Riktig fødsel på riktig sted?

Redaksjonelt
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Kan ny viten legge grunnlag for en omorganisering av norsk svangerskaps- ogfødselsomsorg?

    De medisinsk ansvarliges krav om nedleggelse av lokale fødestuer og småsykehus har vært begrunnet i økte krav tilmedisinsk beredskap og kompetanse pga. fødselens uforutsigbarhet. Når Bjørn Backe i dette nummer av Tidsskriftet (1)beretter om forholdene på New Zealand, hører vi derfor en undertone av undring. Det går faktisk an å organiseresvangerskaps- og fødselsomsorgen på en annen måte uten at det påvirker vårt standardmål på omsorgen - den perinataledødeligheten. Norge og New Zealand har mye til felles - de er begge land i den "vestligekulturkrets", har en godtutbygd helsetjeneste, sammenliknbar perinatal mortalitet (ca. 6/1000) og en befolkning med generelt god helse. Landenehar omtrent like mange innbyggere og liknende geografiske forhold - det er til dels store avstander.

    Etter en reform i begynnelsen av 1990-årene fikk gravide kvinner på New Zealand selv velge om de ville atsvangerskapsomsorgen i hovedsak skulle ivaretas av lege eller jordmor. Forutsetningen er at samme omsorgsperson haransvaret for både svangerskapet og fødselen. Det betyr at den som har fulgt kvinnen gjennom svangerskapet, om muligogså er fødselshjelper og har ansvaret for oppfølging og hjelp i barselperioden. Denne kontinuiteten sikrer mor og barnen tett oppfølging også den første tiden etter utskrivning fra fødeinstitusjonen og demmer opp for en del av deproblemene Tor Willy Ruud Hansen (2) diskuterer i sin artikkel i dette nummeret om tidlig utskrivning fra sykehus etterfødsel.

    Reformen på New Zealand har ført til at mer enn 70% av kvinnene velger jordmor som omsorgsperson i svangerskapet.Det har også medført en endring i valg av fødested.I dag fødes 4-6% av barna hjemme, 30% blir født i fødestuer ogresten i sykehus. Til sammenlikning føder mindre enn 1% av kvinnene i Norge hjemme, ca. 1,5% føder i fødestuer ognesten 98% i sykehus.

    Ser vi på andre land det er naturlig å sammenlikne oss med, som for eksempel Sverige, Danmark, Nederland, USA ogEngland, er det store ulikheter i organisering av fødselsomsorgen, men den perinatale dødeligheten er sammenlignbar,omkring 6-8/1000. Som eksempel kan nevnes to ytterligheter. I Nederland er mer enn 30% av fødslene planlagtehjemmefødsler hvor det er lege eller jordmor til stede. I USA, hvor ca. 99% av fødslene foregår i sykehus, er det legetil stede ved 93% av forløsningene. Det er mye som taler for at det ikke er organiseringen av fødested som avgjør denperinatale dødeligheten, men sosioøkonomiske faktorer.

    Det er de siste årene gjort flere kohortstudier av planlagte hjemmefødsler for å se om det er mulig å selektere utgravide med høy risiko. De fleste studiene finner svært lav perinatal dødelighet ved planlagte hjemmefødsler, og mankonkluderer med at det er mulig å selektere friske gravide med lav risiko til planlagt hjemmefødsel (3, 4). Et søk iCochrane-basen i 1998 (5) viste at det bare var gjort ett kontrollert forsøk der kvinnene ble randomisert enten tilhjemmefødsel eller til fødsel i sykehus (6). Kun 11 kvinner var tatt inn i pilotstudien, og det var ingen forskjell påutfallet. Det eneste de kunne konkludere med, var at det var mulig å gjennomføre randomiserte undersøkelser også innendette feltet.

    Sentraliseringspolitikken i Norge etter krigen gjorde hjemmefødsel til en sjeldenhet. De fleste fødestuene forsvant,og antall distriktsjordmødre sank. Den perinatale dødeligheten sank i takt med den økende sentraliseringen, uten at detnoen gang er blitt vist at det var en direkte sammenheng (7). I 1980-årene var den perinatale dødeligheten i Norge noehøyere enn i våre naboland. I en NOU fra 1984 (8) ble det foreslått at svangerskapsomsorgen skulle organiseres som etsamarbeid mellom leger og jordmødre. Dette viste seg å være nærmest umulig å få til - i og med at distriktsjordmødreneforsvant som en følge av loven om kommunehelsetjenesten i 1984. Fra 1995 ble jordmortjenesten igjen en obligatorisktjeneste for kommunene. Økt bruk av jordmødre, som er spesialutdannet for å ta seg av gravide og fødende, vil kunne gibedre omsorg for den enkelte gravide, samtidig som det letter presset på legetjenestene. Men i praksis mangler det bådestillinger og jordmødre.

    I 1994 var det som en følge av sentraliseringspolitikken ti fødestuer i full drift i Norge. En vurdering av driftenved disse konkluderer med at fødestuene er et godt tilbud til fødende i Distrikts-Norge (9). I tillegg harLofoten-prosjektet (10) vist at det er mulig å selektere gravide til ulikt omsorgsnivå og dermed sørge for å gi sikrefødsler også lokalt.

    Gitt de kunnskaper man nå innehar om fødested og sikkerhet, er det på tide å se på fødselsomsorgen i Norge medfriske øyne. Dagens teknologi har bidratt til å bedre seleksjonen av fødende slik at en stor del av kvinnene selv kanvelge fødested - uten at det vil påvirke fødselens utfall. Forutsetningene er en kontinuerlig og høyt kvalifisertsvangerskapsomsorg, med mulighet for reelt valg av fødested. Statens helsetilsyn (11) foreslår tre ulike nivåer påfødeinstitusjoner i Norge: kvinneklinikker, fødeavdelinger og fødestuer. Flere fødestuer betyr at en større del av defødende får anledning til å føde i nærheten av hjemstedet - med alle de fordeler dette har for den enkelte kvinne oghennes familie.

    Eililv Lund

    Merethe Kumle

    Eiliv Lund (f. 1947) er professor ved Institutt for samfunnsmedisin ved Universitetet i Tromsøog driver en bred forskning innen reproduksjons- og fertilitetsepidemiologi.

    Merethe Kumle (f. 1960) er cand.med. og stipendiat ved Institutt for samfunnsmedisin vedUniversitetet i Tromsø knyttet til prosjektet Kvinner, livsstil og helse.

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media