Invitasjon til debatt
Mens etterspørselen blant øvrige faggrupper har vært overveldende, har det vært påfallende vanskelig å rekruttere leger til programmene. Dette står i kontrast til det vi mener er legers behov for læring på området. Vi erfarer at psykiatere og leger ofte har problemer i sin rolle som ledere av team og som koordinatorer av tiltak rundt den enkelte pasient. I tillegg til mangelfull kjennskap til medarbeideres kompetanse og/eller for lite trening i å takle de gruppeprosesser som kan oppstå rundt pasientene, spør vi oss også om en del leger ikke ønsker å prioritere deltakelse i samarbeidsfora som ansvarsgrupper og felles kompetanseutvikling fordi det er tidkrevende, lite økonomisk innbringende og faller på siden av mange legers tilvante ”enerolle” i forhold til pasienten.
På tross av gjentatte søknader har utdanningen ikke blitt godkjent som tellende til spesialiteten i psykiatri. Begrunnelsen har hele tiden vært at kursets målgruppe i hovedsak er helsearbeidere i kommunehelsetjenesten, med legene som minoritet, og at kursets innhold skulle være preget av dette, med tilsvarende liten relevans for leger. Derimot har det vært gitt godkjenning til spesialiteten i allmennmedisin.
Kvaliteten i teoriforelesninger og veiledning har ikke vært forringet av tilstedeværelsen av andre faggrupper. Tvert imot har det vist seg å være befordrende for de tilstedeværende leger at det samme kliniske fenomen er blitt vinklet fra ulike ståsteder.
Vi er blitt i tvil om den eksisterende praksis for godkjenning av kurs tellende til spesialiteten i psykiatri er i samsvar med de krav til teamledelse og nettverksorientering, særlig i forhold til mennesker med alvorlige psykiske lidelser, som psykiateren møter i dagens psykiatri. Effektiv læring på dette området krever at legen settes i en situasjon hvor vedkommende over tid må erfare betydningen av andres faglige innspill i forhold til en felles oppgave. I tillegg må dette samspill gjøres til gjenstand for observasjon og refleksjon, slik som eksempelvis i veiledningsgruppene i den tverrfaglige utdanningen. Slik læring finner etter vår mening i liten grad sted i tilslutning til den ordinære kliniske utdanningen.
Det kan virke som om spesialitetskomiteen i for sterk grad fortolker de generelle retningslinjers formulering om at kurset ”må være et nødvendig utdanningstilbud rettet mot leger” for bokstavelig og som ensbetydende med at deltakerne da overveiende må være leger. Formålet med kurs som skal godkjennes, må da primært være å dekke legers læringsbehov i henhold til de krav som målsettingen for spesialiteten setter. Tverrfaglig samarbeid kan vanskelig læres bare med leger til stede.