Kan desinfeksjonsmidler bidra til bakteriell antibiotikaresistens?

Even Heir, Solveig Langsrud, Maan S. Sidhu, Martin Steinbakk Om forfatterne

Antibiotikaresistente bakterier er et økende problem. Utstrakt bruk av antibiotika og den økende bruken av bredspektrede antibiotika er de viktigste årsakene til denne utviklingen (1). Biocider i form av desinfeksjonsmidler og antiseptiske midler brukes mye i human- og veterinærmedisinen så vel som i næringsmiddelindustrien. Infeksjonsforebyggende tiltak i sykehusmiljø kan medføre større forbruk av slike midler. Biocider tilsettes såper, tannkremer, kosmetikk, tekstiler og plastprodukter (inkludert leker og kjøkkenredskaper) (2, 3). Forbrukerne blir utsatt for aktiv markedsføring av rengjøringsmidler og andre hygieneprodukter tilsatt desinfeksjonsmidler. Biocider benyttes dermed i økende omfang av ikke-profesjonelle.

Resistens mot enkelte desinfeksjonsmidler ser ut til å være utbredt i miljøer hvor disse midlene brukes regelmessig. Desinfeksjonsmiddelresistens har hittil ikke ført til de samme globale problemene som antibiotikaresistens, men dette kan endre seg. Større seleksjonspress kan føre til økt forekomst av både antibiotika- og desinfeksjonsmiddelresistente mikroorganismer og bidra til flere problemer innen farmasi, sykehus og næringsmiddelindustri.

Det er nødvendig med økt innsats for å undersøke den praktiske betydningen av resistens mot desinfeksjonsmidler og sammenhengen med antibiotikaresistens. I denne artikkelen gir vi en oversikt over desinfeksjonsmiddelresistens og koblingen til antibiotikaresistens.

Egenskaper til antibiotika og biocider

Antibiotika og biocider har samme formål: Å redusere forekomsten av uønskede mikroorganismer. Antibiotika er naturlige organiske forbindelser som vanligvis benyttes i lave konsentrasjoner ved behandling av infeksjoner hos mennesker og dyr. Biocider i form av desinfeksjonsmidler og antiseptiske midler er kjemiske forbindelser som brukes på henholdsvis overflater av utstyr og på levende vev. Mens antibiotika ofte har spesifikke angrepspunkter som gjør dem anvendelige mot en begrenset mengde organismer, har desinfeksjonsmidler gjerne mange angrepspunkter og effekt mot flere organismer (4). Bruk av bredspektrede desinfeksjonsmidler og antiseptiske midler vil kunne føre til utvikling av mekanismer som gir kryssresistens mellom strukturelt og kjemisk ikke-relaterte forbindelser. Tabell 1 (5) gir en oversikt over kjente resistens- og virkningsmekanismer for ulike aktive komponenter i desinfeksjonsmidler som benyttes i kliniske miljøer og i næringsmiddelindustri.

Tabell 1   Rapporterte resistensmekanismer og virkningsmekanismer for ulike aktive komponenter i desinfeksjonsmidler som brukes klinisk og i næringsmiddelindustrien (5)

Gruppe

Eksempler

Bruk

Inaktivering¹

Inpermeabel membran

Effluks

Slimproduksjon

Annen mekanisme

Angrepssted i bakterien

Alkoholer

Etanol

Isopropanol

Klinisk, (Næringsmiddelindustri)

Forandring i fosfolipid i cytoplasma-membran

Fosfolipider og proteiner i cytoplasmamembran

Aldehyder

Glutaraldehyd Formaldehyd

Klinisk

X

X

Proteiner i cellemembran, RNA og DNA

Biguanider

Klorheksidin

Klinisk

X

X

X

X

Fosfolipider i cytoplasmamembran

Bisfenoler

Triklosan

Klinisk

X

X

X

Endring i lipidsyntese

Fosfolipider i cytoplasmamembran

Halogener

Klorin Jod

Klinisk, næringsmiddelindustri

X

Enzymer og andre proteiner, DNA

Peroksygener

Hydrogen peroksid Pereddiksyre Persulfat

Klinisk, næringsmiddelindustri

X

X

Enzymer og andre proteiner, DNA

Fenoler/kresoler

Fenol Kresol

Klinisk

(X)

X

Fosfolipider i cytoplasmamembran

Kvartære ammoniumforbindelser

Cetrimid Benzalkoniumklorid

Klinisk, næringsmiddelindustri

(X)

X

X

X

Fosfolipider i cytoplasmamembran

Amfotære tensider

Tego

Klinisk, næringsmiddelindustri

X

Fosfolipider i cytoplasmamembran

  • Parentes angir at det ikke er enighet om betydningen av mekanismen

Biologisk grunnlag for resistens

En oversikt over antatt viktige resistensmekanismer mot biocider i bakterier er gitt i figur 1.

