Organisering av smerte- og symptombehandling
Ingen helseprofesjoner får kunnskap om smerte- og symptombehandling automatisk i sin grunnutdanniing. De (få) som er interessert, kan hente den i tverrfaglige fora viet symptomrettet behandling (Norsk palliativ forening, Nasjonalt smerteforum, Scandinavian Association for the Study of Pain o.l.), likevel risikerer spesialister i allmennmedisin at de ikke blir merittert, selv når de søker godkjenning for deltakelse på forhånd. Tverrfaglige møteplasser muliggjør kontakt mellom aktører som til hverdags er forvaltet av atskilte økonomisk-administrative instanser. Hvor ellers skal allmennleger og hjemmesykepleiere læres kultur med tverrfaglig åpenhet?
For at førstelinjetjenesten skal kunne fungere tverrfaglig godt nok for kreftpasienter og deres nære pårørende, er kunnskap om smerte- og symptombehandling særdeles viktig (7). Tematisk etterutdanning i liten, ren allmennlegegruppe synes å være for paternalistisk fundert til formålet. Min erfaring med tematisk smågruppevirksomhet er at møtevirksomheten ikke var gjennomførbar, pga. liten og ustabil deltakelse blant kolleger.
Møteplasser åpner for kreative løsninger. Tverrfaglig smågruppevirksomhet innen lokale tverrfaglige palliative team, og kobling til den gryende spesialutdanning i palliativ sykepleie, vil kunne implementere legestudiets problembaserte læring (PBL) til horisontal kommunikasjon mellom allmennleger og sykepleiere i førstelinjetjenesten.
Klarere kommunikasjonslinjer i trekanten pasient – allmennlege – spesiallege vil tydeliggjøre aktører og pleienivåer, slik at unødige innleggelser kan unngås. Mindre tvil og bekymring vil råde om hvordan pasient og pårørende best skal nyttiggjøre seg lege- og sykepleierressursene i omsorgen.
Lokal palliativ omsorg organisert som: tverrfaglig lokalt team med leger og sykepleiere (dokumentert deltakelse), fast møtevirksomhet (dokumentert aktiv bruk av et kvalitetsutviklende verktøy/Nolans modell (8)), lege som fasilitator (medisinsk-faglig veileder) for teamet, vil bidra til kvalitetsutvikling innen en klart strukturert ramme for gruppen. For legene bør teamdeltakelse og virke som fasilitator være meritterende i relasjon til Spesialistregler for videre- og etterutdanning i allmennmedisin.
Palliativ omsorg ser ut til å tiltrekke seg allmennleger som har lengre yrkeserfaring (6). Det er viktig at allmennlegenes resertifisering ivaretar disse erfarne kollegers potensial for palliative medisinske tjenester.
Fordi relasjon til døden ikke er et medisinsk, men et filosofisk anliggende, er det synd at så få fagfilosofer engasjerer seg praktisk i ingenmannslandet mellom eksistensielle spørsmål og praktisk medisin. Nærstående død avtvinger samfunnets respekt, men byråkratisering av praktisk medisin er blitt ”det” spesifikke middel som omdanner alminnelig samhandling til rasjonale, dvs. til regulerte sosiale relasjoner (9).