Klinisk håndtering av sykdommer i hjernen og resten av nervesystemet er i rivende utvikling. Tidligere bleneurologien av mange - til dels med rette - oppfattet som en rent diagnostisk spesialitet. Etter at en detaljertdiagnose var stilt, var det terapeutiske tilbud lite. Denne situasjonen har imidlertid endret seg dramatisk gjennom desiste tiår. Det er få deler av medisinen som kan vise til en tilsvarende økning i behandlingstilbud og implementeringav nye behandlingsprinsipper. Den internasjonale markering av 1990-tallet som hjernens tiår, her hjemme markert somHjernens år i 1995, har gjort utviklingen allment tilgjengelig.
De første medikamentene som kan bremse utviklingen av sykdommer som multippel sklerose, Parkinsons sykdom,amyotrofisk lateralsklerose og en rekke inflammatoriske lidelser i nervesystemet, er tatt i bruk og til dels godtinnarbeidet. Medikamenter for å bremse andre neurodegenerative sykdommer som f.eks. Alzheimers sykdom, er underutprøvning. Det er oppnådd lovende resultater med medikamenter for å beskytte nervecellene og redusere skaden vedcerebrovaskulære katastrofer og ved traumatiske hjerneskader. Nye prinsipper, både medikamentelle og andre, tas i brukved symptomatisk behandling av tilstander som epilepsi, migrene, Parkinsons sykdom og Alzheimers sykdom. Og sist, menikke minst, nye forskningsresultater om hjernens og nervesystemets plastisitet har gitt helt ny kunnskap om hvordanrehabilitering kan optimaliseres. Riktig gjennomført neurorehabilitering kan gi et betydelig bedre funksjonsnivå hos enstor andel av pasienter med sykdom og skade i nervesystemet, og bør være gjenstand for intensivert oppmerksomhet iårene som kommer.
På denne bakgrunn er det svært gledelig å lese Gilhus' oversikt (1) over den faglige aktiviteten blant norskeneurologer i forbindelse med Norsk nevrologisk forenings årlige Nevrodager. I Norge er det ca. 165 spesialister ineurologi som er under 67 år. I perioden 1990-97 bidrog hele 93 av disse med faglige innlegg på Nevrodagene. Dessutener det verdt å merke seg den meget store faglige aktivitet blant utdanningskandidatene i neurologi. Med unntak av de toførste årene i perioden har utdanningskandidatene stått for over halvparten av de faglige presentasjoner vedNevrodagene (1).
Terapeutiske fremskritt gir imidlertid også en annen utfordring for neurologien. Pasienter med kroniske ogprogredierende neurologiske sykdommer vil leve lenger og stille større krav til kvantiteten av neurologisk service.Ikke minst gjelder dette pasienter som har et behov for løpende evaluering og justering av behandlingen. En mermålrettet neurorehabilitering vil stille økte krav til neurologisk ekspertise. Dessuten er det en kjensgjerning atmange neurologiske sykdommer, ikke minst de neurodegenerative, har en økende insidens med alder. Behovet potenseresetter som eldrebølgen for alvor kommer over landet.
Mange vestlige land har relativt sett flere neurologer enn Norge (2). I oktober 1995 var 16 av i alt 115neurologstillinger ved norske sykehus ubesatt (2). Tallet i dag er tilsvarende. Av de sykehusstillingene som finnes, ermellom 10% og 15% ubesatte. Det betyr at det kan bli problemer med å håndtere den kommende økning i etterspørsel etterneurologiske tjenester. Å finne løsninger på dette problemet er et viktig anliggende, og oppgavene er høyt prioritert iNorsk nevrologisk forening.
Et viktig redskap for å sikre neurologisk ekspertise i landet generelt er å opprettholde funksjonskraftigeneurologiske avdelinger i alle fylker. I dag er det slike avdelinger i alle fylkene utenom Finnmark. Flere avdelingerer sårbare. Interessen blant yngre leger for ledige utdanningsstillinger i neurologi er jevnt over meget god, ogkandidatene opplever faget som spennende. Men antall utdanningsstillinger er for lavt, og vi ser det som en viktigoppgave å øke antallet. Både ved sentral- og regionsykehus og i fylkeskommunal og statlig helseadministrasjon bør detderfor arbeides for at utdanningen av nye neurologer gjenspeiler behovet.
Espen Dietrichs
Gunnar Bovim