Figur 1   Bakterier kan inneha flere mekanismer som gir resistens mot antimikrobielle midler. Eksempler er utpumping (effluks) over membranen uttrykt via gener lokalisert på plasmider (og kromosomalt) (a), enzymatisk degradering av det antimikrobielle midlet (b), endringer i yttermembranen, blant annet nedsatt uttrykk av porinproteiner som hindrer antimikrobielle midler å trenge inn i cellen (c)

Redusert opptak over cellemembranen

De fleste antimikrobielle forbindelser har sin virkning intracellulært, men fysiske og kjemiske egenskaper i bakteriens overflate har ofte stor betydning for følsomhet overfor desinfeksjonsmidler og antiseptiske midler (5). Gramnegative bakterier er generelt mindre følsomme for slike midler enn grampositive bakterier. En grunn til dette er at gramnegative bakterier er omgitt av to membraner, cytoplasmamembranen og yttermembranen, som er en effektiv barriere mot mange antimikrobielle midler.

Lipopolysakkarider som omslutter fosfolipidlaget i yttermembranen, beskytter mot membranødeleggende midler. Store hydrofobe forbindelser, inkludert mange antimikrobielle midler, passerer yttermembranen ved passiv diffusjon. Transport av små hydrofile forbindelser inn i bakteriecellen skjer gjennom væskefylte proteinkanaler betegnet poriner. Porinenes egenskaper og antall kan variere, og dette kan bidra til økt resistens hos enkelte gramnegative bakterier (6). I de fleste grampositive bakterier er cytoplasmamembranen omgitt av et tykt lag peptidoglykan som i liten grad virker som en diffusjonsbarriere, og opptak av desinfeksjonsmidler og antiseptiske midler skjer trolig ved passiv diffusjon gjennom celleveggen. Enkelte grampositive bakterier kan være omgitt av et lag med slim som gjør disse mer resistente mot antimikrobielle forbindelser. Mykobakterier og bakterielle sporer har spesielt komplekse membranstrukturer som utgjør en effektiv barriere mot antimikrobielle midler (5).

Aktiv utpumping av antimikrobielle midler

Pumpesystemene foreligger som proteiner i cellemembranen og sørger for transport av forbindelser ut av cellen (fig 2) (7, 8). Mange pumper gjenkjenner kjemisk og strukturelt ikke-relaterte forbindelser. Dermed kan bakterier oppnå samtidig resistens mot forskjellige antimikrobielle forbindelser. Dette er blitt betegnet multiresistens og er et økende problem hos både grampositive og gramnegative bakterier (5, 9). Det antas at uspesifikke pumper kan få økt betydning som resistensmekanisme i kliniske miljøer etter hvert som det fremstilles og tas i bruk antibiotika som kan overvinne spesifikke resistensmekanismer (6). Mange bakterier har forskjellige pumpemekanismer som har overlappende resistensspekter mot de samme antibakterielle forbindelsene. Selv om dette kan synes overflødig, vil ulike multiresistenspumper som er kontrollert av ulike regulatorer sikre en passende resistensrespons under varierende miljømessige påvirkninger.

Figur 2   Efflukssystemer i gramnegative og grampositive bakterier. På grunn av forskjeller i membranstrukturen har efflukssystemer (for eksempel AcrAB) i gramnegative bakterier en mer kompleks oppbygning enn efflukssystemer (som QacA) i grampositive bakterier. Både QacA og AcrAB pumper antimikrobielt middel ut av cellen. Dette bidrar til nedsatt konsentrasjon av forbindelsen intracellulært (7)

Enzymatisk degradering

Enkelte gramnegative bakterier degraderer kvartære ammoniumforbindelser, klorheksidin eller triklosan (5, 10). Man har antatt at degradering er av liten praktisk betydning for resistens, men nye studier indikerer at enzymatisk nedbrytning kan være en oversett resistensmekanisme (3, 11).

