Historiefaglig kunnskap – nytten og gleden
Man snakker gjerne om ”det teknologiske imperativ” som drivkraft i den medisinske og helsefaglige utvikling. Koste hva det koste vil, intet skal spares i arbeidet med å redde liv (7). Videre blir medisinen betegnet som et reduksjonistisk system. Nærmest som en iboende egenskap ved faget ligger at man jager stadig videre i jakten på å avsløre menneskekroppens innerste mysterier (8). Medisinen, blir det argumentert, er en progressiv vitenskap som må se forover for videre forbedringer heller enn å skue bakover til stadier som nå er overvunnet (9). Resultatet er blitt et helsevesen som aldri får nok og et helsevesen som står overfor uløselige problemer. Den britiske historikeren Graham Mooney hevder at medisinens største utfordring i dag er ”to come to terms with its own success” – å komme overens med sin egen suksess (10).
Kan kjennskap til historisk metode og bredere realhistorisk kunnskap blant medisinere bidra til å hjelpe oss ut av dette uføret? Et vanskelig spørsmål som forsøksvis kan besvares ut fra to vinklinger, nytteperspektivet og gledesperspektivet. Kanskje kan skolering i kildekritiske metoder og samfunnsfaglig komparasjon, bidra til at medisinerne får styrket sine analytiske evner og kritiske sans i forhold til egen virksomhet? Slik kan det bli enklere å forstå de strukturer de inngår i og forstå og løse de problemene de daglig skal hanskes med. Det kan gjelde fagpolitiske spørsmål og spørsmål av strengt medisinsk karakter. Det kan gjelde prioriteringer mellom forebygging og behandling, og prioriteringer innen sykdomsbehandling. Det kan gjelde valg av forebyggingsstrategier, etisk grensesetting og vurderinger av hvilke type spørsmål medisinerne er kompetente til kunne besvare. Spørsmål og problemområder settes både inn i en større nåtidig sammenheng, og sees som ledd i en prosess som har utviklet seg over tid.
Historiemetodiske ferdigheter og realhistorisk kunnskap kan, om vi bruker sykdomshåndtering som eksempel, gi større forståelse for hvordan sykdomsopplevelser og sykdomstolkinger konstant påvirkes og til dels omformes av det omgivende miljø. At forventninger til helbredelse, til utvikling, til takling, til utgang er tids- og rombestemte. Unektelig ligger det også en stor tilfredsstillelse, for ikke å si glede, i å få innsikt i og å forstå hvorfor og hvordan ting er blitt som de er blitt.
På det mest optimistiske kan vi til og med ha forventninger om at medisinere kan lære av tidligere suksesser og feilgrep. At de vil bli seg mer bevisst at de inngår i en tradisjon der feilvurderinger og mistak er likelig fordelt med faglige gjennombrudd og suksess. Videre kan vi ha forventninger om at historisk kunnskap kan bidra til at leger reflekterer mer over sin egen rolle, at det blir enklere å se sitt fags begrensninger, og at de slik blir bedre i stand til å justere sitt profesjonsbilde i tråd med tidens krav (11).Vi kan dessuten ha håp om at kjennskap til egen historie kan bidra til litt større ydmykhet i forhold til oppgaver og ansvar, andres kompetanse og andres problemer. I dagens kompliserte helsevesen er det viktigere enn noen sinne å se seg selv og sitt fag i relasjon til omgivelsene, slik de var og slik de er blitt. Først da er det mulig å oppnå god kommunikasjon. Medisinhistorikeren Owsei Temkin refererer i An essay on the usefulness of medical history for medicine til kollegaen Theodor Puschmann, som allerede i 1889 uttalte seg om behovet for undervisning av medisinstudenter i medisinsk historie. Nytten av historiske studier manifesterer seg på tre måter, hevdet Puschmann: Først: de komplementerer den generelle utdanningen. Dernest: de former fundamentet for profesjonell kunnskap og styrke. Til slutt: de styrker utdanningen og foredler karakteren (9). Slik så Puschmann både nytteperspektivet og den egenverdi som lå i større historisk kunnskap. Til det siste knyttet han glede, dannelse og kultivering. Det vil si tre komponenter som, etter min mening, med fordel kan styrkes blant mange av dagens medisinere.
I forbindelse med min doktoravhandling om det gamle distriktslegevesenets historie (12) fikk jeg i sommer et brev fra en tidligere distriktslege, 81 år gamle Knut Rein. Han skriver: ”På side 252 i din avhandling siterer du Thomas Mann: ”Mennesket lever ikke bare sitt eget liv, som individ, men også, bevisst eller ubevisst, epokens liv”. Uten at jeg har kunnet formulere det så klart, har denne sannhet gått gradvis opp for meg etter hvert som jeg er blitt eldre. Din avhandling viser tydelig hvor avhengig distriktslegeetaten og den enkelte distriktslege har vært av ytre rammebetingelser. En får se etaten og sitt eget liv i perspektiv. På denne måten har det vært berikende å lese. For meg personlig har det vekket fram minner – både om det en ser tilbake på med glede, men også av og til på ting en gjerne skulle ha gjort annerledes . . . Gang på gang har jeg tenkt at dette skulde jeg ha lest før jeg begynte som distriktslege . . .” (brev til forfatteren, 18. juli 2000). For Knut Rein var det berikende å se seg selv i en sammenheng, som del av et faglig fellesskap og som del av et større samfunn i tid og rom. Rein kombinerte utvilsomt nytten med gleden i sin lesing. Bare synd at det først var så sent i livet at han fikk tilgang på medisinsk-historisk materiale som gav ham denne muligheten. La oss håpe at ikke alle medisinere må bli pensjonister før de gir seg tid til å lese og reflektere over historien om sitt fags utvikling og sin profesjons rolle i samfunnet. Jeg tenker på nytten og gleden – begge deler er vi avhengige av.