Forskningsformidling, fakultetene, Tidsskriftet

Redaksjonelt
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Forskningsformidling er i tillegg til forskning og undervisning en hovedoppgave for de medisinske fakultetene. Ensærlig viktig målgruppe for denne formidlingen er leger i klinisk praksis. Når kunnskap og erfaring utveksles mellomleger i vitenskapelige stillinger og leger i klinisk arbeid, vil ofte forskbare og relevante problemstillinger forfremtidig forskning formuleres, og man sikrer at klinisk praksis er vitenskapelig fundert.

    De fleste norske forskere formidler sine forskningsresultater gjennom refereebaserte engelskspråklige vitenskapeligetidsskrifter. Dette er mest hensiktsmessig for å gjøre resultatene tilgjengelige for en stor og internasjonalleserkrets. Det gir dessuten størst prestisje for forskeren selv, et viktig anliggende med tanke på viderevitenskapelig karriere (1). Dessverre når ikke slik formidling alltid frem til norske leger.

    Tidsskrift for Den norske lægeforening er viktig for norske leger som faglig oppdateringsorgan. Stofftilgangen ergod, og undersøkelser viser en høy grad av tilfredshet blant leserne, som omfatter nesten alle norske leger. Mangeforskere, både innen basalfag og kliniske fag, publiserer i Tidsskriftet og bidrar på den måten til at norske leger kanholde seg àjour med den medisinske utvikling. Ved såkalt sekundærpublisering kan man publisere forskningsresultater somtidligere er publisert i et utenlandsk tidsskrift med en annen leserkrets for øye (2).

    Oversiktsartikler om basalmedisinske og kliniske emner er særlig viktige når nye forskningsresultater kan haimplikasjoner for klinisk praksis, i dag eller i fremtiden. Et godt eksempel på det siste er Tidsskriftetsartikkelserie i 1998 om molekylærbiologi (3), som også er gitt ut som eget hefte (4). Forskere gir her kolleger innenkliniske fag en mulighet til å holde seg orientert på kanskje det viktigste felt innen dagens biomedisinske forskning.Molekylærbiologien gir grunnlag for økt forståelse av sykdomsmekanismer og kan føre til forbedret diagnostikk, ogdermed behandling, av en lang rekke sykdomstilstander. Den vil snart prege hverdagen til alle leger. Kjennskap tilgrunnleggende termer og metoder er nødvendig for å kunne forstå den medisinske litteratur.

    Til tross for viktigheten av forskningsformidling gir publikasjoner i for eksempel Tidsskriftet liten uttellling vedbedømning av kompetanse til vitenskapelige stillinger (5). Derfor er ikke alle medisinske forskere like innstilt på åpublisere i Tidsskriftet.

    En slik nedprioritering av plikten til å formidle egne og andres forskningsresultater til norske kolleger i kliniskpraksis er uheldig av flere grunner. Vi tror det er med på å skape avstand mellom forskerne og medisinsk forskning påden ene side og klinisk medisin og samfunnet for øvrig på den annen. Det bidrar til å svekke forståelsen for atforskning er viktig, både blant leger og allmennhet. Vi tror også at det bidrar til en nedprioritering av forskning ide offentlige budsjetter.

    De medisinske fakulteter bør markere tydeligere sin forpliktelse til å drive forskningsformidling til norske leger.Vi oppfordrer fakultetene til formelt å vektlegge forskningsformidling på norsk, for eksempel gjennom publisering iTidsskrift for Den norske lægeforening, ved vurdering av søkeres kompetanse til professorater og andre vitenskapeligestillinger.

    Norsk medisinsk forskning er i vansker (6). Årsakene til dette er mange og sammensatte. Forskerne selv må være medpå å snu utviklingen (7). Én måte en forsker kan gjøre dette på, er å synliggjøre sin forskning bedre overfor sinenorske kolleger i klinisk praksis, og dermed også overfor de politiske beslutningstakere. Vi tror at en mer aktiv brukav Tidsskriftet fra forskernes side kan bidra til dette.

    Petter Jensen

    Jahn M. Nesland

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media