Ingen skyr Allmennmedisinsk forskningsutvalg

Dag Solbu, Atle Skattebøl Om forfatterne
Artikkel

Legemiddelindustrien ønsker et fortsatt konstruktivt samarbeid med Allmennmedisinsk forskningsutvalg, og regner med at organet vil kunne spille en rolle også ved fremtidig klinisk legemiddelutprøvning. Vi vil også tro at det vil være i både utvalgets, legenes og industriens interesser at Allmennmedisinsk forskningsutvalg strømlinjeformes slik at det mer effektivt kan møte de krav som både leger, industri og myndigheter har.

Knut Arne Holtedahl og medarbeidere tar i Tidsskriftet nr. 11/2001 for seg forholdet mellom Allmennmedisinsk forskningsutvalg (AFU) og legemiddelindustrien (1). De gjør rett i å fastslå at Allmennmedisinsk forskningsutvalg er en ordning som – om enn frivillig – er til gjensidig nytte for industrien og de leger som utfører forskning. Når det gjelder melde- og søkeprosesser i forkant av legemiddelutprøvningsprosjekter, er det to instanser industrien først og fremst må forholde seg til: Statens legemiddelverk og de regionale etikkomiteene. Allmennmedisinsk forskningsutvalg er altså ingen obligatorisk instans for godkjenning av klinisk legemiddelutprøvning i Norge. Dette er imidlertid ikke det samme som om at utvalget ikke blir benyttet. Som Holtedahl og medarbeidere er inne på, kan et stempel fra Allmennmedisinsk forskningsutvalg være en verdifull tilleggsvurdering overfor en rekke leger som ønsker å delta i utprøvningene. Dette selv om utvalgets rolle først og fremst er – og må være – rådgivende og veiledende, og ikke instruerende. Uavhengig av utvalgets rolle er det viktig å huske på at industrien er avhengig av forutsigbare behandlingstider for sine forskningsprosjekter. Behandlingstiden er forutsigbar både hos Legemiddelverket og etikkomiteene. Begge instanser er forpliktet til en behandlingstid på maksimalt seks uker, en frist de er flinke til å overholde. Hos Allmennmedisinsk forskningsutvalg er det registrert betydelig lengre behandlingstider, faktisk opptil flere måneder, noe som vanskelig kan betegnes som akseptabelt. Dette problemet kan ikke alene løses, slik artikkelforfatterne foreslår, ved at industrien leverer inn en forespørsel til Allmennmedisins

k forskningsutvalg samtidig med at Legemiddelverket og etikkomiteene får søknadene. Om dette er den direkte foranledningen til at utvalget har økt sitt behandlingsgebyr med 100 %, fra 4 000 til 8 000 kroner, vites ikke. Legemiddelindustrien legger imidlertid merke til dette, særlig når for eksempel Legemiddelverket (som altså er en obligatorisk instans) tar 5 000 kroner per behandlet prosjekt.

Anbefalte artikler