Adaptasjon

Adaptasjon betegner den utstrakte evnen bakterier har til å tilpasse seg vekst og overlevelse i ulike miljøer. Evnen til biofilmdanning er det viktigste eksemplet på hvordan adaptasjon kan gi opphav til bakterier med økt resistens (5). En biofilm kan bestå av et tynt lag av polysakkarider og bakterier av samme type, eller være en kompleks struktur inneholdende forskjellige arter bakterier, alger, protozoer eller sopp bundet sammen av polysakkarider og annet organisk materiale. Mikroorganismer som vokser på overflater, tåler høyere konsentrasjoner av desinfeksjonsmiddel og overlever i større grad varmebehandling. Derfor er biofilm også et problem relatert til kjemisk og termisk desinfeksjon av overflater og utstyr. Høy resistens hos bakterier på flater skyldes også vekstforhold som liten næringstilgang, langsom vekst og stressresponser. Den fysiologiske tilstanden til bakterier i biofilm er foreløpig mindre kjent. Det er bl.a. overraskende at kjente pumpeproteiner i Pseudomonas aeruginosa i liten grad ser ut til å være knyttet til økt resistens i P aeruginosa som inngår i biofilm (12).

Flere reguleringssystemer, inkludert mekanismer hvor gener slås av og på som følge av ytre påvirkning (induserbare mekanismer), ser ut til å være involvert i desinfeksjonsmiddelresistens (13, 14). Adaptasjon av stafylokokker og Listeria monocytogenes overfor desinfeksjonsmiddel førte til aktivering av en pumpemekanisme (15, 16). Trolig opptrer synergieffekter hvor en kombinasjon av flere resistensmekanismer bidrar til økt resistens. Kryssresistens overfor andre desinfeksjonsmidler samt redusert følsomhet for antibiotika etter adaptasjon er blitt beskrevet, særlig blant gramnegative bakterier (17, 18).

Hos Pseudomonas som er adaptert til vekst i et desinfeksjonsmiddel, er både økt produksjonen av ekstracellulære forbindelser (slim) og aggregering av bakterieceller observert (fig 3). Produksjon av ekstracellulære forbindelser kan både redusere membranpermeabiliteten og nøytralisere effekten av desinfeksjonsmidler. En kombinasjon av bakteriens naturlige resistens, evne til å tilpasse seg kjemiske og fysiske endringer i omgivelsene og utstrakt og ensidig bruk av desinfeksjonsmidler kan føre til en permanent flora av resistente mikrober. I næringsmiddelindustrien kan stammer som overlever desinfeksjon overføres til produktene og medføre nedsatt kvalitet og holdbarhet, samt gi økt risiko for næringsmiddelbårne infeksjoner.

Figur 3   Elektronmikroskopibilde av Pseudomonas fluorescens dyrket a) uten tilstedeværelse av desinfeksjonsmiddel (3 700 ⋅ forstørret) og b) etter gradvis adaptasjon i økende konsentrasjon av den kvartære ammoniumforbindelsen benzalkoniumklorid (3 000 ⋅ forstørret). Vekst i benzalkoniumklorid fører til tydelig aggregering av celler. Foto: Elisabeth Reed, Norges landbrukshøgskole. Matforsk

Bakterier adaptert til å leve i miljøer med desinfeksjonsmidler har ofte nedsatt følsomhet overfor flere kjemiske forbindelser. Dermed kan bakteriene få økt evne til overlevelse i miljøer hvor antimikrobielle midler brukes. Mutanter av meticillinresistente stafylokokker oppnådde økt resistens overfor oxacillin og andre betalaktamer etter adaptasjon i lave konsentrasjoner av desinfeksjonsmidlet benzalkoniumklorid (en kvartær ammoniumforbindelse) (19). Mange ikke-antibiotiske forbindelser kan gi seleksjon for bakterier som er resistente mot kjemisk og strukturelt urelaterte forbindelser (20).

Genetisk grunnlag for resistens

I de senere år er det i økende tempo blitt påvist og karakterisert gener som uttrykker resistens også mot desinfeksjonsmidler. Fullstendig sekvensering og analyser av bakterielle genomer har avdekket en rekke hittil ukjente genprodukter med antatt evne til å pumpe ut antimikrobielle forbindelser (21). Det er sannsynlig at genene som koder for disse pumpene, har vært en stabil del av kromosomet i lang tid og ikke er et resultat av utstrakt bruk av antimikrobielle forbindelser. Eksponering for slike midler kan imidlertid ha gitt opphav til mutanter som har endrede resistensegenskaper og utvidet substratspesifisitet (22).

