Reumatoid artritt

Redaksjonelt
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Tidlig diagnose og aktiv behandling er avgjørende

    Reumatoid artritt er en kronisk, potensielt aggressiv sykdom som vanligvis har betydelig innvirkning på pasientensfysiske, psykiske og sosiale situasjon. Sykdommen har en prevalens på ca. 0,5% hos voksne i Norden. Den er 2-3 gangervanligere hos kvinner og kan oppstå når som helst i livet, men median alder for sykdomsdebut er nå ca. 60 år. Reumatoidartritt kjennetegnes av kronisk inflammasjon i mange ledd og kan også affisere indre organer. Typiske symptomer erleddsmerter, leddstivhet, som er særlig uttalt om morgenen, og ofte en betydelig tretthet. CRP og SR er forhøyet hos defleste, mens reumatoid faktor kan påvises hos drøyt halvparten av pasientene. Diagnosen stilles etter fastsattekriterier, der forekomsten av symmetrisk synovitt, særlig i småleddene, er det mest spesifikke.

    Diagnostikk og behandling av reumatoid artritt er til tider svært krevende, og det er nødvendig med et godtsamarbeid mellom primærlege og reumatolog. Man ønsker i dag å behandle reumatoid artritt raskt og aggressivt for åforsøke å bremse sykdommen i starten og gjøre funksjonstapet for pasienten så lite som mulig. Tidlig diagnose er derforviktig, og pasienter med nyoppstått leddhevelse som oppsøker lege, skal henvises til reumatolog så snart som mulig.Allmennlegen bør forvente at pasienten blir mottatt i løpet av få uker. Dersom symptomlindring er nødvendig iventetiden, bør man velge ikke-steroide antiinflammatoriske midler eller paracetamol og unngå systemiske steroider, somkan gjøre diagnostikken vanskelig og gi bivirkninger.

    Det er vist at tidlig innsatt behandling med såkalte sykdomsmodifiserende antireumatiske medikamenter (diseasemodifying antirheumatic drugs) virker gunstig inn på forløpet av reumatoid artritt (1). Behandling medsykdomsmodifiserende antireumatiske midler er i dag regelen så snart diagnosen reumatoid artritt er stilt. Vanligstartbehandling er monoterapi med gull, sulfasalazin eller metotreksat. Hvis behandlingen har effekt, bør denvedlikeholdes over lang tid. Seponering av medikamentene hos pasienter som er i full eller partiell remisjon, økerrisikoen for at sykdommen forverrer seg. Til tross for godt dokumentert effekt i placebokontrollerte undersøkelser,viser longitudinelle observasjonsstudier at ca. 50% av pasientene må seponere de sykdomsmodifiserende antireumatiskemidlene på grunn av manglende effekt eller bivirkninger i løpet av de første 1-2 behandlingsårene.

    Allmennpraktikeren har to viktige roller i oppfølging av sykdomsmodifiserende behandling. Kontrollopplegget medtanke på bivirkninger vil oftest være primærlegens ansvar i henhold til bestemte retningslinjer for hvert enkeltmedikament (2). Videre er det viktig at pasienter henvises til ny vurdering ved tegn på oppblussing av sykdommen. Detvil da være aktuelt å skifte til en annen type antireumatisk middel eller å starte kombinasjonsbehandling.

    Kombinasjoner av flere medikamenter er vist å virke bedre enn ett medikament alene (3). Man vil som regel søke åkombinere medikamenter med ulik bivirkningsprofil, og kan da bruke lavere doser enn ved monoterapi. De vanligstekombinasjoner har metotreksat som basisbehandling med tillegg av sulfasalazin alene, av sulfasalazin oghydroksyklorokin eller av cyklosporin. Valg av behandlingsregime blir foretatt på bakgrunn av pasientens alder og kjønnsammenholdt med sykdomsaktivitet og sykdomskarakteristika. Endring av sykdomsmodifiserende medikasjon er enspesialistoppgave.

    Ettersom mange pasienter må seponerede sykdomsmodifiserende antireumatiske midlene pga. manglende effekt ellerbivirkninger, er det et viktig fremskritt at nye sykdomsmodifiserende legemidler nå er blitt tilgjengelig. Leflunomidpåvirker celledelingen gjennom hemming av pyrimedinsyntesen. En nylig publisert undersøkelse har vist at leflunomid haren antiinflammatorisk effekt på linje med sulfasalazin, og at begge medikamentene bremser røntgenologisk progredieringsammenliknet med placebo (4). En ny gruppe legemidler rettet mot det proinflammatoriske cytokin TNFbq har vist megetgod antiinflammatorisk effekt. Etanercept er et TNFbq-bindingsprotein og er effektivt både alene og i kombinasjon medmetotreksat (5), mens infliksimab, et anti-TNFbq-antistoff, har best effekt i kombinasjon med metotreksat (6). Bådeleflunomid og etanercept er godkjent i USA på indikasjonen reumatoid artritt og vil sannsynligvis bli tilgjengelig iEuropa om kort tid. Infliksimab er foreløpig bare godkjent for bruk ved Crohns sykdom i USA. Det forventes å bli etaktuelt behandlingstilbud for pasienter med aktiv og progredierende reumatoid artritt.

    Det brede spekteret av sykdomsmodifiserende behandling som nå er blitt tilgjengelig ved reumatoid artritt, gjør detenda viktigere at diagnosen stilles tidlig. Man er i dag bedre enn for 10-15 år siden i stand til å kontrolleresykdomsaktivitet og sykdomsforløp. Dette forutsetter imidlertid at alle ledd i behandlingskjeden yter sitt bidrag tildenne gunstige utviklingen.

    Mette Brekke

    Tore Kristian Kvien

    Mette Brekke (f. 1953) er spesialist i allmennmedisin og har deltatt i et forskningsprosjekt omleddgiktspasienter.

    Tore Kristian Kvien (f. 1949) er professor ogspesialist i reumatologi.

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media