Kan desinfeksjonsmidler bidra til bakteriell antibiotikaresistens?

Tema Tema: Infeksjoner
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Abstract

    Desinfeksjonsmidler er i utstrakt bruk innen medisin, veterinærmedisin og i næringsmiddelindustrien. Slike midler inngår i økende grad i personlige hygieneprodukter og vanlige rengjøringsmidler. Dette kan tenkes å ha uheldige økologiske konsekvenser, for eksempel ved resistensutvikling.

    Vi gir i denne artikkelen en oversikt over sammenhenger mellom bruk av enkelte desinfeksjonsmidler og antiseptiske midler, resistens mot disse midlene og antibiotikaresistens hos bakterier.

    Resistensmekanismene for antibiotikaresistens og desinfeksjonsmiddelresistens har mange fellestrekk. Nyere forskning har vist kobling mellom antibiotika- og desinfeksjonsmiddelresistens. Biocider kan selektere for antibiotikaresistente mutanter og vice versa. Mange resistensgener har stort potensial for spredning, da de ofte er lokalisert på elementer som kan overføres horisontalt mellom mikroorganismer. Antibiotikaresistens og desinfeksjonsmiddelresistens kan stabiliseres og opprettholdes selv ved fravær av direkte seleksjonspress. Det er rapportert høyere forekomst av bakterier som er resistente mot visse typer desinfeksjonsmidler i miljøer hvor slike midler brukes mye enn i miljøer hvor slike midler sjelden nyttes. Økt bruk av desinfeksjonsmidler i private husholdninger og i forbruksvarer kan selektere for resistente bakterier og føre til svikt i infeksjonsforebyggende og infeksjonsbekjempende tiltak.

    Bruk av desinfeksjonsmidler og antiseptiske midler bør forbeholdes områder der slike midler har en nødvendig og dokumentert effekt.

    Abstract

    Background

    . Disinfectants are widely used in medicine, veterinary medicine, and the food processing industry. Increasingly, disinfectants are included in consumer products. Broad-scale use of antiseptics and disinfectants may have detrimental ecological consequences, for instance the development of antimicrobial resistance.

    Material and methods

    . We give an overview of the correlation between the use of certain antiseptics and disinfectants, bacterial resistance to these agents, and antibiotic resistance.

    Results

    . The mechanisms of antibiotic and biocide resistance share many common characteristics. There are links between disinfectant resistance and antibiotic resistance. Some biocides have the ability to select for antibiotic resistant mutants and vice versa. Resistance genes are often located on transferable genetic elements that facilitate horisontal gene transfer between microorganisms. Antibiotic resistance and disinfectant resistance may be stabilized and maintained even in the abscense of a direct selective pressure. Higher incidence of bacteria resistant to certain disinfectants have been reported in environments where such agents are frequently used compared to environments where they are not in regular use. Increased domestic usage of non-antibiotic antimicrobial agents may select for antibiotic-resistant bacteria of clinical significance.

    Interpretation

    . The use of antiseptics and disinfectants should be restricted to products and areas where they have an essential and documented effect.

    Artikkel

    Antibiotikaresistente bakterier er et økende problem. Utstrakt bruk av antibiotika og den økende bruken av bredspektrede antibiotika er de viktigste årsakene til denne utviklingen (1). Biocider i form av desinfeksjonsmidler og antiseptiske midler brukes mye i human- og veterinærmedisinen så vel som i næringsmiddelindustrien. Infeksjonsforebyggende tiltak i sykehusmiljø kan medføre større forbruk av slike midler. Biocider tilsettes såper, tannkremer, kosmetikk, tekstiler og plastprodukter (inkludert leker og kjøkkenredskaper) (2, 3). Forbrukerne blir utsatt for aktiv markedsføring av rengjøringsmidler og andre hygieneprodukter tilsatt desinfeksjonsmidler. Biocider benyttes dermed i økende omfang av ikke-profesjonelle.

    Resistens mot enkelte desinfeksjonsmidler ser ut til å være utbredt i miljøer hvor disse midlene brukes regelmessig. Desinfeksjonsmiddelresistens har hittil ikke ført til de samme globale problemene som antibiotikaresistens, men dette kan endre seg. Større seleksjonspress kan føre til økt forekomst av både antibiotika- og desinfeksjonsmiddelresistente mikroorganismer og bidra til flere problemer innen farmasi, sykehus og næringsmiddelindustri.