Mange efflukssystemer er i stand til å pumpe ut strukturelt ulike forbindelser (7, 8). Flertallet av pumper som gir resistens mot både desinfeksjonsmidler og antibiotika, er uttrykt fra kromosomale gener, mens plasmidbundne gener koder for proteiner som ofte gjenkjenner et mer begrenset spekter av kjemisk og strukturelt ikke-relaterte forbindelser. Kjemiske og strukturelle egenskaper til spesifikke aminosyrer er avgjørende for gjenkjenning, binding og utpumping av forbindelser. Én og samme multiresistenspumpe kan ha flere substratbindende seter for gjenkjenning av strukturelt forskjellige forbindelser. Det substratbindende setet har ofte forskjellig affinitet for ulike forbindelser, slik at det fenotypiske uttrykket blir forskjellig for ulike antimikrobielle midler (8). Det samme genet kan også gi såkalt høynivåresistens i én bakterie og lavnivåresistens i en annen pga. forskjeller i transkripsjon eller forskjellig kopitall av genene (20).

Mutasjoner kan føre til endret følsomhet og multiresistens overfor både antibiotika, desinfeksjonsmidler og antiseptiske midler. Mutasjoner i resistensgenet kan gi resistensproteinet endret spesifisitet, slik at resistens mot flere ikke-relaterte forbindelser oppnås. Et eksempel er pumpeproteinene QacA og QacB, som begge uttrykker resistens mot kvartære ammoniumforbindelser i stafylokokker, mens QacA også pumper ut divalente organiske forbindelser som diamidiner, biguanidiner (inkludert klorheksidin) og kationiske peptider (23). Mutasjonsstudier har vist at denne forskjellen skyldes kun én enkelt aminosyreforskjell forårsaket av én nukleotidsubstitusjon mellom QacA og QacB. Kun én enkelt nukleotidendring er altså tilstrekkelig for å oppnå et utvidet resistensspekter. Stafylokokker som uttrykker QacA, får økt evne til overlevelse i miljøer hvor desinfeksjonsmidler og antiseptiske midler basert på kvartære ammoniumforbindelser og klorheksidin benyttes.

Tre andre pumpeproteiner i stafylokokker, Smr (QacC), QacG og QacH gir sammenliknbar resistens mot kvartære ammoniumforbindelser, men uttrykker i tillegg varierende grad av resistens overfor andre monovalente, kationiske organiske forbindelser (15, 24, 25).

I meticillinresistente S aureus er det påvist en kromosomalt lokalisert variant av norA-genet, betegnet norA23 (26). Både norA og norA23 koder for pumpeproteiner som gir resistens mot norfloxacin, mens NorA23 også gir økt resistens mot kvartære ammoniumforbindelser. Utstrakt eksponering for desinfeksjonsmidler og antiseptiske midler kan ha selektert for mutasjoner som gjør at NorA23 pumper ut både desinfeksjonsmidler og norfloxacin.

Mutasjoner i reguleringsgener og promotorer kan også føre til økt resistens. Et eksempel er det kromosomalt lokaliserte genområdet mar (multiple antibiotic resistance), som betegnes som en global regulator. Mar kontrollerer uttrykket av flere separate gener involvert i resistens mot strukturelt ulike forbindelser i E coli og andre bakterier tilhørerende familien Enterobacteriaceae (13). Mutasjoner i mar kan endre uttrykket av flere typer resistensgener som medfører både økt effluks og nedsatt membranpermeabilitet. Dermed oppnås en synergistisk effekt som gir økt resistens mot strukturelt forskjellige antimikrobielle midler, inkludert desinfeksjonsmidler og antibiotika. Det er indikasjoner på at mutasjoner i mar sammen med mutasjoner i andre deler av kromosomet i økende grad kan gi resistens av klinisk betydning (13).

Horisontal overføring av resistensgener

Ervervede resistensegenskaper knyttet til DNA-elementer som plasmider, transposoner og integroner utgjør en større potensiell trusel enn iboende resistensegenskaper, da disse i stor grad har evnen til å overføres horisontalt mellom bakterier. Plasmidbåren resistens mot desinfeksjonsmidler og antiseptiske midler er blitt rapportert i gramnegative bakterier, men er i større grad beskrevet i grampositive bakterier og særlig stafylokokker (27).

Koagulasenegative stafylokokker er blitt mistenkt å være et reservoar for resistensgener med muligheter for overføring til S aureus (28). Flere studier indikerer at overføring av gener som gir resistens mot desinfeksjonsmidler kan foregå både mellom ulike slekter og mellom arter innen samme slekt, med mulig spredning av resistensgener til patogene bakterier (29 – 31). Særlig bakterier i nisjer med høy forekomst av resistens kan være viktige reservoarer for horisontal overføring av resistensgener til andre mikrober. Det er viktig å få kartlagt resistensforholdene i slike nisjer.

