Standardisert kontor og arbeidsdag
Allmennlegekontorene over hele landet er tydeligvis tegnet av samme arkitekt – de er i hovedsak helt like: et toetasjes hus med garasje og en liten hage. I andre etasje bor legen med sin familie. Kontoret i første etasje er spartansk utstyrt med blodtrykksapparat, stetoskop og en benk i stål til gynekologiske og andre undersøkelser. Annet utstyr, som for eksempel otooftalmoskop, finnes ikke. Arbeidsdagen er like standardisert som kontoret: Man har åtte konsultasjoner om formiddagen, mens ettermiddagen brukes til hjemmebesøk for å kartlegge familienes helse, risikofaktorer, boforhold og hygiene. Det blir ført ett enkelt og oversiktlig skjema per familie. En lege vi besøkte kunne for eksempel raskt finne ut at i hans praksis var det 119 røykere.
Populasjonen blir delt inn i fire grupper og behandlet deretter. De friske blir tildelt én konsultasjon og ett hjemmebesøk årlig. Pasienter med risikofaktorer som fedme eller røyking får to konsultasjoner og to hjemmebesøk, de med kroniske lidelser som diabetes eller hypertoni skal ha tre konsultasjoner og tre hjemmebesøk, mens pasienter med alvorligere lidelser får behandling etter behov.
Familielegen arbeider nært sammen med en sykepleier. Ved tvil om diagnostikk eller behandling konsulterer legen den lokale poliklinikken, som betjener 20 000 innbyggere og er bemannet med 11 ulike spesialister! Regionale poliklinikker betjener igjen tre lokale poliklinikker, og kan tilby røntgenundersøkelse, EKG og enklere blodanalyser, og det finnes akuttrom med defibrillator og intubasjonsutstyr. Samarbeidet mellom primærleger og poliklinikker er tett, og Interconsultas med to eller flere leger blir flittig benyttet. Den regionale poliklinikken vi besøkte, hadde også en større rehabiliteringsavdeling og en avdeling for alternativ medisin.
Alternativ medisin var lite i bruk mens Sovjetunionen eksisterte, men nå er utdanning i akupunktur, urtemedisin, homøopati og soneterapi obligatorisk i medisinstudiet. Akupunkturlegen ved den regionale poliklinikken var meget overrasket over at det ikke er slik i Norge, og pasientene hans lovpriste behandlingsmetodene. Medisinforsyningen er problematisk på Cuba, og medisinfordelingen til det enkelte apotek blir foretatt under medvirkning av den lokale poliklinikken, som har oversikt over pasientpopulasjonens behov. Familielegen sjekker hver dag med sitt apotek hvilke medisiner som er tilgjengelige, og ved mangel bruker legen plantemedisin med stor oppfinnsomhet. Et annet eksempel på kreative løsninger så vi på et av allmennlegekontorene: I mangel av kopperspiraler (eller Lippes loop, som de også brukte) laget legen sin egen spiral ved å kveile et nylonfiskesnøre rundt fingeren, knytte en knute og la det være igjen to trådender. Etter sigende fungerte dette utmerket.