    Det er nødvendig med økt innsats for å undersøke den praktiske betydningen av resistens mot desinfeksjonsmidler og sammenhengen med antibiotikaresistens. I denne artikkelen gir vi en oversikt over desinfeksjonsmiddelresistens og koblingen til antibiotikaresistens.

    Egenskaper til antibiotika og biocider

    Egenskaper til antibiotika og biocider

    Antibiotika og biocider har samme formål: Å redusere forekomsten av uønskede mikroorganismer. Antibiotika er naturlige organiske forbindelser som vanligvis benyttes i lave konsentrasjoner ved behandling av infeksjoner hos mennesker og dyr. Biocider i form av desinfeksjonsmidler og antiseptiske midler er kjemiske forbindelser som brukes på henholdsvis overflater av utstyr og på levende vev. Mens antibiotika ofte har spesifikke angrepspunkter som gjør dem anvendelige mot en begrenset mengde organismer, har desinfeksjonsmidler gjerne mange angrepspunkter og effekt mot flere organismer (4). Bruk av bredspektrede desinfeksjonsmidler og antiseptiske midler vil kunne føre til utvikling av mekanismer som gir kryssresistens mellom strukturelt og kjemisk ikke-relaterte forbindelser. Tabell 1 (5) gir en oversikt over kjente resistens- og virkningsmekanismer for ulike aktive komponenter i desinfeksjonsmidler som benyttes i kliniske miljøer og i næringsmiddelindustri.

    Tabell 1  

    Rapporterte resistensmekanismer og virkningsmekanismer for ulike aktive komponenter i desinfeksjonsmidler som brukes klinisk og i næringsmiddelindustrien (5)

    Gruppe

    Eksempler

    Bruk

    Inaktivering¹

    Inpermeabel membran

    Effluks

    Slimproduksjon

    Annen mekanisme

    Angrepssted i bakterien

    Alkoholer

    Etanol

    Isopropanol

    Klinisk, (Næringsmiddelindustri)

    Forandring i fosfolipid i cytoplasma-membran

    Fosfolipider og proteiner i cytoplasmamembran

    Aldehyder

    Glutaraldehyd Formaldehyd

    Klinisk

    X

    X

    Proteiner i cellemembran, RNA og DNA

    Biguanider

    Klorheksidin

    Klinisk

    X

    X

    X

    X

    Fosfolipider i cytoplasmamembran

    Bisfenoler

    Triklosan

    Klinisk

    X

    X

    X

    Endring i lipidsyntese

    Fosfolipider i cytoplasmamembran

    Halogener

    Klorin Jod

    Klinisk, næringsmiddelindustri

    X

    Enzymer og andre proteiner, DNA

    Peroksygener

    Hydrogen peroksid Pereddiksyre Persulfat

    Klinisk, næringsmiddelindustri

    X

    X

    Enzymer og andre proteiner, DNA

    Fenoler/kresoler

    Fenol Kresol

    Klinisk

    (X)

    X

    Fosfolipider i cytoplasmamembran

    Kvartære ammoniumforbindelser

    Cetrimid Benzalkoniumklorid

    Klinisk, næringsmiddelindustri

    (X)

    X

    X

    X

    Fosfolipider i cytoplasmamembran

    Amfotære tensider

    Tego

    Klinisk, næringsmiddelindustri

    X

    Fosfolipider i cytoplasmamembran

    • Parentes angir at det ikke er enighet om betydningen av mekanismen

    Biologisk grunnlag for resistens

    Biologisk grunnlag for resistens

    En oversikt over antatt viktige resistensmekanismer mot biocider i bakterier er gitt i figur 1.

    Redusert opptak over cellemembranen

    Redusert opptak over cellemembranen

    De fleste antimikrobielle forbindelser har sin virkning intracellulært, men fysiske og kjemiske egenskaper i bakteriens overflate har ofte stor betydning for følsomhet overfor desinfeksjonsmidler og antiseptiske midler (5). Gramnegative bakterier er generelt mindre følsomme for slike midler enn grampositive bakterier. En grunn til dette er at gramnegative bakterier er omgitt av to membraner, cytoplasmamembranen og yttermembranen, som er en effektiv barriere mot mange antimikrobielle midler.