Transposoner og integroner har bidratt til rask spredning av flere antibiotikaresistensgener og kan også inneholde gener for desinfeksjonsmiddelresistens (32). Transposoner er genetiske elementer som kan overføres både mellom og innen kromosomer og plasmider. Egenskapene gjør dem svært egnet som vektor for spredning av resistensgener mellom mikrobielle genomer. Integroner består av konserverte, flankerende elementer hvor genkassetter, ofte bestående av resistensgener, settes inn i rekkefølge mellom de flankerende områdene ved hjelp av en integrase. Integroner kan være del av transposoner lokalisert på kromosomet eller på plasmider. Dermed økes potensialet for spredning av resistensgener (33, 34). Både integroner og plasmider opptrer i forskjellige vertsorganismer. Dette sannsynliggjør at disse genetiske strukturene kan ta opp flere egenskaper (resistensgener) på sin vei gjennom ulike bakteriepopulasjoner. Integroner kan sørge for effektiv spredning og opprettholdelse av mange typer resistensgener.

Utbredelse av resistens mot desinfeksjonsmidler

En betydelig andel av så vel kliniske stafylokokker som stafylokokker fra næringsmiddelindustrien er rapportert å være resistente mot kvartære ammoniumforbindelser (26, 35 – 37). Andre undersøkelser har også indikert høyere forekomst av bakterier som er resistente mot kvartære ammoniumforbindelser i miljøer hvor slike midler benyttes regelmessig enn i miljøer hvor slike forbindelser sjelden brukes (16, 17).

Det er blitt hevdet at utstrakt bruk av desinfeksjonsmidler og antiseptiske midler i kliniske miljøer har ført til seleksjon av stammer som er resistente mot både desinfeksjonsmidler og antibiotika (14, 37). Den høye andelen resistente bakterier som ofte påvises i miljøer hvor visse typer desinfeksjonsmidler benyttes utstrakt, støtter denne hypotesen. Det er likevel ikke grunnlag for å trekke generelle konklusjoner og si at all bruk av slike midler selekterer for resistens mot antimikrobielle midler (5). Studier hvor man har sammenliknet forekomsten av resistente mikrober i miljøer hvor ikke-profesjonell bruk av antibakterielle midler benyttes utstrakt med forekomsten av resistens på tilsvarende områder hvor slike midler ikke brukes, er foreløpig ikke rapportert.

Triklosan bidrar til antibiotikaresistens

Triklosan er en klorert difenolforbindelse som i økende omfang er tilsatt som antiseptisk middel i produkter som tannkrem, kosmetika, såper, plastprodukter, treningstøy, tepper mv., samtidig som det benyttes terapeutisk (3). Triklosan er blitt ansett som et bredspektret antimikrobielt middel som benytter seg av flere angrepspunkter i bakterien og dermed reduserer muligheten for resistensutvikling. Triklosan i lave konsentrasjoner har imidlertid vist seg å ha en spesifikk virkningsmekanisme der triklosan inhiberer et enzym (enoylreduktase) i fettsyresyntesen (og dermed membranbiosyntesen) i flere bakteriearter. Mutanter av M smegmatis og M tuberculosis med mutasjoner i genet som koder for enoylreduktase ble selektert ved bruk av triklosan. Dette gav økt resistens mot både triklosan og isoniazid, som benyttes til behandling av tuberkulose. Triklosan kan også bidra til antibiotikaresistens gjennom økt uttrykk av pumper som gir resistens mot forskjellige antimikrobielle midler (3). En undersøkelse der man studerte den antibakterielle effekten av triklosan tilsatt polymerprodukter, konkluderte med at slike materialer er ideelle for seleksjon av resistente bakterier (38).

Triklosan benyttes til behandling av pasienter med meticillinresistente gule stafylokokker, ofte i kombinasjon med mupirocin. Det er betenkelig dersom triklosan kan selektere for mupirocinresistens og vice versa, som tidligere rapportert (39). En senere studie påviste imidlertid ingen sammenheng mellom triklosan- og mupirocinresistens (40).

Hvilken praktisk betydning har sammenhengen mellom resistens mot desinfeksjonsmidler og antibiotika?

