Ø. Larsen svarer:

Øivind Larsen Om forfatteren
Artikkel

At de fire prodekanene for forskning/undervisning ved de norske medisinske fakulteter sammen finner å ville kommentere mine bekymringer vedrørende innføringen av en forskerlinje ved fakultetene, bekrefter at saken er viktig.

De fire prodekaner argumenterer med sitater fra min artikkel. Det de hevder er umulig å forstå, står i følgende avsnitt: ”God forskning er avhengig av at det stilles gode spørsmål. Å stille gode spørsmål har minst to forutsetninger: At man har utviklet den faglige nysgjerrigheten og dermed evnen til å undre seg på en fruktbar måte, og dernest at man har kunnskapsbakgrunn nok til å vite hva man bør undre seg over. Det er derfor grunn til å tvile på hvorvidt ferske studenter er i stand til å stille de beste spørsmål – og især til å stille slike spørsmål som først melder seg etter årelang erfaring, f.eks. innenfor klinisk arbeid eller samfunnsmedisin.” Min bekymring gjelder ikke veiledningen av forskerlinjestudentene, men mulighetene til å fange opp andre som har studert en stund og som av seg selv får originale tanker og lyst til å forske.

Det er betryggende å bli forsikret om at innføringen av en forskerlinje ikke vil skje på bekostning av eksisterende ordninger for forskerrekruttering. Imidlertid har disse delvis fungert dårlig. Det var også en av begrunnelsene for at tanken om en forskerlinje er blitt tatt opp igjen og nå altså er blitt satt ut i livet. Min uro for rekrutteringen til klinisk og samfunnsmedisinsk forskning siden denne løsningen ble valgt, er ikke blitt dempet av prodekanenes tilsvar.

For drøyt 200 år siden var legestanden delt i to – de lærde medici og de håndverksmessig opplærte kirurger. Kanskje var denne todelingen i fag og praksis en pragmatisk oppsplitting i en ressursknapp tid. Men det var en faglig fordel da den ble avskaffet og den enhetlige legeutdanningen ble en felles basis. Det er her faren for tilbakeskritt er til stede. Også nå er det en ressursknapp tid.

I likhet med prodekanene er jeg overbevist om det store forskningspotensialet hos medisinere som er i 20-årene. Noe annet har jeg verken ment, sagt eller skrevet. Det gjelder bare å rekruttere de riktige. Derfor har jeg omtalt alternativer til forskerlinje, tiltak som selvsagt også kan komme i tillegg til forskerlinje. Det ville være fint om vår lille debatt her og nå kunne provosere frem en drøfting av andre måter å stimulere til forskning blant unge medisinere.

Også blant andre unge medisinere – blant de 90 % som ikke er tatt opp på en forskerlinje.

Anbefalte artikler