    Lipopolysakkarider som omslutter fosfolipidlaget i yttermembranen, beskytter mot membranødeleggende midler. Store hydrofobe forbindelser, inkludert mange antimikrobielle midler, passerer yttermembranen ved passiv diffusjon. Transport av små hydrofile forbindelser inn i bakteriecellen skjer gjennom væskefylte proteinkanaler betegnet poriner. Porinenes egenskaper og antall kan variere, og dette kan bidra til økt resistens hos enkelte gramnegative bakterier (6). I de fleste grampositive bakterier er cytoplasmamembranen omgitt av et tykt lag peptidoglykan som i liten grad virker som en diffusjonsbarriere, og opptak av desinfeksjonsmidler og antiseptiske midler skjer trolig ved passiv diffusjon gjennom celleveggen. Enkelte grampositive bakterier kan være omgitt av et lag med slim som gjør disse mer resistente mot antimikrobielle forbindelser. Mykobakterier og bakterielle sporer har spesielt komplekse membranstrukturer som utgjør en effektiv barriere mot antimikrobielle midler (5).

    Aktiv utpumping av antimikrobielle midler

    Aktiv utpumping av antimikrobielle midler

    Pumpesystemene foreligger som proteiner i cellemembranen og sørger for transport av forbindelser ut av cellen (fig 2) (7, 8). Mange pumper gjenkjenner kjemisk og strukturelt ikke-relaterte forbindelser. Dermed kan bakterier oppnå samtidig resistens mot forskjellige antimikrobielle forbindelser. Dette er blitt betegnet multiresistens og er et økende problem hos både grampositive og gramnegative bakterier (5, 9). Det antas at uspesifikke pumper kan få økt betydning som resistensmekanisme i kliniske miljøer etter hvert som det fremstilles og tas i bruk antibiotika som kan overvinne spesifikke resistensmekanismer (6). Mange bakterier har forskjellige pumpemekanismer som har overlappende resistensspekter mot de samme antibakterielle forbindelsene. Selv om dette kan synes overflødig, vil ulike multiresistenspumper som er kontrollert av ulike regulatorer sikre en passende resistensrespons under varierende miljømessige påvirkninger.

    Enzymatisk degradering

    Enzymatisk degradering

    Enkelte gramnegative bakterier degraderer kvartære ammoniumforbindelser, klorheksidin eller triklosan (5, 10). Man har antatt at degradering er av liten praktisk betydning for resistens, men nye studier indikerer at enzymatisk nedbrytning kan være en oversett resistensmekanisme (3, 11).

    Adaptasjon

    Adaptasjon

    Adaptasjon betegner den utstrakte evnen bakterier har til å tilpasse seg vekst og overlevelse i ulike miljøer. Evnen til biofilmdanning er det viktigste eksemplet på hvordan adaptasjon kan gi opphav til bakterier med økt resistens (5). En biofilm kan bestå av et tynt lag av polysakkarider og bakterier av samme type, eller være en kompleks struktur inneholdende forskjellige arter bakterier, alger, protozoer eller sopp bundet sammen av polysakkarider og annet organisk materiale. Mikroorganismer som vokser på overflater, tåler høyere konsentrasjoner av desinfeksjonsmiddel og overlever i større grad varmebehandling. Derfor er biofilm også et problem relatert til kjemisk og termisk desinfeksjon av overflater og utstyr. Høy resistens hos bakterier på flater skyldes også vekstforhold som liten næringstilgang, langsom vekst og stressresponser. Den fysiologiske tilstanden til bakterier i biofilm er foreløpig mindre kjent. Det er bl.a. overraskende at kjente pumpeproteiner i Pseudomonas aeruginosa i liten grad ser ut til å være knyttet til økt resistens i P aeruginosa som inngår i biofilm (12).

