Diskusjon
Det var slående og tankevekkende i hvilken grad informanten og ikke legen var hovedpersonen i informantenes beretninger. Dette rimer godt med resultatene fra en tidligere studie, der informantene var mer opptatt av problemet som hadde ført dem til legen og mindre av det som ble introdusert av legen under selve konsultasjonen (17). Pasienter er i sin egen verden av plager og mulige forklaringsmodeller, og hendelsene, slik pasientene erindrer dem, filtreres gjennom personlig forståelse. Dette aksentuerer betydningen av å legge vekt på pasientenes persepsjon i dialogen mellom lege og pasient. Eksempelvis nytter det lite om legen bruker en stor del av konsultasjonen til å gi viktig informasjon dersom pasienten ikke fanger den opp, forstår eller husker den.
Et lege-pasient-forhold er et forhold med ulik maktbalanse – mellom en hjelper og en som skal hjelpes, mellom en frisk og en syk, mellom en som har taushetsplikt og en som kan fortelle om besøket til hvem som helst. Denne maktfordelingen vil nødvendigvis påvirke hvordan aktørene forholder seg i relasjonen, og hvordan de uttaler seg om den. Det felles rom mellom lege og pasient syntes å være et følsomt område som informantene beskrev med stor forsiktighet. Ved å knytte uttalelser til egne tanker og følelser syntes det lettere for informantene å uttrykke mening uten å tape ansikt, fremstå som uvitende eller virke dømmende. I gruppesamtalene fungerte beskrivelser formet som subjektive tolkinger som den viktigste inngangsbilletten til informantenes opplevelser.
Pasienter tenderer til å være mer kritiske til helsevesenet generelt enn til spesifikke helsetjenester (18), og såkalt makro- og mikrotilfredshet har vært antatt å uttrykke forskjellige deler av den totale tilfredshet (19). Vår observasjon av et nærmest konsekvent skifte i bruk av pronomen fra personlig til upersonlig i forbindelse med spesifikk negativ affekt indikerer en nær sammenheng mellom opplevelser knyttet til spesifikke hendelser eller personer og negative emosjoner uttrykt i generelle vendinger. Ved å omsette negative emosjoner til mer sosialt aksepterte og mindre truende generelle former kan det for pasientene være lettere å uttrykke følelser som frustrasjon eller skuffelse. For den enkelte lege kan imidlertid en slik transkripsjon lett tilsløre egen delaktighet og dermed gjøre det vanskeligere aktivt å gå inn i problemstillinger knyttet til det enkelte forhold mellom lege og pasient.
Informantene beskrev mange positive erfaringer knyttet til legemøtet, og disse ble gjerne språklig forsterket ved at informanten eksempelvis ikke bare var blitt tatt godt vare på, men tatt svært godt vare på. En negativ opplevelse, derimot, var som regel bare var litt frustrerende. I samtaler med pasienter kan det være til hjelp for legen å være klar over at slike modererende uttrykk i forbindelse med negativ affekt ikke betyr at den emosjonelle dimensjonen er bagatellmessig, slik man lett kan få inntrykk av.
Aktpågivenhet overfor stemmeleie og ansiktsuttrykk var ofte helt nødvendig for å fange opp både innhold og affekt knyttet til spesielt de mange nøytrale ord og vendinger som hyppig ble brukt. Dette understreker hvor viktig det er for leger å være åpne for pasientenes forskjellige ikke-verbale signaler. Mye av den emosjonelle kommunikasjonen i en konsultasjon formidles ikke-verbalt, ved hjelp av tonefall og kroppsspråk. Det er viktig at legens kommunikative signaler er konsistente (20 – 22). Våre funn tyder på at det tilsvarende er mye nyttig og viktig informasjon å hente fra pasientenes ikke-verbale kommunikative atferd. Dette bør det legges vekt på, ikke minst i legenes videre- og etterutdanning (23). DiMatteo og medarbeidere avdekket at leger som var sensitive overfor pasientenes ikke-verbale emosjonelle signaler, ble bedre evaluert av pasientene enn mindre sensitive kolleger (20). Levinson og medarbeidere fant at et kommunikasjonskurs for primærleger som gikk over to og en halv dag kunne påvirke både innhold og grad av affekt i konsultasjonene (24).
Vår undersøkelse baserer seg på samtaler i grupper, hvor deltakerne ved hjelp av en rekke språklige karakteristika unngikk å knytte negative opplevelser opp mot den enkelte konsultasjon eller enkelte lege. Forholdet mellom lege og pasient er sensitivt og sårbart, preget av ubalanse mellom makt og avhengighet. Det virker derfor sannsynlig at tilsvarende restriksjoner som deltakerne her demonstrerte utenfor legekontoret, også vil gjøre seg gjeldende i selve konsultasjonen. Det at intervjuerne kunne oppfattes som representanter for helsevesenet, kan ha bidratt til dette. En helt uavhengig gruppeledelse kunne ha ført til andre, men kanskje ikke så relevante funn, fordi språklige fenomener som kan fungere som barrierer mellom pasient og lege, var det vi ønsket å undersøke. Gruppene var preget av stor verbal aktivitet, hvor spesielt innspill fra andre deltakere i gruppen syntes å virke stimulerende. En slående observasjon var at vi som gruppeledere ikke umiddelbart registrerte den generelle uviljen mot å uttrykke negative oppfatninger på en direkte og spesifikk måte. Dette kan si noe om hvor vanskelig det kan være for leger å oppfatte slike fenomener i konsultasjonen, med mindre man er spesielt oppmerksom på dem.
Forfatternes hovedbase i praktisk klinisk medisin og kommunikasjon har nok preget innhenting av data, analyse, konklusjoner og presentasjonsform. En mer språkteoretisk tilnærming ville ha kunnet gitt en annen analyse. Målsettingen med denne artikkelen var imidlertid å gi praktisk anvendbare råd for leger i klinisk virksomhet. En tenkt pasient ville kanskje sagt det slik: