Hoffmanns eventyr
Selv om man særlig i den tyske romantikken allerede før århundreskiftet hadde fattet – og uttrykt – en spesiell interesse for og innsikt i det psykologisk/psykiatrisk uutgrunnelige og urovekkende, for motsetningene mellom det skjulte og det synlige, var ikke romantikkens ærend først og fremst human behandling av de sinnslidende.
Romantikkens program, med en på samme tid søken utover mot verdensaltet og innover i mennesket, nedfeller seg bl.a. i skjønnlitterære dokumenter over det underfulle og det selsomme ved menneskesjelens ytringsformer, med en særegen fascinasjon av det udiskutabelt overnaturlige – og med glidninger over dramatisk overspenthet mot psykosens verden. E.T.A. Hoffmann (1776 – 1822) (fig 1) – forfatter, bildekunstner, komponist, kapellmester og jurist – er trolig den mest eklatante eksponent for disse eksessene fra den tyske romantikken. En kritisk ettertid har nok heftet seg vel mye ved de ytre effekter ved Hoffmanns særlige signatur, med trollmenn og spåkoner, trylledrikker, forbyttede barn, gespenster, svindlere, magnetisører, dobbeltgjengere mv. Men dette galleri av mennesketyper og egenskaper kan også sees som en foranledning til utforskning av det irrasjonelle, det uutgrunnelige. Hoffmanns skildringer er en dynamisk beskrivelse av psykiske konflikter. Det er vanskelig å se hans introspeksjon, dels karakterisert som sykelig, som annet enn en ingrediens i projeksjonen, dvs. hvorledes indre bilder og komplekser gis en ytre form. Hoffmann lar oss også forstå at personenes overnaturlige opplevelser og syner springer ut av dem selv, eventuelt av psykosen som er under oppseiling.
Romantikkens intense og omfattende register av følsomhet fikk så vel Johan Wolfgang von Goethe (1749 – 1832) som Walter Scott (1771 – 1832) til å ta avstand fra den «sykelige» overspentheten de særlig fant hos Hoffmann. Men han ble både etterliknet og beundret. Hoffmanns nokså direkte påvirkning på den store russiske litteratur er verdt å merke seg. Nikolaj Gogols (1809 – 1852) noveller er slående eksempler. Hans En gal manns dagbok (6) kan tilsynelatende fortone seg som surrealistisk, i romantikkens ånd, mens den faktisk er høyst realismepreget: De selsomme detaljene er en konsistent formidling av den innerverden som kjennetegner sykdomsutviklingen hos en schizofren person. Det er mulig vi kan se impulsene fra romantikken, med undringen over det ukjente og det selsomme, som en døråpner til psykopatologiens verden.
Romantikken ble utvilsomt en viktig psykologisk inspirasjonskilde for tysk psykiatri. Den peker frem mot Sigmund Freuds (1856 – 1939) ideer og bidrag, ja man kan karakterisere psykoanalysen som en kulminasjon av den romantiske diktning (7). Og mens romantikerne hadde hatt en gryende psykodynamisk forestilling om sjelen, ble naturalistene i litteraturen – etter midten av 1800-tallet – mer opptatt av å belyse personene ut fra arv og miljø. E…mile Zola (1840 – 1902) lot seg undersøke av i alt 20 psykiatere «i vitenskapens interesse» – samarbeidet strakte seg over et helt år, to timer daglig. Alle kom til samme konklusjon, som også Zola sa seg enig i: Hans geni hadde opphav i de nevrotiske elementer i hans temperament.