    Flere reguleringssystemer, inkludert mekanismer hvor gener slås av og på som følge av ytre påvirkning (induserbare mekanismer), ser ut til å være involvert i desinfeksjonsmiddelresistens (13, 14). Adaptasjon av stafylokokker og Listeria monocytogenes overfor desinfeksjonsmiddel førte til aktivering av en pumpemekanisme (15, 16). Trolig opptrer synergieffekter hvor en kombinasjon av flere resistensmekanismer bidrar til økt resistens. Kryssresistens overfor andre desinfeksjonsmidler samt redusert følsomhet for antibiotika etter adaptasjon er blitt beskrevet, særlig blant gramnegative bakterier (17, 18).

    Hos Pseudomonas som er adaptert til vekst i et desinfeksjonsmiddel, er både økt produksjonen av ekstracellulære forbindelser (slim) og aggregering av bakterieceller observert (fig 3). Produksjon av ekstracellulære forbindelser kan både redusere membranpermeabiliteten og nøytralisere effekten av desinfeksjonsmidler. En kombinasjon av bakteriens naturlige resistens, evne til å tilpasse seg kjemiske og fysiske endringer i omgivelsene og utstrakt og ensidig bruk av desinfeksjonsmidler kan føre til en permanent flora av resistente mikrober. I næringsmiddelindustrien kan stammer som overlever desinfeksjon overføres til produktene og medføre nedsatt kvalitet og holdbarhet, samt gi økt risiko for næringsmiddelbårne infeksjoner.

    Bakterier adaptert til å leve i miljøer med desinfeksjonsmidler har ofte nedsatt følsomhet overfor flere kjemiske forbindelser. Dermed kan bakteriene få økt evne til overlevelse i miljøer hvor antimikrobielle midler brukes. Mutanter av meticillinresistente stafylokokker oppnådde økt resistens overfor oxacillin og andre betalaktamer etter adaptasjon i lave konsentrasjoner av desinfeksjonsmidlet benzalkoniumklorid (en kvartær ammoniumforbindelse) (19). Mange ikke-antibiotiske forbindelser kan gi seleksjon for bakterier som er resistente mot kjemisk og strukturelt urelaterte forbindelser (20).

    Genetisk grunnlag for resistens

    Genetisk grunnlag for resistens

    I de senere år er det i økende tempo blitt påvist og karakterisert gener som uttrykker resistens også mot desinfeksjonsmidler. Fullstendig sekvensering og analyser av bakterielle genomer har avdekket en rekke hittil ukjente genprodukter med antatt evne til å pumpe ut antimikrobielle forbindelser (21). Det er sannsynlig at genene som koder for disse pumpene, har vært en stabil del av kromosomet i lang tid og ikke er et resultat av utstrakt bruk av antimikrobielle forbindelser. Eksponering for slike midler kan imidlertid ha gitt opphav til mutanter som har endrede resistensegenskaper og utvidet substratspesifisitet (22).

    Mange efflukssystemer er i stand til å pumpe ut strukturelt ulike forbindelser (7, 8). Flertallet av pumper som gir resistens mot både desinfeksjonsmidler og antibiotika, er uttrykt fra kromosomale gener, mens plasmidbundne gener koder for proteiner som ofte gjenkjenner et mer begrenset spekter av kjemisk og strukturelt ikke-relaterte forbindelser. Kjemiske og strukturelle egenskaper til spesifikke aminosyrer er avgjørende for gjenkjenning, binding og utpumping av forbindelser. Én og samme multiresistenspumpe kan ha flere substratbindende seter for gjenkjenning av strukturelt forskjellige forbindelser. Det substratbindende setet har ofte forskjellig affinitet for ulike forbindelser, slik at det fenotypiske uttrykket blir forskjellig for ulike antimikrobielle midler (8). Det samme genet kan også gi såkalt høynivåresistens i én bakterie og lavnivåresistens i en annen pga. forskjeller i transkripsjon eller forskjellig kopitall av genene (20).

    Mutasjoner kan føre til endret følsomhet og multiresistens overfor både antibiotika, desinfeksjonsmidler og antiseptiske midler. Mutasjoner i resistensgenet kan gi resistensproteinet endret spesifisitet, slik at resistens mot flere ikke-relaterte forbindelser oppnås. Et eksempel er pumpeproteinene QacA og QacB, som begge uttrykker resistens mot kvartære ammoniumforbindelser i stafylokokker, mens QacA også pumper ut divalente organiske forbindelser som diamidiner, biguanidiner (inkludert klorheksidin) og kationiske peptider (23). Mutasjonsstudier har vist at denne forskjellen skyldes kun én enkelt aminosyreforskjell forårsaket av én nukleotidsubstitusjon mellom QacA og QacB. Kun én enkelt nukleotidendring er altså tilstrekkelig for å oppnå et utvidet resistensspekter. Stafylokokker som uttrykker QacA, får økt evne til overlevelse i miljøer hvor desinfeksjonsmidler og antiseptiske midler basert på kvartære ammoniumforbindelser og klorheksidin benyttes.