Laboratorieforsøk har vist at anbefalte brukerkonsentrasjoner av slike midler vanligvis er langt høyere enn konsentrasjoner som hemmer veksten eller dreper bakteriene. Resistens mot slike midler blir derfor ofte betegnet lavnivåresistens. Bakterier som overlever og vokser i brukerkonsentrasjoner er imidlertid også vist. På grunn av fortynningseffekter eller tilstedeværelse av materiale som reduserer den antibakterielle effekten, vil det ved praktisk bruk alltid oppstå konsentrasjonsgradienter hvor konsentrasjonen av antibakterielt middel er lavere enn anbefalt brukerkonsentrasjon. Eksponering av bakterier overfor lave konsentrasjoner av desinfeksjonsmiddel kan indusere mekanismer som gir resistens og kryssresistens overfor flere antibakterielle forbindelser. Ved å kombinere flere lavnivåresistensmekanismer kan bakteriene oppnå betydelig resistens.

Ved desinfeksjon bør man benytte høye konsentrasjoner av desinfeksjonsmiddel, etterfulgt av skikkelig skylling. Dette er nødvendig for effektiv inaktivering og drap av bakterier og for å redusere muligheten for at eventuelle overlevende bakterier utvikler resistens som følge av lavnivåeksponering overfor desinfeksjonsmidler.

Desinfeksjonsmidler i lave konsentrasjoner kan stimulere til økt heft og overflatevekst (41). Dette er relevant, da bakterier festet til overflater generelt er langt mer resistente enn frie bakterier i suspensjon. Metodene som anvendes for å måle følsomhet overfor antibakterielle midler, er ofte mangelfulle. De aller fleste av disse måler egenskaper til bakteriene når disse er i suspensjon, mens mikrobene i den virkelige verden som regel er assosiert med flater. Bakterier som fremstår som følsomme i suspensjonstester, kan dermed ofte overleve desinfeksjon under reelle forhold.

Dagens metoder er ikke alltid egnet til å avsløre lavnivåresistens som kan utvikle seg videre til resistens av klinisk betydning (2, 20). Lavnivåresistente bakterier er et godt utgangspunkt for seleksjon av bakterier med høynivåresistens. Lave konsentrasjoner av antimikrobielle midler kan også påvirke mutasjonsraten og evnen til adaptasjon (20). I hvilken grad restkonsentrasjoner av antimikrobielle midler bidrar til resistensutvikling er uklart.

Bakterier benytter ofte de samme resistensmekanismene mot antibiotika og mot desinfeksjonsmidler, og spesifikke mutasjoner i målseter eller i pumpeproteiner kan samtidig påvirke resistensegenskapene overfor både antibiotika og desinfeksjonsmidler. Resistensgener er ofte samlokalisert på plasmider, transposoner eller integroner. Resistensgenene i integroner uttrykkes dessuten fra en felles promotor. Dermed vil bruk av et antimikrobielt middel kunne føre til ko-seleksjon av resistensegenskaper kodet for av andre gener i integronet. På denne måten kan antibiotika- og/eller desinfeksjonsmiddelresistens stabiliseres og opprettholdes selv ved fravær av direkte seleksjonspress. Dette gjør det usannsynlig at desinfeksjonsmidler ikke selekterer for antibiotikaresistens og bidrar til spredning av resistensegenskaper mellom bakterier.

Det er det selektive antibiotikapresset som dominerer i de fleste kliniske miljøer. Resistens mot desinfeksjonsmidler og antiseptiske midler er foreløpig et begrenset klinisk problem. Målrettet og riktig bruk av biocider med dokumenterte effekter er derfor et viktig tiltak for å redusere tilstedeværelsen av resistente bakterier.

Bruk av antimikrobielle midler kan selektere for resistente bakterier. Jo større forbruket av antimikrobielle midler er, desto større er sannsynligheten for at mikrober utvikler resistens. Evnen til å tilpasse seg vekst og overlevelse i miljøer hvor antimikrobielle midler benyttes, er avhengig av en rekke faktorer, inkludert bakteriens egenart og fysiologiske tilstand, konsentrasjon og egenskaper til det antimikrobielle midlet samt fysiske og kjemiske miljøfaktorer. Dette gjør det vanskelig å trekke sikre konklusjoner basert på forenklede laboratorieforsøk.