Vi kan da delvis se på det som ironi når en del psykiatere, som eksponenter for den bestående orden, tok til å kaste seg over ett av psykiatriens sentrale vitnemål, nemlig skjønnlitteraturen, med dens anskuelige skildringer av sjelelivets lyse og dunkle og uutgrunnelige soner. Eller riktigst – det var opphavsmennene man kastet seg over. Og det var ikke bare hengiven panegyrikk og kjærlighetserklæringer overfor diktverket det dreide seg om. Dette skjedde straks psykiatrien hadde etablert seg som egen vitenskap og medisinsk spesialitet. Det var i en epoke da Europa – mellom 1840 og 1880 – opplevde en sterk genikultus, med Richard Wagner (1813 – 83) som det mest fremtredende ikon. Arthur Schopenhauer (1788 – 1860) kan sees som den første representant for en vitenskapelig tilnærming til forholdet mellom genialitet og verk når han fastslår at «Genialität und Wahnsinn eine Seite haben, wo sie aneinander grenzen, ja ineinander übergehen» (8). Italieneren Lombroso, som kom med sitt dels herostratisk berømte verk i 1864, ble på et vis trendsettende (9). Hans ideer, som at genialitet måtte henregnes til sinnslidelsenes og de degenerertes kategorier, samt at moderne bildekunst hadde likheter med «de primitive»s kunst, vakte oppmerksomhet og også atskillig motbør, ikke bare innenfor psykiatrien, men i den allmenne kulturdebatt.
Flertallet av 1800-tallets patografier ville neppe holdt vis-ã-vis dagens krav til empiri, selv som anekdotiske rapporter. F.eks. anfører Lombroso den italienske renessansemaleren Francesco Francia (? – 1517) som et talende bevis på hvor lett eksitert kunstnere ble: Da Francia fikk se et nylig malt bilde av Rafael, ble han så glad at han døde (!). Ofte er de forskjellige patografenes konklusjoner divergerende, for ikke å si direkte motstridende. Dels må dette henge sammen med at patografiene fremstod som et psykiatrisk destillat av biografier og selvbiografier som opprinnelig ikke nødvendigvis hadde noe bevisst eller faglig fundert psykologisk siktemål. F.eks. utropte Lange-Eichbaum Ibsen til et av de helt få friske genier (10), uten å dokumentere dette, mens Post i en nyere studie – uten nærmere kildeangivelse – henregner samme Ibsen til forsamlingen av virkelig alvorlig psykisk forstyrrede europiske forfattere (11).
Frem til århundreskiftet var patografiene – naturlig nok – preget av de instrumenter, den forståelse og den terminologi den deskriptive, nosologisk basert psykiatrien hadde til rådighet. Det kan f.eks. være illustrerende å se på hva som er blitt nettopp nevnte E.T.A. Hoffmann til del. Lange-Eichbaum refererer 13 studier over Hoffmann alene, samt ni øvrige der han omtales, samtlige fra tiden omkring århundreskiftet, og i følgende termer: «Degenerert, kameleonaktig, irritabel, følsom, skarpe stemningsskiftninger, depressive tendenser, alkoholhallusinose, alkoholintoleranse, redsel for å bli gal, hallusinert, utflytende fantasi, synestesier, eidetiker» (10). Ett bilde kan like fullt i dag dechiffreres av studier som dette: Hoffmann later til å ha hatt patologiske alkoholreaksjoner – muligens med synshallusinasjoner. Dette kan imidlertid være vanskelig å skille sikkert fra det forhold at han ganske sannsynlig var en utpreget eidetisk begavelse, dvs. en person som har en særegen evne til å oppleve forestillingsbilder sansbart livaktig – nesten som hallusinasjoner. Denne evnen er spesielt utviklet hos en del kunstnere og forfattere. Personen er selv klar over at dette er bilder fra hans indre, eventuelt stimulert av erindringer, tanker og emosjoner (hos Hoffmann eventuelt også stimulert av alkohol). Det at han på mesterlig vis fremstilte psykotiske tilstandsbilder, har da også vært tolket som likefremme egenbeskrivelser. Dette illustrerer noe de klassiske patografer ofte påpekte som iøynefallende psykiske fenomener hos kunstnere: Ikke minst syntes disse å være mest intenst skapende under transe, spesielle medikamentpåvirkninger, overgangsfase til psykose, dagdrømmer, tretthet, sen
sorisk deprivasjon, ekstase, mystiske opplevelser, lett mani mv. – m.a.o. tilstander som i psykiatrien karakteriseres som endrede bevissthetstilstander (ASC – altered states of consciousness). Slike tilstander er ofte en forutsetning for skapende, produktiv regresjon i jegets tjeneste.