    Tre andre pumpeproteiner i stafylokokker, Smr (QacC), QacG og QacH gir sammenliknbar resistens mot kvartære ammoniumforbindelser, men uttrykker i tillegg varierende grad av resistens overfor andre monovalente, kationiske organiske forbindelser (15, 24, 25).

    I meticillinresistente S aureus er det påvist en kromosomalt lokalisert variant av norA-genet, betegnet norA23 (26). Både norA og norA23 koder for pumpeproteiner som gir resistens mot norfloxacin, mens NorA23 også gir økt resistens mot kvartære ammoniumforbindelser. Utstrakt eksponering for desinfeksjonsmidler og antiseptiske midler kan ha selektert for mutasjoner som gjør at NorA23 pumper ut både desinfeksjonsmidler og norfloxacin.

    Mutasjoner i reguleringsgener og promotorer kan også føre til økt resistens. Et eksempel er det kromosomalt lokaliserte genområdet mar (multiple antibiotic resistance), som betegnes som en global regulator. Mar kontrollerer uttrykket av flere separate gener involvert i resistens mot strukturelt ulike forbindelser i E coli og andre bakterier tilhørerende familien Enterobacteriaceae (13). Mutasjoner i mar kan endre uttrykket av flere typer resistensgener som medfører både økt effluks og nedsatt membranpermeabilitet. Dermed oppnås en synergistisk effekt som gir økt resistens mot strukturelt forskjellige antimikrobielle midler, inkludert desinfeksjonsmidler og antibiotika. Det er indikasjoner på at mutasjoner i mar sammen med mutasjoner i andre deler av kromosomet i økende grad kan gi resistens av klinisk betydning (13).

    Horisontal overføring av resistensgener

    Horisontal overføring av resistensgener

    Ervervede resistensegenskaper knyttet til DNA-elementer som plasmider, transposoner og integroner utgjør en større potensiell trusel enn iboende resistensegenskaper, da disse i stor grad har evnen til å overføres horisontalt mellom bakterier. Plasmidbåren resistens mot desinfeksjonsmidler og antiseptiske midler er blitt rapportert i gramnegative bakterier, men er i større grad beskrevet i grampositive bakterier og særlig stafylokokker (27).

    Koagulasenegative stafylokokker er blitt mistenkt å være et reservoar for resistensgener med muligheter for overføring til S aureus (28). Flere studier indikerer at overføring av gener som gir resistens mot desinfeksjonsmidler kan foregå både mellom ulike slekter og mellom arter innen samme slekt, med mulig spredning av resistensgener til patogene bakterier (29 – 31). Særlig bakterier i nisjer med høy forekomst av resistens kan være viktige reservoarer for horisontal overføring av resistensgener til andre mikrober. Det er viktig å få kartlagt resistensforholdene i slike nisjer.

    Transposoner og integroner har bidratt til rask spredning av flere antibiotikaresistensgener og kan også inneholde gener for desinfeksjonsmiddelresistens (32). Transposoner er genetiske elementer som kan overføres både mellom og innen kromosomer og plasmider. Egenskapene gjør dem svært egnet som vektor for spredning av resistensgener mellom mikrobielle genomer. Integroner består av konserverte, flankerende elementer hvor genkassetter, ofte bestående av resistensgener, settes inn i rekkefølge mellom de flankerende områdene ved hjelp av en integrase. Integroner kan være del av transposoner lokalisert på kromosomet eller på plasmider. Dermed økes potensialet for spredning av resistensgener (33, 34). Både integroner og plasmider opptrer i forskjellige vertsorganismer. Dette sannsynliggjør at disse genetiske strukturene kan ta opp flere egenskaper (resistensgener) på sin vei gjennom ulike bakteriepopulasjoner. Integroner kan sørge for effektiv spredning og opprettholdelse av mange typer resistensgener.