Et stadig bredere spekter av ”antibakterielle” produkter tilsatt desinfeksjonsmidler og antiseptiske midler er kommersielt tilgjengelig. Det er uheldig at antimikrobielle midler brukt i klinisk sammenheng også benyttes på områder hvor effekten ikke er dokumentert, men tvert imot kan ha uønskede effekter. For å forstå hvilken risiko resistensutviklingen utgjør, bør isolater fra både kliniske miljøer og næringsmiddelindustri overvåkes og mulige mekanismer for resistens, kryssresistens og genoverføring undersøkes. Slike studier vil gi kunnskap som er nødvendig for å sikre riktig bruk av antimikrobielle midler.

1

Tenover FC, McGowan JE jr. Reasons for the emergence of antibiotic resistance. Am J Med Sci 1996; 311: 9 – 16.

2

Levy SB. Antimicrobial resistance: bacteria on the defence. Resistance stems from misguided efforts to try to sterilise our environment. BMJ 1998; 317: 612 – 3.

3

Schweizer HP. Triclosan: a widely used biocide and its link to antibiotics. FEMS Microbiol Lett 2001; 202: 1 – 7.

4

Russell AD, Suller MT, Maillard JY. Do antiseptics and disinfectants select for antibiotic resistance? J Med Microbiol 1999; 48: 613 – 5.

5

McDonnell G, Russell AD. Antiseptics and disinfectants: activity, action, and resistance. Clin Microbiol Rev 1999; 12: 147 – 79.

6

Nikaido H. Prevention of drug access to bacterial targets: permeability barriers and active efflux. Science 1994; 264: 382 – 8.

7

Paulsen IT, Brown MH, Skurray RA. Proton-dependent multidrug efflux systems. Microbiol Rev 1996; 60: 575 – 608.

8

Putman M, van Veen HW, Konings WN. Molecular properties of bacterial multidrug transporters. Microbiol Mol Biol Rev 2000; 64: 672 – 93.

9

Nikaido H. Multiple antibiotic resistance and efflux. Curr Opin Microbiol 1998; 1: 516 – 23.

10

Hoang TT, Schweizer HP. Characterization of Pseudomonas aeruginosa enoyl-acyl carrier protein reductase (FabI): a target for the antimicrobial triclosan and its role in acylated homoserine lactone synthesis. J Bacteriol 1999; 181: 5489 – 97.

11

Nishihara T, Okamoto T, Nishiyama N. Biodegradation of didecyldimethylammonium chloride by Pseudomonas fluorescens TN4 isolated from activated sludge. J Appl Microbiol 2000; 88: 641 – 7.

12

De Kievit TR, Parkins MD, Gillis RJ, Srikumar R, Ceri H, Poole K et al. Multidrug efflux pumps: expression patterns and contribution to antibiotic resistance in Pseudomonas aeruginosa biofilms. Antimicrob Agents Chemother 2001; 45: 1761 – 70.

13

Alekshun MN, Levy SB. The mar regulon: multiple resistance to antibiotics and other toxic chemicals. Trends Microbiol 1999; 7: 410 – 3.

14

Moken MC, McMurry LM, Levy SB. Selection of multiple-antibiotic-resistant (mar) mutants of Escherichia coli by using the disinfectant pine oil: roles of the mar and acrAB loci. Antimicrob Agents Chemother 1997; 41: 2770 – 2.

15

Heir E, Sundheim G, Holck AL. The qacG gene on plasmid pST94 confers resistance to quaternary ammonium compounds in staphylococci isolated from the food industry. J Appl Microbiol 1999; 86: 378 – 88.

16

Aase B, Sundheim G, Langsrud S, Rørvik LM. Occurrence of and a possible mechanism for resistance to a quaternary ammonium compound in Listeria monocytogenes. Int J Food Microbiol 2000; 62: 57 – 63.

17

Langsrud S, Sundheim G. Factors contributing to the survival of poultry associated Pseudomonas spp exposed to a quaternary ammonium compound. J Appl Microbiol 1997; 82: 705 – 12.

18

Tattawasart U, Maillard JY, Furr JR, Russell AD. Development of resistance to chlorhexidine diacetate and cetylpyridinium chloride in Pseudomonas stutzeri and changes in antibiotic susceptibility. J Hosp Infect 1999; 42: 219 – 29.

19

Akimitsu N, Hamamoto H, Inoue R, Shoji M, Akamine A, Takemori K et al. Increase in resistance of methicillin-resistant Staphylococcus aureus to beta-lactams caused by mutations conferring resistance to benzalkonium chloride, a disinfectant widely used in hospitals. Antimicrob Agents Chemother 1999; 43: 3042 – 3.

20

Baquero F. Low-level antibacterial resistance: a gateway to clinical resistance. Drug Resist Updat 2001; 4: 93 – 105.

