27.03.2012: Min kone Ellen Tvergrov Grytting skrev en artikkel om å bli hengt ut i pressen. Artikkelen sto på trykk i Tidsskriftet i 1994. Hun ville den gang være anonym, men jeg tror ikke hun hadde hatt noe imot å bruke navnet sitt i dag. Hun døde i mars 2011. Artikkelen fra 1994 (1) ble trykt opp igjen i forbindelse med 125-årsjubileet til Legeforeningen i 2011 (2). Redaksjonen forsøkte i forbindelse med bokprosjektet å få kontakt med flere anonyme forfattere, også Ellen, men lyktes ikke. Jeg er i etterkant blitt gjort oppmerksom på dette, og ble oppfordret av redaksjonen om å skrive noen refleksjoner...

27.03.2012: Denne historien er en personlig beretning om det å være legestudent. Den handler om ikke å få det til, om å føle seg som en lettvekter og om kanskje å være god nok likevel. Forhåpentligvis kjenner noen seg igjen. Du har kanskje sett BI-reklamen med disse menneskene som sitter rundt et bord og den fjonge, intelligente damen ved enden av bordet spør: «Har dere ikke hørt om ??» De andre letter fra stolene sine og flyr av gårde, som lettvektere. Du vet, denne «ehh…»-følelsen. Det er i hvert fall denne reklamen jeg refererer til når folk spør meg hvordan det går på studiet. Det er mye «ehh…», «jeg...

27.03.2012: Ingrid Neteland gir en urovekkende beskrivelse av hvordan hun opplever tilværelsen som medisinstudent. Det som i hovedsak burde være en god opplevelse av læring og personlig vekst, er blitt en kamp for å bevare selvrespekt og selvtillit. Hun er neppe alene blant medisinstudenter om opplevelse av manglende mestring, men er kanskje modigere enn de fleste siden hun tør eksponere sin frustrasjon og usikkerhet. Hvorfor opplever hun det slik? Hun nevner selv mulige individuelle årsaker, og dessverre rettes ofte oppmerksomheten ensidig mot dem når vi som lærere står overfor slike beretninger. Men...

20.05.2011: Midt på natta. «Pip, pip!»Du vil skrive deg ut, NO! Frivillig innlagt, lèt deg ikkje overbevise om å bli.Sjukehistorie: kronisk paranoid, samarbeider dårleg. Uff da...Traskar gjennom tomme korridorar. «Klikk, klakk».Første møte: Du står med posane pakka og klar til å reise.Samtalen går ikkje bra. Eg når ikkje gjennom. Du stoler ikkje på meg, på oss, på sjukehuset.Eg kjenner at dette greier eg ikkje å stå i åleine. Du vil ut. Personalet er redd for kva som skjer om du blir nekta å reise. Eg søkjer tryggleik i bakvakt. Uaktuelt at du får reise under slike omstende. Du må haldast på naudrett...

20.05.2011: Det føles dypt urettferdig og frustrerende når man som helsepersonell blir sterkt kritisert, truet eller angrepet av den man ønsker å hjelpe. Særlig ille blir det dersom hendelsen etterlater seg en sterk følelse av maktesløshet og der det har vært en reell fare for legemsbeskadigelse og med frykt for å dø. Oppslag i medier kan skape det inntrykket at personer med psykiske problemer generelt er farlige. Denne myten gir grobunn for stigmatisering og kan bidra til at pasienter og pårørende søker nødvendig helsehjelp for sent. De aller fleste som periodevis eller mer kontinuerlig sliter med...

26.08.2010: Livet er deilig. Lykkelig som turnuslege i distrikt! Det er mandag og jeg er i ferd med å avslutte dagens arbeidsoppgaver. Mannen min har hentet guttungen vår på 14 måneder i barnehagen, og jeg kan ta meg god tid til å avslutte dagens arbeid og forberede meg på ettermiddagen som venter meg hjemme. Jeg er selvfølgelig av det oppofrende legeslaget og har full forståelse for at mannen min vil på kurs i en uke. Han er jo også lege, under spesialisering nå, og jeg skysser ham av gårde for en ukes kurs i hovedstaden. Jeg skal jo styre skipet hjemme, ikke noe problem, jeg er supermamma...