    Utbredelse av resistens mot desinfeksjonsmidler

    Utbredelse av resistens mot desinfeksjonsmidler

    En betydelig andel av så vel kliniske stafylokokker som stafylokokker fra næringsmiddelindustrien er rapportert å være resistente mot kvartære ammoniumforbindelser (26, 35 – 37). Andre undersøkelser har også indikert høyere forekomst av bakterier som er resistente mot kvartære ammoniumforbindelser i miljøer hvor slike midler benyttes regelmessig enn i miljøer hvor slike forbindelser sjelden brukes (16, 17).

    Det er blitt hevdet at utstrakt bruk av desinfeksjonsmidler og antiseptiske midler i kliniske miljøer har ført til seleksjon av stammer som er resistente mot både desinfeksjonsmidler og antibiotika (14, 37). Den høye andelen resistente bakterier som ofte påvises i miljøer hvor visse typer desinfeksjonsmidler benyttes utstrakt, støtter denne hypotesen. Det er likevel ikke grunnlag for å trekke generelle konklusjoner og si at all bruk av slike midler selekterer for resistens mot antimikrobielle midler (5). Studier hvor man har sammenliknet forekomsten av resistente mikrober i miljøer hvor ikke-profesjonell bruk av antibakterielle midler benyttes utstrakt med forekomsten av resistens på tilsvarende områder hvor slike midler ikke brukes, er foreløpig ikke rapportert.

    Triklosan bidrar til antibiotikaresistens

    Triklosan bidrar til antibiotikaresistens

    Triklosan er en klorert difenolforbindelse som i økende omfang er tilsatt som antiseptisk middel i produkter som tannkrem, kosmetika, såper, plastprodukter, treningstøy, tepper mv., samtidig som det benyttes terapeutisk (3). Triklosan er blitt ansett som et bredspektret antimikrobielt middel som benytter seg av flere angrepspunkter i bakterien og dermed reduserer muligheten for resistensutvikling. Triklosan i lave konsentrasjoner har imidlertid vist seg å ha en spesifikk virkningsmekanisme der triklosan inhiberer et enzym (enoylreduktase) i fettsyresyntesen (og dermed membranbiosyntesen) i flere bakteriearter. Mutanter av M smegmatis og M tuberculosis med mutasjoner i genet som koder for enoylreduktase ble selektert ved bruk av triklosan. Dette gav økt resistens mot både triklosan og isoniazid, som benyttes til behandling av tuberkulose. Triklosan kan også bidra til antibiotikaresistens gjennom økt uttrykk av pumper som gir resistens mot forskjellige antimikrobielle midler (3). En undersøkelse der man studerte den antibakterielle effekten av triklosan tilsatt polymerprodukter, konkluderte med at slike materialer er ideelle for seleksjon av resistente bakterier (38).

    Triklosan benyttes til behandling av pasienter med meticillinresistente gule stafylokokker, ofte i kombinasjon med mupirocin. Det er betenkelig dersom triklosan kan selektere for mupirocinresistens og vice versa, som tidligere rapportert (39). En senere studie påviste imidlertid ingen sammenheng mellom triklosan- og mupirocinresistens (40).

    Hvilken praktisk betydning har sammenhengen mellom resistens mot desinfeksjonsmidler og antibiotika?

    Hvilken praktisk betydning har sammenhengen mellom resistens mot desinfeksjonsmidler og antibiotika?

    Laboratorieforsøk har vist at anbefalte brukerkonsentrasjoner av slike midler vanligvis er langt høyere enn konsentrasjoner som hemmer veksten eller dreper bakteriene. Resistens mot slike midler blir derfor ofte betegnet lavnivåresistens. Bakterier som overlever og vokser i brukerkonsentrasjoner er imidlertid også vist. På grunn av fortynningseffekter eller tilstedeværelse av materiale som reduserer den antibakterielle effekten, vil det ved praktisk bruk alltid oppstå konsentrasjonsgradienter hvor konsentrasjonen av antibakterielt middel er lavere enn anbefalt brukerkonsentrasjon. Eksponering av bakterier overfor lave konsentrasjoner av desinfeksjonsmiddel kan indusere mekanismer som gir resistens og kryssresistens overfor flere antibakterielle forbindelser. Ved å kombinere flere lavnivåresistensmekanismer kan bakteriene oppnå betydelig resistens.