21

Paulsen IT, Chen J, Nelson KE, Saier MH jr. Comparative genomics of microbial drug efflux systems. J Mol Microbiol Biotechnol 2001; 3: 145 – 50.

22

Alonso A, Sanchez P, Martinez JL. Environmental selection of antibiotic resistance genes. Environ Microbiol 2001; 3: 1 – 9.

23

Brown MH, Skurray RA. Staphylococcal multidrug efflux protein QacA. J Mol Microbiol Biotechnol 2001; 3: 163 – 70.

24

Heir E, Sundheim G, Holck AL. The Staphylococcus qacH gene product: a new member of the SMR family encoding multidrug resistance. FEMS Microbiol Lett 1998; 163: 49 – 56.

25

Paulsen IT, Skurray RA, Tam R, Saier MH jr., Turner RJ, Weiner JH et al. The SMR family: a novel family of multidrug efflux proteins involved with the efflux of lipophilic drugs. Mol Microbiol 1996; 19: 1167 – 75.

26

Noguchi N, Hase M, Kitta M, Sasatsu M, Deguchi K, Kono M. Antiseptic susceptibility and distribution of antiseptic-resistance genes in methicillin-resistant Staphylococcus aureus. FEMS Microbiol Lett 1999; 172: 247 – 53.

27

Russell AD. Plasmids and bacterial resistance to biocides. J Appl Microbiol 1997; 83: 155 – 65.

28

Skurray RA, Firth N. Molecular evolution of multiply-antibiotic-resistant staphylococci. Ciba Found Symp 1997; 207: 167 – 83.

29

Leelaporn A, Firth N, Paulsen IT, Hettiaratchi A, Skurray RA. Multidrug resistance plasmid pSK108 from coagulase-negative staphylococci; relationships to Staphylococcus aureus qacC plasmids. Plasmid 1995; 34: 62 – 7.

30

Sasatsu M, Shirai Y, Hase M, Noguchi N, Kono M, Behr H et al. The origin of the antiseptic-resistance gene ebr in Staphylococcus aureus. Microbios 1995; 84: 161 – 9.

31

Lemaitre JP, Echchannaoui H, Michaut G, Divies C, Rousset A. Plasmid-mediated resistance to antimicrobial agents among listeriae. J Food Prot 1998; 61: 1459 – 64.

32

Olsen JE. Antibiotic resistance: genetic mechanisms and mobility. Acta Vet Scand Suppl 1999; 92: 15 – 22.

33

Kazama H, Hamashima H, Sasatsu M, Arai T. Distribution of the antiseptic-resistance genes qacE and qacEdelta1 in gram-negative bacteria. FEMS Microbiol Lett 1998; 159: 173 – 8.

34

Kazama H, Hamashima H, Sasatsu M, Arai T. Distribution of the antiseptic-resistance gene qacEdelta1 in gram-positive bacteria. FEMS Microbiol Lett 1998; 165: 295 – 9.

35

Mayer S, Boos M, Beyer A, Fluit AC, Schmitz FJ. Distribution of the antiseptic resistance genes qacA, qacB and qacC in 497 methicillin-resistant and -susceptible European isolates of Staphylococcus aureus. J Antimicrob Chemother 2001; 47: 896 – 7.

36

Heir E, Sundheim G, Holck AL. Resistance to quaternary ammonium compounds in Staphylococcus spp isolated from the food industry and nucleotide sequence of the resistance plasmid pST827. J Appl Bacteriol 1995; 79: 149 – 56.

37

Leelaporn A, Paulsen IT, Tennent JM, Littlejohn TG, Skurray RA. Multidrug resistance to antiseptics and disinfectants in coagulase-negative staphylococci. J Med Microbiol 1994; 40: 214 – 20.

38

Kalyon BD, Olgun U. Antibacterial efficacy of triclosan-incorporated polymers. Am J Infect Control 2001; 29: 124 – 5.

39

Cookson BD, Farrelly H, Palepou M-F, George R. Transferable reistance to triclosan in MRSA. Lancet 1992; 337: 1548 – 9.

40

Suller MT, Russell AD. Triclosan and antibiotic resistance in Staphylococcus aureus. J Antimicrob Chemother 2000; 46: 11 – 8.

41

Gandhi PA, Sawant AD, Wilson LA, Ahearn DG. Adaptation and growth of Serratia marcescens in contact lens disinfectant solutions containing chlorhexidine gluconate. Appl Environ Microbiol 1993; 59: 183 – 8.

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Anbefalte artikler