligger langt fremme.

– Det er gjort forsøk med utplassering på flyplasser der folk nærmest kan gripe til hjertestarteren som et brannslokningsapparat, og det ser ikke ut til å ha skapt noen problemer, sier Lærdal.

Prisen på et apparat er 20 000–30 000 kroner, men forventes å falle.

– Ifølge den amerikanske kardiologforeningen er kostnad-nytte-analysene gunstige, dersom det finnes hjertestarter et sted der man kan forvente minst ett tilfelle av hjertestans per fem år, og der tidsavstanden til hjelp er mer enn fem minutter. I fly må man regne annerledes, på grunn av de store alternativkostnadene ved å lande i tilfeller der diagnosen er usikker, sier Tore Lærdal.

Med ca. 20 utplasserte apparater har Kvinnherad kommune, som har 13 200 innbyggere, den beste dekning av hjertestartere i landet. Det sier Sigurd Brattetveit i Hjertevakten AS, en av flere forhandlere. Han opplyser at operatørene av hjertestarterne er opplært etter retningslinjer gitt av Norsk rescusiteringsråd og i samarbeid med AMK-sentraler.

Overlege Ole-Jørgen Ohm ved Haukeland Sykehus har mottatt pasienter som har overlevd etter å ha blitt gjenopplivet ved større arbeidsplasser der det finnes hjertestarter. Han mener at utplassering er hensiktsmessig i store bedrifter, ved oljeboringsplattformer, på transatlantiske fly og større båtfartøyer.

– Men det bør gjøres med en kritisk holdning, og folk må få nødvendig opplæring, så de ikke vegrer seg for å bruke utstyret, sier Ohm.

Utplassering av hendige hjertestartere krever både forhåndsoverveielser og oppfølgingsarbeid, sier Lars Wik. Foto T. Sundar

Behov for nasjonal plan

– Hjertestarterne er både teknisk sikre og enkle å bruke. Opplæringen er grundig prøvd ut på flypersonell, konstaterer anestesilege Lars Wik ved Norsk akuttmedisinsk kompetansesenter (NAKOS). Senteret er opprettet for å styrke akuttmedisinsk kompetanse i Norge, og holder til ved det medisinske og anestesiologiske forskningsmiljøet ved Ullevål universitetssykehus.

Nå advarer han mot falsk trygghet, og slår kaldt vann i blodet på dem som tror at resultatene kommer av seg selv, bare man får utplassert et stort nok antall hjertestartere.

– Uten å kartlegge og definere behovet for slikt utstyr, kommer vi ingen vei, sier han. Han viser til at de fleste tilfellene av hjertestans skjer i hjemmet, der overlevelsen er tilnærmet lik null. Bare 30 % av stanstilfellene skjer i det offentlige rom. Den typiske pasienten er en mann eller kvinne rundt 65 år. I en typisk norsk kommune overlever bare 5 % av dem som får hjertestans. I Oslo er denne andelen på 7–8 %.

– Tiden er den viktigste enkeltfaktoren for overlevelse. Sannsynligheten for å overleve minsker med 10 % for hvert minutt som går, fra hjertestansen inntreffer og til man får gitt et sjokk. Ved å forkorte utrykningstiden og desentralisere tilgjengeligheten til hjertestartere, kan vi få bedre overlevelsestall i Norge. Men det er viktig å planlegge riktig, slik at utstyret settes ut der hvor folk flest bor og oppholder seg. Det er også viktig å få kontroll med hvor utstyret finnes og hvordan det blir brukt, sier Lars Wik.

Han oppfordrer myndighetene, fagmiljøene og brukermiljøer til å utvikle systemer for kvalitetskontroll, varsling, opplæring og sertifisering.

– Stortinget har bestemt at det i løpet av 2002 skal lages en plan for utplassering av hjertestartere. Samtidig bør det etableres en sentral prosjektkomité som skal samarbeide med AMK-sentralene, ambulansetjenesten og andre interessegrupper, for å redde flere liv, sier Lars Wik.

Anbefalte artikler