    Ved desinfeksjon bør man benytte høye konsentrasjoner av desinfeksjonsmiddel, etterfulgt av skikkelig skylling. Dette er nødvendig for effektiv inaktivering og drap av bakterier og for å redusere muligheten for at eventuelle overlevende bakterier utvikler resistens som følge av lavnivåeksponering overfor desinfeksjonsmidler.

    Desinfeksjonsmidler i lave konsentrasjoner kan stimulere til økt heft og overflatevekst (41). Dette er relevant, da bakterier festet til overflater generelt er langt mer resistente enn frie bakterier i suspensjon. Metodene som anvendes for å måle følsomhet overfor antibakterielle midler, er ofte mangelfulle. De aller fleste av disse måler egenskaper til bakteriene når disse er i suspensjon, mens mikrobene i den virkelige verden som regel er assosiert med flater. Bakterier som fremstår som følsomme i suspensjonstester, kan dermed ofte overleve desinfeksjon under reelle forhold.

    Dagens metoder er ikke alltid egnet til å avsløre lavnivåresistens som kan utvikle seg videre til resistens av klinisk betydning (2, 20). Lavnivåresistente bakterier er et godt utgangspunkt for seleksjon av bakterier med høynivåresistens. Lave konsentrasjoner av antimikrobielle midler kan også påvirke mutasjonsraten og evnen til adaptasjon (20). I hvilken grad restkonsentrasjoner av antimikrobielle midler bidrar til resistensutvikling er uklart.

    Bakterier benytter ofte de samme resistensmekanismene mot antibiotika og mot desinfeksjonsmidler, og spesifikke mutasjoner i målseter eller i pumpeproteiner kan samtidig påvirke resistensegenskapene overfor både antibiotika og desinfeksjonsmidler. Resistensgener er ofte samlokalisert på plasmider, transposoner eller integroner. Resistensgenene i integroner uttrykkes dessuten fra en felles promotor. Dermed vil bruk av et antimikrobielt middel kunne føre til ko-seleksjon av resistensegenskaper kodet for av andre gener i integronet. På denne måten kan antibiotika- og/eller desinfeksjonsmiddelresistens stabiliseres og opprettholdes selv ved fravær av direkte seleksjonspress. Dette gjør det usannsynlig at desinfeksjonsmidler ikke selekterer for antibiotikaresistens og bidrar til spredning av resistensegenskaper mellom bakterier.

    Det er det selektive antibiotikapresset som dominerer i de fleste kliniske miljøer. Resistens mot desinfeksjonsmidler og antiseptiske midler er foreløpig et begrenset klinisk problem. Målrettet og riktig bruk av biocider med dokumenterte effekter er derfor et viktig tiltak for å redusere tilstedeværelsen av resistente bakterier.

    Bruk av antimikrobielle midler kan selektere for resistente bakterier. Jo større forbruket av antimikrobielle midler er, desto større er sannsynligheten for at mikrober utvikler resistens. Evnen til å tilpasse seg vekst og overlevelse i miljøer hvor antimikrobielle midler benyttes, er avhengig av en rekke faktorer, inkludert bakteriens egenart og fysiologiske tilstand, konsentrasjon og egenskaper til det antimikrobielle midlet samt fysiske og kjemiske miljøfaktorer. Dette gjør det vanskelig å trekke sikre konklusjoner basert på forenklede laboratorieforsøk.

    Et stadig bredere spekter av ”antibakterielle” produkter tilsatt desinfeksjonsmidler og antiseptiske midler er kommersielt tilgjengelig. Det er uheldig at antimikrobielle midler brukt i klinisk sammenheng også benyttes på områder hvor effekten ikke er dokumentert, men tvert imot kan ha uønskede effekter. For å forstå hvilken risiko resistensutviklingen utgjør, bør isolater fra både kliniske miljøer og næringsmiddelindustri overvåkes og mulige mekanismer for resistens, kryssresistens og genoverføring undersøkes. Slike studier vil gi kunnskap som er nødvendig for å sikre riktig bruk av antimikrobielle midler.

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media